Sakset/Fra hofta

Det er forbløffende hvor velvillig ellers kritiske liberale stemmer stiller seg til Barack Obamas forhold til Jeremiah Wright. CNN, the New Republic, New York Times – de vil at han skal lykkes. Men nettkommentarene er nådeløse. De gir Obama stryk og mener han ikke har vist at han har forstått alvoret.

Ser vi igjen et eksempel på at de ukjente stemmene på nettet bedre har fingeren på pulsen? I så tilfelle er det kroken på døra for Obamas kandidatur.

Det folk reagerer på er fremveksten av en type ekstremisme som er anti-establishment. Den er venstre, men ikke bare, for det er også forbindelse til religiøse elementer som verdimessig er ytre høyre.

Det sies at Obama er en svart Kennedy. Det finnes en annen svart lederskikkelse, som gikk utenom Martin Luther Kings ikke-voldslinje, Malcolm X som ble radikalisert og havnet hos Nation of Islam, som preker svart overlegenhet og er muslimer. Nation of Islam har innslag av frigjøringsteologi, demonisering av det hvite Amerika (skrevet med tre K’er) og et strengt hierarki. Malcolm X reagerte på lederen Elijah Muhammeds dobbeltmoral. Han levde ikke som han preket. Da ble han farlig for dem, og måtte betale med sitt liv. Det var ikke CIA men svarte som drepte Malcolm X, som også brøt med rasismen til Nation of Islam.

Malcolm X hadde det i seg, han overskred grensene. Obama er uhyre begavet og har karisma, men det virker ikke som han er klar over hvilken sammenheng han befinner seg i.

Maran-Ata

«Fantasy politics» kaller Lee Harris det: Lengselen etter politikk som gir forklaringer på den store sammenhengen. At professor i sosialpsykologi Berit Ås kan holde offentlig foredrag om hva som virkelig skjedde 9/11, dvs. at den amerikanske regjering selv sto bak, er vår tids fantasi-ikon. Hun er ikke alene. Mange har bidratt til denne heksesabatten.

Den afrikanske fredsprisvinneren Wangari Maathai trodde at aids var en konspirasjon mot svarte. Det samme gjør Jeremiah Wright, og han har preket det i kirken.

Do you believe that the U.S. government invented HIV/AIDS to hurt blacks? Well, that is what Obama’s pastor believes. Do you believe that god should damn America?

Å høre en pastor som sier at Gud ikke bør velsigne men forbanne USA, gjør sterkt inntrykk. Obama har ikke tatt dette inn over seg.

Meeting with Jewish leaders in Cleveland on Feb. 24, Mr. Obama described Mr. Wright as being like «an old uncle who sometimes will say things that I don’t agree with.» He rarely mentions the points of disagreement.

Mr. Obama went on to explain Mr. Wright’s anti-Zionist statements as being rooted in his anger over the Jewish state’s support for South Africa under its previous policy of apartheid. As with his previous claim that his church gave the award to Mr. Farrakhan because of his work with ex-offenders, Mr. Obama appears to have made that up. Mr. Wright’s statements denouncing Israel have not been qualified in any way. Mr. Obama nonetheless told the Jewish leaders that the award to Mr. Farrakhan «showed a lack of sensitivity to the Jewish community.» That is an understatement.

Obama har sagt at han ikke har hørt Wright si noen av de mest graverende tingene. Likevel har han vært hans åndelige veileder.

Indeed, Mr. Obama has described Mr. Wright as his «sounding board» during the two decades he has known him. Mr. Obama has said he found religion through the minister in the 1980s. He joined the church in 1991 and walked down the aisle in a formal commitment of faith.

Uttalelser som har falt fra Obama-paret blir vurdert ut fra de nye opplysningene.

In light of Mr. Wright’s perspective, Michelle Obama’s comment that she feels proud of America for the first time in her adult life makes perfect sense.

Liberalisme i sentrum

Obama har hittil unngått å bli klassifisert som en typisk liberaler. Han har villet fremstå som en som forener og har strakt ut hånden til Reagan-demokrater og republikanere. Den posisjonen er vanskeligere å forsvare. Nå blir hans liberale profil mer låst. Obama kommer på defensiven, skriver Joan Walsh i Salon.com:

Both black and white anger are often «counterproductive,» distracting attention «from the real culprits of the middle-class squeeze,» he said, while corporate «greed» and «economic policies that favor the few over the many» are actually to blame. «[T]o wish away the resentments of white Americans, to label them as misguided or even racist, without recognizing they are grounded in legitimate concerns,» Obama argued, «this too widens the racial divide, and blocks the path to understanding.» Ultimately, for all his bravery and clarity about racism in America, I’m not sure the speech settled questions about how much Obama knew about Wright’s divisive proclamations. It is worth saying there are many wonderful black churches in Chicago, and throughout America, with inspiring social ministries, where nobody preaches, as Wright did, that the U.S. directly introduced AIDS to black America «as a means of genocide,» where ministers acknowledge the awful history of slavery and persistent racism in this country but can still bring themselves to say «God bless America» and not «God damn America,» and where a legitimate critique of American foreign policy stops short of calling 9/11 «a wake-up call that «people of color had not gone away, faded into the woodwork or just ‘disappeared’ as the Great White West went on its merry way of ignoring Black concerns.»

Walsh peker her på en viktig skillelinje i politikken, mellom legitim og illegitim kritikk. Det er kanskje den viktigste av alle skillelinjer. En ting er å kritisere Bush-administrasjonens krisehåndtering i New Orleans, noe annet er å si at det var bevisst. Det er legitimt å si at svarte blir dårligere behandlet, men å si at hjelp bevisst blir holdt tilbake er noe ganske annet. Dette «ganske annet» ligger som et underliggende premiss i omtalen av amerikansk politikk overfor minoriteter og den ikke-vestlige del av verden.

Det gjelder Irak, krigen mot terror, Guantanamo, 9/11, Afghanistan, behandling av innvandrere osv. Typisk er at man går fra det konkrete til det generelle og antyder en bevisst ondsinnet politikk.

Samme mønster anvendes på hjemmebane: Det holder ikke at man erkjenner at Ali Farah fikk dårlig behandling, det gjøres til eksempel på generell rasisme i offentlig sektor. Myndighetene ser ikke ut til å forstå hvordan saker vendes til våpen mot dem selv, men er villig med.

Innser ikke

Obama har i 20 år vært medlem av en radikal kirke. Det virker ikke overbevisende at det først nå ser ut til å ha gått opp for ham, skriver Walsh, skjønt her justerer han nå versjonen.

Obama’s claims to relative ignorance of such statements have always been disingenuous — from his first visit in 1987, when according to «Dreams From My Father,» Wright denounced the Sharpeville massacre and the bombing of Hiroshima, and declared «white folks’ greed runs a world in need,» Obama knew he was at a radical black church. (It’s worth noting that the Wright flap potentially hurts Obama not only by making his race front and center in the campaign, but also his liberalism, which has been obscured by his outreach to Republicans and independents — and I don’t think the speech countered that.) While I don’t doubt his campaign’s contention that he wasn’t in the pews when Wright made some of his more outrageous charges, immortalized on tape and video, it’s been hard to believe Obama was unfamiliar with Wright’s overall harsh and sometimes paranoid political analysis.

Clearly his account of how much he knew has evolved some. Where a few days ago Obama told the Chicago Sun-Times, «I had not heard [Wright] make such what I consider to be objectionable remarks from the pulpit. Had I heard them while I was in church, I would have objected,» on Tuesday his story seemed different: «Did I know him to be an occasionally fierce critic of American domestic and foreign policy? Of course. Did I ever hear him make remarks that could be considered controversial while I sat in church? Yes. Did I strongly disagree with many of his political views? Absolutely — just as I’m sure many of you have heard remarks from your pastors, priests or rabbis with which you strongly disagreed.»

En viss del av høyresiden i USA har gjort ordet liberal til et skjellsord. Obama har gitt dem ammunisjon de vil vite å bruke. Det kan ikke unnlate å gjøre sin virkning, også på de som ikke tilhører denne fløyen.

Det springende punkt er grensen mellom legitim og illegitim kritikk. Det er til syvende og sist en grense som er skrevet i hjertene. Har borgerne en samfunnsånd eller ikke? Det er det som avgjør om de har instinkter som forteller dem når samfunnet er truet.

Det spesielle er at våre medier og institusjoner ikke har dette instinktet, og aktivt bidrar til å viske ut grensene mellom legitim og illegitim politikk/kritikk. To eksempler: Georg Apenes og Datatilsynet forsvarer prinsipielt personvernet, men tier som oftest om trusselen fra de som utnytter vernet til å true samfunnet.

Man etterlyser proporsjonalitet i Israels svar på Hamas, men hvor er proporsjonaliteten i fremstillingen av Bush, Irak og krigen mot terror og de ny-autoritære regimene, fra Putin, til Ahmadinejad og Hugo Chavez? En slik ensidighet gjør at man med et glatt ansikt kan foreslå forhandlinger meed Taliban i Afghanistan.

Amerikanerne er patrioter. Når budskapet fra Jeremiah Wright får sunket inn, vil Obama få store problemer. Spørsmålet er om eliten i Norge/Europa vil forstå hvorfor.

Was Obama’s speech enough?