Hvorfor forsvinner ikke fordommer, nymotens rasetenkning (etnisitet) og diskriminering på tross av massiv fokus og innsats for det motsatte gjennom flere tiår? Mediene forteller oss jevnlig at rasisme og diskriminering lever i beste velgående. Ikke bare blant skumle grupper som lusker rundt i utkanten av høyre fløy, men hos deg og meg. Og ikke minst i den allmektige Staten – også deg og meg – som herved er å regne for så gjennomsyret av rasisme at det er institusjonalisert

STATEN DISKRIMINERER!, jubler Likestillings- og diskrimineringsombudet i Dagsavisen. Institusjonell rasisme, fastslår Abid Q. Raja stadig vekk – like stadig som at ingen i norsk presse drømmer om å spørre etter tallmateriale eller andre rapporter som understøtter Rajas friske påstander. Følger Norge sin egen dyrevernslov ved slakt, sa du? Aha, det beror nok på rasisme og rester av den fiendtlige stemningen i 1930-årene! Flere aviser rapporterte for øvrig at da fylkeslege Petter Schou på pressekonferansen i kjølvannet av utredningen av skandalen i Sofienbergparken, uttalte at sjåførens oppførsel kunne forstås som rasisme – ja, da klappet noen av de tilstedeværende.

Dagens glade beskjed til alle hvis forfedres etternavn ikke var Olafsson og Sigridsdotter er at du blir diskriminert på grunn av a) navn og b) hudfarge, alternativt c) religion. Punktum. Av Staten og gjerne nær sagt alle andre, for den saks skyld. Forsøker en og annen Ali, Nabintu eller Mathal å rokke ved pressens, anti-rasistiske organisasjoners og et mangfold av ombuds sementerte verdensbilde, så hjelper forresten ikke opphav og etternavn stort – er vedkommende heldig slipper han eller hun med etiketten Kokosnøtt fremfor Onkel Tom. Hva som eventuelt kan være verre i dagens hysteriske klima enn å være en Farget Rasist er det vanskelig å tenke seg. Ikke nok med at vedkommende blir angrepet og diskriminert av den institusjonelle og allstedsnærværende rasismen fra alle oss andre, men de som presumptivt skulle være på vedkommendes lag kaster seg også over ham eller henne som et kobbel med glupske ulver. Og i slike tilfeller sjenerer man seg heller ikke for å benytte seg av en språkbruk og tankegang man ellers bare forbinder med sørstatsmenn iført rare, hvite luer.

Personlig er jeg en smule kritisk til dagens gjeldende innvandrings- og integreringspolitikk, får utslett som klør av selverklærte godhetsrepresentanter og synes det er usedvanlig tåpelig å sensurere Hottentotten Hoa i samdrektighetens navn. Men selv ikke jeg ville finne på å kalle en mørkhudet person for Onkel Tom eller Kokosnøtt på grunn av vedkommendes meninger, hva enten jeg liker dem eller ei. Til gjengjeld trykker Aftenposten og Dagbladet entusiastisk påståtte anti-rasisters innlegg som mistenkeliggjør og/eller klistrer ufjelge etiketter på innvandrere som bryter de rekkene anti-rasister åpenbart føler at innvandrere bør holde seg i.

Så hvorfor gjør medier som påberoper seg anstendighet noe slikt – medier hvor omtrent 70 prosent av de ansatte etter sigende befinner seg mer til venstre politisk enn resten av plebsen? Er det mulig at pressen og øvrige hvis fokus på rasisme og diskriminering aldri avtar, snarere bidrar til at samfunnet fortsetter å kategorisere mennesker etter hudfarge og opprinnelse enn omvendt? Kan det tenkes at de forhindrer den utviklingen de selv hevder å promotere?

Selv en naturkatastrofe – orkanen Katrina, og den påfølgende elendige håndteringen i ettertid – blir utlagt av mediene som et bevis på raserelaterte problemer. Ikke et problem med dårlig planlegging for naturkatastrofer i en administrasjon, men det omgivende samfunns dårlige holdninger hva gjelder raserelasjoner. Det norske helsetilbudets feil og mangler er ikke et utslag av komplekse årsaker som underbemanning, lite attraktive lønnsvilkår og følgelig færre søkere, dårlig organisering og ditto økonomi, men ganske enkelt av rasisme. Og det er en konklusjon vi altså klapper spontant for.

Denne overforenklingen av samfunnsdebatten forekommer ikke fordi pressen og diverse organisasjoner med anti-diskriminering på dagsordenen har noe uttalt ønske om å splitte nasjonen og dens borgere, men fordi de samme innehar enkelte monolittiske synspunkter som utgjør grunnlaget for samtlige analyser de foretar.

For å forstå hvorfor er det først nødvendig å forstå premissene bak tradisjonell venstre- og høyretankegang hva gjelder troen på menneskehetens evne til å løse ethvert sosialt problem, skriver Steve Boriss ved Center for Application of Information Technology (CAIT) ved Washington University i St. Louis.

Høyresiden tenderer til å tro at verden ikke er perfekt og at menneskeheten heller ikke kan gjøre den perfekt. Venstreorienterte tror på sin side at verden kan bli perfekt og at mennesker har et nærmest grenseløst potensial til å gjøre den til nettopp det. Men venstreorientertes rosenrøde syn på menneskeheten har en bakside: fordi de genuint tror at mennesket kan løse alle problemer, tror de samtidig genuint at mennesket også forårsaker alle problemer. Når noe så går galt starter derfor venstreorienterte umiddelbart arbeidet med å identifisere de skyldige.

For å finne de skyldige – og derved løse det aktuelle problemet – kulegraver pressen (og deres meningsfeller) hver og en av oss inn i 3 teoretiske grupper. I praksis oppmuntrer dette til konflikt mellom medlemmene av de forskjellige gruppene i stedet for å løse problemet:

The Victims: If people have problems, they are clearly victims of something they cannot control, and action must be taken to help them. For the center-left media, that’s the instinctive reaction, given their belief that all social problems are readily fixable.

However, the news media cannot treat all of us as victims, even though each of us suffers from one social disadvantage or another in our different physical, emotional, psychological, intellectual, and economic situations. So they have to choose some and exclude others. Their favored victims these days are blacks, women, and gays. Why? There is no easy answer, but it appears to be related more to historical themes than to the application of any particular methodology to determine relative victim-worthiness.

The Oppressors: Given that all social problems are allegedly fixable, the center-left assumes these problems only exist because someone is benefiting at the expense of the victims. For all three of the above victim groups, the press tends to invoke a single, composite oppressor — the white, heterosexual, religious male. However, the reality of this uber-oppressor is questionable given the incredibly diverse mix of ethnicities, socioeconomic situations, lifestyles, ages, and faiths it includes.

Also never satisfactorily answered is precisely how this villain directly benefits from oppressing blacks, women, and gays.

The Enlightened: Another common pattern of the media is the anointment of specific individuals to prod oppressors into making sacrifices, to atone for the benefits they allegedly receive at the expense of the victims.

Inevitably, these are individuals who hold the oppressors accountable for the problem. Thus, the racial reconciliation microphone is repeatedly handed to Jesse Jackson to speak of racism, not the newly vocal Bill Cosby to speak of personal responsibility in the African-American community.

De samme gjengangerne finner vi i norsk offentlighet, de som jevnlig fremsetter påstander om angivelig rasisme og diskriminering uten at mediene stiller et eneste kritisk spørsmål eller spør etter bevis som kan støtte vedkommendes utsagn. Det forlyder ofte at enkelttilfeller ikke gir noe grunnlag for å generalisere, men den ellers fornuftige holdningen forsvinner som dugg for solen når det kommer til anklager om rasisme og diskriminering.

Ved å inndele samfunnet i kunstige grupper innsnevrer de sentrum-venstreorienterte mediene og deres støttespillere samfunnsdebatten og gir den et innhold som utelukkende irriterer og splitter. Samtidig blir alle samfunnsproblemer redusert til et spørsmål om rasisme.

I et slikt perspektiv blir naturligvis foreslåtte løsninger like demotiverende for mørkhudede som de er irriterende for hvite: man forteller innvandrere at de ikke kan greie seg på egenhånd, de må vente til nasjonen blir opplyst og slutter med diskriminering – hvilket man for øvrig aldri forteller når vil skje – mens man forteller hvite at de alle er forferdelige rasister og at det må bøtes for. Og pressens og deres meningsfellers fremstilling av problemet endrer seg heller aldri; få eller ingen forbedringer anerkjennes fra dette holdet. Etter årtier med det samme mantraet fortsetter mediene monomant å rapportere om raserelasjoner som om vi fremdeles befinner oss i Ku Klux Klan-land, og en eventuell fremgang glimrer tilsynelatende med sitt fravær nå som da.

I beste fall beror det siste på at det er vanskelig å omstille seg til et annet syn på mennesket og hva som forårsaker sosiale ulikheter, i verste fall beror det på at mange har en viss egeninteresse av at rasisme og diskriminering offisielt forblir et omfattende fenomen. Det er fort gjort å glemme i forbifarten, men kartlegging og takling av rasisme eller diskriminering har tross alt skapt svært mange arbeidsplasser og utgjør følgelig flere enkeltpersoners livsgrunnlag.

Heldigvis har internett og de nye mediene der frembrakt alternative stemmer i samfunnsdebatten, noe som lover godt for fremtidige og faktiske løsninger. Når de gamle mediene og deres holdninger en gang blir erstattet, vil vi kan hende se tilbake og konkludere med at den økonomiske ulikheten mellom mørkhudede og hvite virkelig var forårsaket av rasisme hele tiden – den typen rasisme dagens hovedmediers og diverse anti-rasistiske organisasjoners/diskrimineringsombuds tankegang induserer:

I flere tiår har de sendt mørkhudede beskjed om at de ikke kan lykkes på egenhånd. Når de slipper å få denne beskjeden vil kanskje samfunnet bevege seg nærmere den fargeblindheten venstreorienterte og en ditto presse påberoper seg å være fortalere for.

Man kan jo i hvert fall håpe. I mellomtiden får vi nøye oss med å klappe for de få som våger å holde hodet kaldt når Likestillings- og diskrimineringsombudet med en ivrig presse i hælene går på jakt etter syndebukker alle vegne – initiert av sitt eget menneskesyn, ikke andres.

Pajamas media: Steve Boriss – Media Blinders Impede a Colorblind Society