Kommentar

Rasisme er et ord jeg enten forbinder med the Deep South eller med Nazi-Tyskland. De to variantene. I Norge og Vest-Europa har det fått en ny definisjon: En klubbe en ultratolerant elite slår dissidenter i hodet med for å stoppe kjeften på dem. Slik at de ikke på noen måte kan la samfunnet tenke høyt om kulturkonflikter.

Alle forstår at den raskeste transportering av kulturer noensinne må avstedkomme konflikter. Men eliten er livredd for å slippe ytringsfriheten løs. I stedet ties forholdene ihjel, fortegnes og forvrenges.

«Paris» og «Sydney» har vært noen av årets mest alvorlige hendelser. Men like ille som selve hendelsene er medienes fremstilling av dem.

Ingunn Økland er kommentator på kultursidene i Aftenposten. Hun gir inntrykk av å være en sensitiv person. Til tider tør hun mene noe. Nylig hadde hun en kommentar om Australia/Sydney der hun utelukkende skrev om den skjulte hvite rasismen som har krøpet frem. Ikke et eneste ord om muslimsk motvold. Nederst sto det at Økland har utgitt bok om Down Under!

Vibeke Knoop Rachline hadde en story fredag om antall overgrep mot lærere i franske skoler. Det er ikke bare biler som brennes. I løpet av skoleåret 2004/2005 ble det registrert 80.000 tilfeller av vold!

Rachline har i dekningen av opptøyene systematisk unngått noe som kunne oppfattes som «stempling» av ungdommen. Foranledningen til fredagens artikkel var en kvinnelig lærer som var blitt stukket ned av en elev, Kevani (18).

Karen Montet-Toutain hadde vært truet i lengre tid. Eller som Rachline formulerer det, «følt seg truet».

-Vi vet hvor du bor, vi skal komme og voldta deg og skyte en kule i hodet på deg, sa en elev til henne. Og hun er langt fra den eneste som er blitt truet.

Skriver Rachline. Akkurat som vi fikk høre at det også før intifadaen var blitt brent noen tusen biler årlig i Frankrike. Men det var ikke verdt å nevne. Sånn i ettertid lurer man på: hvorfor ikke? Hva kan det komme av at det ikke var verdt å nevne? I likhet med lærere som trues med voldtekt. Er det fordi voldsutøverne har en bakgrunn som gjør det beklemmende? Man våger ikke.

Hvem sitt problem er det i så fall?

Jeg har nettopp sittet og sett andre episode av «Bleak House», filmatiseringen av Charles Dickens’ store roman om England på 1800-tallet. I sannhet et galleri av typer! Fylt av klassemotsetninger, utbytting, sosial elendighet, grådighet, hemmeligheter, og med en vold og frykt like naturlig som naturens elementer. Det var en stor litterær bedrift å skildre samfunnet i all dets råhet.

Vi står overfor det motsatte fenomen: Vi har også fremmede og «fargerike» kulturer som strømmer til Europa. Men journalistene, forfatterne, politikere og akademikere er fisefine som engelske frøkner. De våger ikke skildre sammenstøtene. Lyden av tradisjoner som knekker innad i de fremmedes kultur, eller kollisjonen mellom deres og vår. De skriker RASISME og tror selv de jager alle problemer vekk.

De later som om det hele er et spørsmål om godvilje, rettigheter og penger. Selv bor de i de bedre strøk.

Ain’t it so?

Mark Steyn tar det på kornet. Is it the superiority of the English tongue? Old Will’s sharp wit som lar språket prestere, bevarer common sense?

Først terminologien. Den bestemmer hvordan teatret utspilles:

The French riots were perpetrated by – what’s the word? – «youths». The Australian riots were perpetrated by «white youths». Same age cohort, but adjectivally enhanced.

Steyn kommenterer Cate Blanchett som vil ha mer toleranse. Det var da også norske aviser tro til: Kjendis på stranden som tordner mot hvite rasister. Hva mer kan man ønske?

In Sydney in 2002, the leader of a group of Lebanese-Australian Muslim gang-rapists was sentenced to 55 years (halved on appeal).

The lads liked to tell the lucky lady that she was about to be «fucked Leb-style» and that she deserved it because she was an «Australian pig». It was the sentence that was «controversial». As Monroe Reimers wrote to the Sydney Morning Herald: «As terrible as the crime was, we must not confuse justice with revenge. Where has this hatred come from? How have we contributed to it? Perhaps it’s time to take a good hard look at the racism by exclusion practised with such a vengeance by our community and cultural institutions.»

After 9/11, a friend in London said to me she couldn’t stand all the America-needs-to-ask-itself-what-it-did-to-provoke-this-anger stuff because she used to work at a rape crisis centre and she’d heard this blame-the-victim routine far too often: the Great Satan, like the dolly bird in the low-cut top and mini-skirt, was asking for it. Even so, it’s still a surprise to hear the multiculti apologists apply the argument to actual rape victims.

En glup observasjon av Steyn. Jenta som ble voldtatt, var hun ikke selv medskyldig? Oppklaringsprosenten og domfellelse etter voldtekter er like lav og full av forakt som antallet som dør av overdose i dette landet. Den vitner om at den dickenske kynisme er i behold og reservert for de forsvarsløse.

Men at det moralsk sett er samme type argumentasjon som søker en forklaring og forhistorie til World Trade Center som til voldtekter, er en ny tanke. Akkurat som det blant enkelte er en høy toleranseterskel for vold mot kvinner i innvandrerkulturer. Toleransen for vold mot de svake følger oss som en skygge.

Men vi lever på en måte pre-Dickens: Våger ikke si høyt hva vi ser.

So suppose we do as Mr Reimers suggests and «take a good hard look» at «racism by exclusion». As Monday’s Australian reported: «Sydney’s western suburbs re2_kommentared quiet yesterday after a call for a full day’s curfew by Lebanese community leaders. Mohammed Elriche, 19, said he and his friends would have enjoyed nothing more than their regular swim at Cronulla Beach, but their parents had asked him to stay at home.

«His parents, Eddy and Samira, who have lived in Australia since 1972, said their five children would be allowed to go to the beach again only when the ‘conflict is resolved and peace is restored’ in the Sutherland shire region. ‘If there’s no more conflict, I will let him go,’ Samira, 42, told the Australian in Arabic.»

In Arabic? Let’s suppose that Cate Blanchett got her wish and a tidal wave of tolerance washed into all those «dark corners of Australian society» taking the chill off the chilling glimpse Squires got. How are even the most impeccably diverse multicultural types supposed to welcome into the bosom of their boundlessly tolerant family a woman who prefers to speak the language of the land she left at nine? When it comes to «racism by exclusion», who’s excluding whom?

Det er det springende punkt: Hvem ekskluderer hvem? Hvis rasisme er eksklusjon, hvem er det som ekskluderer hvem i Norge og Europa. Er svaret opplagt? Skyldes ikke uroen blant folk at de føler at om noen år er det de som er ekskludert. Og at myndighetene er med å legge opp til det?

Derfor er definisjonene av opptøyene i Frankrike og Sydney så viktige. Mediene og journalistene har helt rett. Dette er antennelig stoff. Derfor må man «slukke» med en gang.

There are no doubt «white racists» down under, but, as an explanation of what’s going on, it’s almost quaintly absurd. «People of Middle Eastern background» have prospered in Australia. The governor of New South Wales, Marie Bashir, is Lebanese, as is her husband, Sir Nicholas Shehadie, as is the premier of Victoria, Steve Bracks. Likewise, in my own state of New Hampshire, one of the least racially diverse jurisdictions in North America, the last Senate race was nevertheless fought between a Republican, John Sununu, and a Democrat, Jeanne Shaheen, both from Lebanese families.

All these successful politicians are of Lebanese Christian stock: that’s to say, after a third of a century in their new countries, they weren’t conversing with reporters in Arabic. It’s not racial, it’s cultural. And the cries of «Racist!» are intended to make any discussion of that cultural problem beyond the pale. In that sense, Sydney’s beach riots are a logical sequel to what happened in France. From opposite ends of the planet, there are nevertheless many similarities: non-Muslim women are hectored and insulted in the streets of both Clichy-sous-Bois and Brighton-le-Sands. The only difference is that, in Oz, the «white youths» decided to have a go back.

Jeg skipper Steyns retoriske passus om navnene på de som sprenger og herjer verden over. No need to overdo it.

Det holder med overskriften/siste setning:

Racism is bad – so is self-delusion

Selvransakelse i Sydney
Rasistisk samfunn? Raseopptøyene i Sydney har lagt seg. Nå følger selvransakelse og sosiale analyser: Er Australia et rasistisk samfunn? Eller var det tilfeldige pøbler som sto bak?