Gjesteskribent

Alt kan bli til alt. Et ord er ingen garanti på moralsk renhet. Antifascisme har gått over fra å være et hedersord over de som kjempet i Spania, til å bli en normalsk klubbe. Venstresiden må stadig oftere dra frem det brune kortet. Det er selvsagt et krisetegn. Men hvem er dagens fascister? Det er ikke særlig mange av dem på ytterste høyre fløy. Kan det tenkes at venstresiden selv er bærer av holdninger som minner om fascisme? Vi tenker på den aktvistiske linjen som sier at feks. Blitz har rett til å benytte alle metoder for å stanse motstandere. Antirasismen har også preg av en ensporethet og gir åpning for en militans som minner om ytre høyre: Det er smittsomt. Selv Høyres Per Kristian Foss lot seg lokke til å bruke det brune kortet. Åpenbart uten å ha tenkt over implikasjonene av en slik sammenligning av Frp og 30-årene. Ved å utropte og stemple noen som islamofob, rasist eller gående i 30-årenes fotspor, påtar man seg et meget stort ansvar. Det er nemlig sammenligninger som legitimerer at man gjør noe for å stanse disse menneskene. Noen av reaksjonene på at Nina Karin Monsen har fått Fritt Ord-prisen har også vært over the top.

I Norge har vi hatt Blitz, i Sverige og Danmark Global Intifada, og nå får vi nye bander med utspring i innvandrermiljøet. Black Cobras skal ha vært aktive under demonstrasjonene i Malmø under tennismatchen mellom Israel og Sverige. Aidan Rankin har noen spennede tanker om hvem som egentlig er de nye fascistene. Han mener det ikke bokstavelig: han mener ikke at dagens antirasister er fascister. Men de oppfører seg på en måte som har visste likhetstrekk med fascismen, som de ellers holder frem som nærmest genetisk nedlagt i vestlig kultur.

Det er skråsikkerheten, vissheten om at de har rett, den manglende intellektuelle elastisitet og selvrettferdigheten – retten til å knuse motstanderne, som gjør at de nye antirasistene kan omtales som fascister. Det er et uttrykk, for å fremheve deres dårlige sider. Men det er samtidig en advarsel om hva de kan utvikle seg til.

Når man leser om Global intifada, som tente på alle butikkene i Södertälje i vinter, og vet at den samme gruppen trolig forsøkte å tenne på huset til innvandringsminister Rikke Hvilshøjs i juni 2005. Det var tilfeldigheter som gjorde at det ikke ble en mordbrann.

Jens Riis skriver i Weekendavisen:

Det svenske politi har endnu ikke anholdt nogen for ildspåsættelserne i Södertälje, trods hjælp fra efterretningstjenesten SÄPO. Det er ikke første gang, gerningsmænd under dæknavnet Global Intifada har drevet gæk med ordensmagten. Betegnelsen dukkede op i den svenske offentlighed et stykke tid efter optøjerne i forbindelse med EU-topmødet i Gøteborg i 2001; en begivenhed, som i det hele taget blev startskuddet for en ny generation svenske aktivister. SÄPO mener ikke, at der er tale om et egentligt netværk, men snarere en slags varemærke; et brand, som forskellige aktivistgrupperinger på den ekstreme venstrefløj i årenes løb har brugt, når det har passet dem. Global Intifada har i årene 2002-2006 påtaget sig ansvaret for forskellige attentater mod den svenske våbenindustri, men også mod amerikanske, israelske, polske og russiske interesser i Sverige, angiveligt i protest mod krigene i Irak og Tjetjenien.

I september 2004 var det Danmark, der blev lagt for had – på grund af Irak-krigen. Ukendte gerningsmænd kastede mursten mod vinduerne på den danske ambassade i Stockholm og oversprøjtede facaden med rød maling. Senere, i januar 2005, blev en dansk diplomats bil antændt med en molotovcocktail, ligeledes i Stockholm. Disse begivenheder fik PET og dansk politi til at spore en sammenhæng mellem den svenske aktivisme og attentatet mod integrationsminister Rikke Hvilshøjs bolig i juni samme år.

Det er ikke kun den såkaldte imperialisme, Global Intifada ikke kan lide. De rettroende har også et horn i siden på den hjemlige kapitalisme. I forbindelse med, at de i 2006 gjorde deres bedste for at sabotere en demonstration mod høj boligskat i Kungsträdgården i Stockholm, stod der med ikke så lidt patos på deres midlertidige hjemmeside:

»Vi kiggede på os selv: hjemløse, fremlejere, underhåndskontrakter, kollektiver. Så kiggede vi ned på sejlerjakkerne, Gant-sweatrene, ned på det velhavende, midaldrende, villaejende borgerskab, og vi tænkte alle samme tanke: Åt helvete med dem.«
..
Anders Bergman er fil.mag. i historie og tilknyttet Ferruccio Parri-instituttet i Bologna. Han underviser svenske politifolk og myndigheder i emnet europæisk ekstremisme og mener godt, det kan tænkes, at venstreekstremistiske aktivister står bag brandene i Södertälje. Sammenligningen med Rote Armee Fraktion er absolut relevant ifølge Anders Bergman:

»Denne type grupper er meget velorienterede om deres historiske forbilleder,« siger han og påpeger, at medlemmer i det, der senere blev Baader-Meinhof-banden, satte ild til to varehuse i Frankfurt i april 1968, og at en anden tysk terrorgruppe, »Rote Zora«, i 1987 stod bag en række brandbombeattentater rettet mod varehuskæden Adler i solidaritet med strejkende tekstilarbejdere i Sydkorea. Anders Bergman nævner også de italienske grupper »Autonomia Operaia«, »Prima Linea« og den franske »Action directe« som mulige inspirationskilder for Global Intifada.

Anders Bergman mener, at de svenske medier har en tilbøjelighed til at bagatellisere den ekstreme venstrefløjs aktiviteter, måske fordi de dybest set mener, at aktivisternes mål helliger midlerne. Han synes også, at der i Sverige er en berøringsangst i forhold til begreber som »byguerilla« og »politisk attentat«. Selv mener Anders Bergman, at man bør kalde tingene ved deres rette navn, og at begivenhederne i Södertälje er dybt foruroligende, fordi, som han siger: »Hvad bliver det næste? Bankrøverier?«

Hvis tilsvarende vold hadde kommet fra ytterste høyre, hadde mediene blåst i trompeten med en gang. Det er en merkelig unnvikende holdning overfor vold fra ekstremvenstre.

Den måten man dekket pøbelen i Athen og andre greske byer denne vinteren, viste hvor ambivalente journalister og redaktører er. De tok ikke stilling mot pøblene, men gjentok og gjentok at politiet hadde skutt en ungdom. Som om det skulle berettige å brenne ned og plyndre Athen.

Medienes ambivalens er en alvorlig faktor når det gjelder kampen mot vigilante-volden fra venstre. Man så det under de voldelige demonstrasjonene mot Israel i Oslo: man ville gjerne finne motiver og begrunnelser som kunne skape sympati og rettferdiggjøre raseriet.

«ANTIFASCISMEN» ER DEN NYE FASCISMEN

av dr. Aidan Rankin

Når jeg hører ordet «fascist», tenker jeg ikke på de ymse stabeisene på puben eller de få fullblods trangsynte personene som utgjør de typiske «ytre høyre»-aktivistene. Ei heller tenker jeg på halvfulle, testosterondrevne snauskaller i trange jeans eller kamuflasjebukser, som brøler ut slagord rikt krydret med obskøniteter mot innvandrere. Minst av alt tenker jeg på de tusenvis av misfornøyde Labour-tilhengere, vanlige menn og kvinner i arbeiderklassestrøk som i det siste har gitt British National Party innflytelse med stemmeseddelen. Det er ingen av disse som er fascister i noen som helst meningsfull betydning av ordet. De er ofre snarere enn aggressorer; ofre for mislykkede sosiale eksperimenter av liberal art, for hjerteløse økonomiske planer, og kanskje fremfor alt for et svik fra arbeiderbevegelsen som ble til spesielt for å forsvare dem.

Venstresiden, og mange velmenende toryer med dem, vil helst at vi ser for oss fascister som forurettede og dårlig utdannede hvite fra arbeiderklassen; spesielt hvite menn, siden de er dobbelt negative for de politisk korrekte. Slike progressive personer (som de til stadighet kaller seg) bruker beskyldninger om rasisme og fascisme som påskudd til å mobbe og holde nede folk som tilhører fattige, hvite strøk, og isolere dem i folkegruppebaserte ghettoer. For hvite liberale blir antirasismen en slags selvrasisme rettet mot medlemmer av deres egen rase, ansett som sosialt mindreverdige. Det er med andre ord en ny form for snobbisme og sosial utstøtelse. Likeledes er ikke fascismens sanne arvtagere snauskaller, trangsynte personer eller tidligere sosialister som stemmer på BNP. Det er derimot de svorne fiendene av BNP: venstresidens «antifascistiske» stormtropper, som med sine påtatt ulydige slagord, sin melodramatiske symbolpolitikk og sin følelsesmessige utpressing langt overgår de marxistiske flokkene som er deres opphav.

I Burnley, hvor BNP hadde størst fremgang i lokalpolitikken i år, ble antifascismens paradoks åpenbart under en demonstrasjon arrangert av Anti-Nazi League, som ble avbildet i store deler av pressen. De nær religiøst antirasistiske og inkluderende protestmarsjerende var overveiende hvite og fra middelklassen. Idet de forkynte toleransens dyder, gnistret deres øyne av det rene hatet som kjennetegner ekstremister verden over. Denne nær arketypiske venstre-demonstrasjonen, med de slaskete unge mennenes taktfaste rop og knyttede never, med de enda mer slaskete kvinnenes hyl og heftige tårer, og med parolenes krav om forbud mot politiske partier (formodentlig i toleransens navn), var uttrykk for noe mer enn lokale merkeligheter i Lancaster. For antifascister baserer sine kampanjer på en følelse av indignasjon over at noen som helst, hvor som helst, skulle våge å være uenig med dem. Idet de appellerer til følelsene fremfor fornuften, til makten fremfor argumentene, minner disse aktivistene mest av alt om disse spøkelsesaktige nazistene de påstår at de «bekjemper». Derfor er det at antifascismen, med et anstrøk av postmoderne ironi, er den nye fascismen.

Det finnes i den britiske, og særlig i den engelske, politiske kulturen sterke trekk av sentimental radikalisme som antifascistiske slagord appellerer til. Det er fra dette segmentet av politikken og samfunnet antifascistiske aktivister henter emosjonell (og fremfor alt finansiell) støtte. I motsetning til folk fra arbeiderklassen ser de ikke antifascismens voldelige, arrogante ansikt. De ser den ikke mer enn mesteparten av Tysklands middelklasse la merke til volden fra brunskjortene. Denne radikale tenkemåten stammer ironisk nok opprinnelig fra imperietidens spirende middelklasse, sterkt inspirert av den evangeliske kristendommen, som mente seg forpliktet til å «redde» de innfødte fra det åndelige mørket. Den misjonerende drivkraften var vanligvis langt mer opptatt av det materielle og åndelige velværet hos folkene tilhørende imperiets kolonier, enn de var for sin egen arbeiderklasse. Typisk blant slike filantroper er Mrs Jellyby i Bleak House av Dickens, hvis blikk «hadde den besynderlige vane å være festet langt borte, som om det ikke var i stand til å se noe som befant seg nærmere enn Afrika». I likhet med mang en moderne liberaler, forsømte Mrs Jellyby personene rundt henne, som kjent også sine egne barn. Hennes tanker var i stedet rettet mot den (fiktive) afrikanske besittelsen Borrioboola Gha, samt hennes idealistiske planer for dens «utvikling».

De frivillige organisasjonene er fulle av Mrs og Ms Jellyby’er. Men etter kolonitidens opphør har innvandringen brakt deres oppmerksomhet nærmere hjemmet. Dagens Ms Jellyby’er arbeider med like stor sannsynlighet for en lokalmyndighets integrasjonsetat, som hun gjør for en frivillig organisasjon til støtte for den tredje verden. For «samfunn av etniske minoriteter» er blitt de nye Borrioboola Gha. De skal på nedlatende vis hjelpes og synes synd på, sågar gis særrettigheter, men deres medlemmer skal ikke behandles som individer, og sannheten om deres kulturer skal ignoreres eller foraktes. Den brune eller svarte borgeren skal i egenskap av den liberale hvite manns byrde støttes, i alle fall så lenge han leser fra et politisk korrekt manus og viser takknemlighet og ærbødighet overfor pressgruppene som «bryr seg» om ham. Det er dette Jellyby-syndromet, en arv fra misjonstiden, de antifascistiske grupperingene med stor suksess trekker veksler på. De liberale med sin skyldfølelse forveksler antifascismens voldelige sjargong med humanitær medfølelse, akkurat som fascismens voldelige retorikk en gang ble forvekslet med appell til tradisjon og orden.

Men den misjonerende iveren nøyer seg ikke med etniske minoriteter. I antifascistiske kampanjer finnes det spor av evangelisering rettet mot den innfødte befolkningen, i den hensikt å kontrollere og stagge den. Folk fra arbeiderklassen behandles av antifascistene og deres liberale apologeter som åndelig formørkede hvite stammer som skal beseires og siviliseres. Den misjonerende gløden i antifascismen forklarer den gråteferdige egenskapen hos dens forkjempere, hvis tårevåte appeller ofte er opptakten til voldshandlinger eller krav om sensur. Dette er et kjennetegn de deler med fascistene, som var de mest følelsesladede og minst resonnerende politiske aktivistene. Akkurat som svunne tiders evangeliske edruskapsforkjempere, gir antifascistene inntrykk av at de forsøker å redde folk i arbeiderklassen fra seg selv. Deres hevdelse av egne interesser, som kommer til uttrykk ved motstand mot masseinnvandring, stemples som «rasisme» og behandles som en ny form for karakterbrist. Deres patriotiske mavefølelse og deres ønske om å beholde sine omgivelsers tradisjonelle egenart, avfeies som ignorante fordommer arbeiderklassens hvite menn og kvinner må frigjøres fra, akkurat som deres forfedre ble frigjort fra alkoholismen.

I likhet med evangelikerne forsøker antifascistene å frigjøre med en kombinasjon av moralsk press og lovmakt. Men antifascismen er en radikal sekulær ideologi som ikke gir en mulighet for anger eller syndsforlatelse. De evangeliske protestantene som sluttet seg til edruskapskampanjer, var ofte autoritære og insensitive, men deres iver ble ofte holdt i tømmene av omsorg for de individuelle sjeler. Antifascistene tar derimot ingen slike hensyn. De forsøker å redde hele samfunn ved å forandre deres kollektive bevissthet eller tvinge dem til konformitet. Deres ideologi tillater ingen oppmerksomhet rettet mot enkeltpersoner, med mindre den består i angrep eller fordømmelser. Denne forakten for individet, i særdeleshet hvite, mannlige arbeidsfolk, lar antifascistene forene to hensyn: sivil ulydighet (vold inkludert) og massiv utvidelse av statsmakten.

Antifascistisk propaganda henviser ofte til venstresidens historie og mytologi, som bevegelsen på tungeferdig vis gjør krav på. Searchlight, antifascismens eget tidsskrift, henviser ofte til den spanske borgerkrig, idet de trykker fotografier av heroiske motstandsfolk og intervjuer den internasjonale brigadens lojale tilhengere, som nå er gamle og imponerende. Andre bilder påkaller minnet om Cable Street-slaget og lignende hendelser på 1930-tallet, hvor den jødiske arbeiderklassen stod opp mot de svartskjortekledde tilhengerne av Oswald Mosleys British Union of Fascists. Disse bildene viser en eksplisitt, men feilaktig antagelse om kontinuitet. Den er feilaktig fordi det både i den spanske borgerkrig og i Cable Street fantes en godt utviklet organisasjon hos arbeiderklassen, og med denne en genuin streben etter et rettferdig samfunn.

Searchlight baserer derimot mesteparten av sine aktiviteter på beskyldninger, bakvaskelse og oppildning til hat; ofte klassehat rettet mot arbeiderklasserasister. Det har ikke alltid vært slik. Tidsskriftets grunnlegger Maurice Ludmer var et tankefullt tidligere medlem av kommunistpartiet som la stor vekt på utdannelse av arbeiderklassen, og som trodde på frihet og verdighet for folk uansett hva slags bakgrunn de hadde. Dagens antifascistiske forkjempere, Searchlight inkludert, innrømmer ikke sine motstandere; spesielt ikke fra arbeiderklassen; noen menneskelig verdighet. Arbeiderklasserasister beskrives rutinemessig som avskum eller kloakk, et bemerkelsesverdig ekko av nazistenes forskrudde beskyldninger mot jøder og andre fiender i das Volk. Ikke desto mindre hender det at Searchlight inneholder intelligente, gjennomtenkte kommentarer, spesielt om hendelser i utlandet, men det bidrar til å opprettholde en sosial og rasemessig konflikt ved å nekte å komme overens med sine motstandere.

Denne egenskapen deler tidsskriftet med Anti-Nazi League, som er langt mer eksplisitt i sitt forsvar av volden og sitt hat mot den hvite arbeiderklassen. På den ene siden fremstår ANL som en sekulær misjonsorganisasjon for antifascismen. På den andre siden forsøker deres borgerlige eller småborgerlige aktivister å skape en atmosfære av trusler og vold når de befinner seg på steder som Burnley. Akkurat som en fascistbevegelse er ANL eksplisitt engasjert med å oppheve ytringsfriheten. Deres aktiviteter gjør dem til arvtagerne etter BUF snarere enn heltene fra Cable Street. I likhet med svartskjortene tar ANL for gitt sin «rett» til å gå inn i arbeiderklassestrøk, true og trakassere deres innbyggere, og oppfordre til og delta i voldshandlinger.

Anti-Nazi League er sterkt knyttet til Socialist Workers Party, den mest kjente og mest aggressive grupperingen på den ekstreme venstresiden i britisk politikk siden den ortodokse kommunismens fall. Til forskjell fra kommunistpartiet er SWP motstandere av den parlamentariske veien til sosialismen, og tar til orde for voldelig revolusjon. SWPs verdensanskuelse betrakter alle eksisterende politiske institusjoner som utvekster av «kapitalismen». Hverken selve kapitalismen eller dens institusjoner kan «repareres» eller «reformeres». Partiets kamp er derfor rettet like mye mot «reformvennlige ideer og ledere» som mot den kapitalistiske økonomien:

Statsforfatningen er et våpen i hendene på den styrende kapitalistklassen, og må derfor knuses. Eksisterende parlament, hær, politi eller dommerstand kan ikke simpelthen tas over og brukes av arbeiderklassen. Derfor finnes ingen parlamentarisk vei til sosialismen.

Denne klassekampens retorikk skjuler en kritikk av det parlamentariske styresettet som er identisk med de italienske fascisttroppenes, Mussolinis fotsoldater som avsatte det italienske parlamentet og innførte en fasciststat. Etter Mussolinis oppfatning var det parlamentariske styresettet så korrupt; og, sannelig, «småborgerlig»; at det ikke kunne reddes. Det fascistiske idealet om den korporative staten var basert på representasjon etter yrke. Denne politikken finner sterk gjenklang hos SWP, som ønsker å erstatte parlamentet med en rekke «arbeiderråd». I likhet med moderne antifascister er de også besatt av grupperettigheter, som gjør at raseminoriteter (og alle andre «undertrykte grupper») representeres kollektivt av pressgrupper av aktivister som hevder at de taler på deres vegne. SWPs standpunkter minner om fascistpolitikk, og skiller seg sterkt fra Marx, som særlig mot slutten av sitt liv var sterk tilhenger av den parlamentariske veien. Selv Lenin, som alltid var en pragmatiker, hadde sans for utnyttelse av alle formålstjenlige institusjoner, parlamenter inkludert. I smågruppene ytterst til venstre så han bare «infantil uorden».

En annen ekstrem venstregruppering som har hatt betydelig innvirkning på den antifascistiske bevegelsen, er International Marxist Group (IMG), hvis frontfigurer inkluderte Tariq Ali. IMG ble borte for lenge siden, men spilte en viktig rolle under studentopprøret og de voldelige demonstrasjonene på slutten av 1960-tallet, som ikke sjelden minnet om de unge stormtroppenes adferd ved de høyere skoler i Weimar-republikken. Sentral er IMGs avvisning av den hvite arbeiderklassen som håpløst reaksjonær, og de så for seg studenter, etniske minoriteter og feministkvinner i rollen som den nye revolusjonære eliten. Ideologien og taktikken til dagens antifascisme er IMGs fordommer mot arbeiderklassen og de hvite stor takk skyldig.

Disse gruppene på ytterste venstre har basert sin politikk på tolkninger av Trotskijs «permanente revolusjon», en rendyrket doktrine om kontinuerlig forandring som er beslektet med Maos kulturrevolusjon; og Hitlers tredje rike. I følge der Führer hadde nazismens «revolusjonerende kreative vilje ingen bestemte mål, … ingen permanent tilstand, kun evig forandring». På venstresiden fikk antifascismen en fremtredende stilling akkurat idet sosialismen mistet sin permanens og kontinuitet, hva angår såvel ideer som praktisk politikk. Med sin høyrøstede tilbøyelighet til å la seg lede av sine følelser og rituelle fordømmelse av sine motstandere, erstatter de antifascistiske kampanjene en helhetlig venstreideologi. Det samme gjaldt de fascistiske bevegelsene, som forsøkte å fjerne venstresiden ved å appellere til lavere psykologiske impulser som frykt, misunnelse og hat.

Antifascismen har til felles med sin innbilte motstander en tro på voldens rensende eller gjenløsende kraft. I tillegg er de begge besatt av rasespørsmål. Det kan ganske visst hevdes at organisasjoner som Searchlight og ANL gjør mer enn selv BNP for å holde rasebevisstheten ved like. Både fascismen og antifascismen er kompromissløst modernistiske bevegelser, besatt av smal kategorisering og fullstendig utilpass med en postmoderne tid med kompleksitet og omskiftninger. Searchlight ble for eksempel forskrekket da noen hinduer og sikher nektet å la seg klassifisere sammen med muslimer som «asiater». Etniske minoriteter våget å utfordre pressgruppenes definisjoner. I virkeligheten står de antifascistiske forkjempernes vold og nihilisme nesten latterlig fjernt fra konservatismen hos de fleste etniske minoritetene.

Det er lett, og til tider fristende, å avfeie antifascismen som en perifer, ytterliggående interessegruppe som er uten relevans for våre liv og tanker. Likevel er dens krokodilletårevåte appeller på sett og vis mer effektive enn den tradisjonelle ekstreme venstresidens. Antifascister hevder å bekjempe et politisk onde. På denne måte vekker de til live minnene om ondskapen og uretten som er blitt begått mot millioner av våre medmennesker. Mange mennesker av god vilje klarer derfor ikke å se at de blir manipulert. Derfor er det fare for at rituell fordømmelse og balkaniserende «grupperettigheter» kan komme til å gjennomsyre offentligheten. Den subjektive definisjonen av rasistisk episode i MacPherson-rapporten; enhver hendelse som offeret eller en hvilken som helst annen person «oppfatter» som rasistisk; har alle de totalitære egenskapene ved antifascismen, likevel er det få som våger å beskrive den som totalitær av frykt for å bli stemplet for «rasist». På samme måtte hadde forsøkene fra New Labours apparatsjikers side på å avdekke politisk «informasjon» om de overlevende etter togulykken i Paddington, alle de hemmelighetsfulle og perverse instinktene forbundet med en Searchlight-kampanje. Denne innflytelsen har gjort seg gjeldende også i konservativ politikk. I det inkluderende fellesskapets interesse har toryene hatt en økende tendens i retning omvendt diskriminering og grupperettigheter, idet de glemmer at mange svarte og asiater ønsker frihet fra rasepolitikken.

Antifascismen er i likhet med sin fascistiske forløper primært antihuman og misantropisk. Den forakter sine innbilte velgere like mye som sine svorne fiender, og det er i dens egeninteresse å fremme rasekonflikter. Når vi innser at fascister og antifascister er en og samme ting, vil deres hatefulle retorikk miste sin kraft.

Oversatt av Christian Skaug

‘ANTI-FASCISM’ IS THE NEW FASCISM

by Dr Aidan Rankin

When I hear the word ‘fascist’, I do not think of the assorted pub bores or the few full-blooded bigots who are the stereotypical activists of the ‘far right’. Nor do I think of half-drunk, testosterone-driven skinheads in tight-fitting jeans or combat trousers, bawling out anti-immigrant slogans richly spiced with obscenity. Least of all do I think of the thousands of disgruntled Labour supporters, ordinary men and women in working class enclaves, who have given the British National Party its newfound electoral clout. None of these people are fascists, in any meaningful sense of the word. They are victims rather than aggressors – victims of failed liberal social experiments, heartless economic programmes and, above all perhaps, of betrayal by a Labour movement that was set up specifically to defend them.

The left, and many bien pensant liberals and Tories with them, would like us to visualise fascists as aggrieved, poorly educated working class whites – white males in particular, since they are a double negative for the Politically Correct. Such progressives (as they invariably call themselves) use accusations of racism and fascism as excuses to bully and oppress impoverished white communities and isolate them in racially based ghettos. For white liberals, anti-racism becomes a form of auto-racism, directed at members of their own race who are deemed to be socially inferior. It is, in other words, a new type of snobbery and social exclusion. Likewise, the true heirs to fascism are not skinheads, bigots, or BNP-voting former socialists. They are the BNP’s sworn enemies, the ‘anti-fascist’ shock troops of the left, whose slogans of contrived defiance, melodramatic gesture politics and emotional blackmail reach far beyond the Marxist coteries where they originate.

At Burnley, where the BNP made its strongest local government gains this year, the paradox of anti-fascism was apparent in a demonstration by the Anti-Nazi League, images of which were widely disseminated in the press. Piously anti-racist and inclusive, the protesters were overwhelmingly white and middle-class. Proclaiming the virtues of tolerance, their eyes shone with the purity of hatred that is the prerogative of extremists the world over. In that almost archetypal left-wing demo, the chants and clenched fists of the scruffy young men, the screams and hot tears of the even scruffier women, the banners calling for political parties to be suppressed (in the name of tolerance, presumably) expressed something larger than a Lancastrian quirk. For anti-fascists base their campaigns on a sense of outrage that anyone, anywhere should dare to disagree with them. In their appeal to feeling over reason, force over argument, such activists resemble most those phantom Nazis they are claiming to ‘fight’. This is why, in a stroke of post-modern irony, anti-fascism is the new fascism.

There is, in British – and especially English – political culture, a rich vein of sentimental radicalism, to which anti-fascist slogans appeal. It is from this section of politics and society that anti-fascist campaigners derive emotional (and, crucially, financial) support. Unlike working class communities, they do not see the violent, arrogant face of anti-fascism, any more than most of Germany’s Mittelstand witnessed directly the violence of the Brownshirts. This strand of radical thought, ironically, has its origins in the imperial epoch, amongst a burgeoning middle class influenced strongly by evangelical Christianity, which believed that it had a duty to ‘save’ benighted natives. The missionary impulse usually placed concern for the Empire’s subject peoples, and their material or spiritual well-being, well above concern for the indigenous working class. Typical of such philanthropists is Mrs Jellyby in Dickens’s Bleak House, whose eyes ‘had a curious habit of looking seeming to look a long way off, as if they could see nothing nearer than Africa’. Like many a modern liberal, Mrs Jellyby neglected those around her, including notoriously her own children. Her thoughts were directed instead towards the (fictitious) African possession of Borrioboola Gha and her idealistic plans for its ‘development’.

The world of Non-Governmental Organisations is replete with Mrs or ‘Ms’ Jellybys. But in a post-colonial age, the phenomenon of immigration has brought their concerns closer to home. Today’s Ms Jellyby is just as likely to work for the race relations unit of a local authority as for a Third World NGO. For ‘ethnic minority communities’ have become the new Borrioboola Gha. They are to be patronisingly helped and pitied, even given special rights, but their members are not to be treated as individuals and the reality of their cultures is to be ignored or scorned. As the white liberal person’s burden, the black or brown skinned citizen is supported as long as he reads from a Politically Correct script and shows gratitude and obeisance to those pressure groups that ‘care’ about him. It is into this Jellyby Syndrome, a legacy of the missionary age, that anti-fascist groupings successfully tap. Guilt-ridden liberals confuse the violent cant of anti-fascism with humanitarian concern, much as the violent cant of fascism was once confused with appeals to tradition and order.

But the missionary impulse does not end with ethnic minorities. In anti-fascist campaigns, there are vestiges of earlier evangelical missions, aimed at the indigenous population, with a view to controlling and pacifying it. Working class communities are treated by anti-fascists, and their liberal apologists, as benighted white tribes to be civilised and subdued. The evangelical fervour present in anti-fascism accounts for the lachrymose quality of its activists, whose tearful appeals are often a prelude to acts of violence or demands for censorship. This is a characteristic they share with fascists, who were the most emotional and least reasoning of political campaigners. Like evangelical temperance campaigners of a bygone age, anti-fascists appear to be trying to save working class people from themselves. Their particualrism, expressed through opposition to large-scale immigration, is labelled as ‘racism’ and treated as a new form of vice. Their patriotic gut instincts, and their wish to preserve the traditional character of their neighbourhoods, are dismissed as ignorant prejudices, from which white working class men and women must be emancipated just as their forebears were emancipated from drink.

Like evangelicals, anti-fascists seek to liberate by a combination of moral pressure and legal force. Anti-fascism is, however, a radical secular ideology that allows no possibility of repentance or absolution. The evangelical Protestants who joined temperance or anti-vice campaigns were often oppressive and insensitive, but their zeal was frequently held in check by a concern for individual souls. Anti-fascists, by contrast, have no such concerns. They seek to save communities, by changing their collective consciousness or forcing them to conform. Their ideology allows for no concern for individuals, except for attack or denunciation. This contempt for the individual, the white, male worker in particular, allows the anti-fascist to reconcile two contradictory demands – for civil disobedience (including violence) and for the massive extension of state power.

Anti-fascist propaganda makes frequent address to the history and mythology of the left, to which the movement volubly lays claim. Searchlight, anti-fascism’s house journal, make frequent reference to the Spanish Civil War, carrying photographs of heroic resistance fighters and carrying interviews with stalwarts of the International Brigade, now elderly and impressive. Other photographs evoke the memory of ‘The Battle of Cable Street’ and similar events where in the 1930s when working class Jewish communities stood up to the Blackshirt followers of Oswald Mosley’s British Union of Fascists. There is in these images an explicit and false assumption of continuity. It is false because in both the Spanish Civil War and Cable Street, a high level of working class self-organisation was involved, and with it a genuine aspiration towards a just society.

Searchlight, by contrast, bases most of its activities on accusation, smear and incitement to hatred – often class hatred directed at working class racists. This was not always so. Its founder, Maurice Ludmer, was a thoughtful ex-Communist Party member for whom the education of working class communities was important, and who believed in freedom and dignity for individuals of all backgrounds. Anti-fascist campaigners today, including Searchlight, refuse to concede to their opponents – especially working class opponents – any sense of human dignity. Working class racists are described routinely as scum or products of the sewer, in a curious echo of the Nazis’ twisted denunciations of Jews and other ‘enemies’ of the Volk. Searchlight still, on occasion, carries intelligent, thoughtful commentaries, especially on events abroad, but in its refusal to compromise with or attempt to win over its opponents, it perpetuates conflicts of a social and racial character.

This latter attribute it shares with the Anti-Nazi League, which is far more explicit in its advocacy of violence and its hatred of the white working class. At one level, the ANL sets itself up as a secular missionary organisation for anti-fascism. At another, its overwhelmingly bourgeois or petty bourgeois activists set out to create an atmosphere of intimidation and violence when they descend on areas such as Burnley. Like a fascist movement, the ANL is explicitly committed to the abolition of free speech. Its activities make it the heir less of the Cable Street battlers and more of the BUF interlopers. Like the Blackshirts, ANL protesters assume the ‘right’ to descend on working class areas, threaten and harass their inhabitants, incite and engage in violence.

The Anti-Nazi League is linked intimately to the Socialist Workers Party, the best known and most aggressive far left faction in British politics since the demise of orthodox Communism. Unlike the Communist Party, the SWP is opposed to the parliamentary road to socialism and advocates violent revolution. The SWP worldview regards all existing political institutions as outgrowths of ‘capitalism’. Neither capitalism itself, nor its institutions, can be ‘patched up’ or ‘reformed’. The party’s struggle, therefore, is as much against ‘reformist ideas and leaders’ as against the capitalist economy:

The state machine is a weapon of capitalist class rule and therefore must be smashed. The present parliament, army, police and judges cannot simply be taken over and used by the working class. There is, therefore, no parliamentary road to socialism.

This rhetoric of class warfare disguises a critique of parliamentary rule identical to that of the Italian Squadristi, Mussolini’s foot soldiers who closed the Italian parliament and installed a fascist state. To Mussolini, parliamentary rule was so corrupt – and, indeed, ‘bourgeois’, that it could not be patched up. The fascist ideal of the Corporate State was based on representation by trade. This policy finds strong echoes in the SWP, which seeks to replace Parliament with a series of ‘workers councils’. It also resembles the modern anti-fascist obsession with group rights, whereby racial minorities (and all ‘oppressed communities’) are represented collectively by activist pressure groups that claim to speak for them. Whilst resembling fascist politics, the SWP’s position differs dramatically from that of Marx, who especially in his later years strongly favoured the parliamentary road. Even Lenin, who was always a pragmatist, believed in the use of any expedient institutions, including parliaments. In ultra-left groupuscles he saw only an ‘infantile disorder’.

Another far left faction that has had a seminal influence on the anti-fascist movement is the International Marxist Group (IMG), whose luminaries included Tariq Ali. Long defunct now, the IMG played an important role in the student agitation and violent demonstrations of the late 1960s, many of which called to mind the behaviour of young Stormtroopers in the colleges of Weimar Germany. Crucially, the IMG rejected the white working class as hopelessly reactionary and saw the new revolutionary elite as students, ethnic minorities and feminist women. The ideology and tactics and ideology of anti-fascism today owe much to the IMG’s profoundly anti-working class and anti-white prejudices.

These far left groups have based their politics on interpretations of Trotsky’s ‘permanent revolution’, a purist doctrine of continual change akin to that of Mao’s Cultural Revolution – and Hitler’s Third Reich. To the Fuhrer, the Nazi ‘revolutionary creative will’ had ‘no fixed aim, … no permanency, only eternal change’. On the left, anti-fascism has risen to prominence at precisely the time when socialism lacks permanency and continuity, whether as an ideal or a practical programme. In their strident emotionalism and ritualistic denunciation of opponents, anti-fascist campaigns act as a substitute for a coherent left-wing ideology. The same was true of fascist movements, which aimed to replace the left by appealing to more basic psychological impulses of fear, envy and hatred.

Anti-fascism shares with its alleged opposite a belief in the cleansing or redemptive power of violence. They share as well an obsessive preoccupation with race. Indeed it could be said that organisations like Searchlight and the ANL do more than even the BNP to keep racial awareness alive. Both fascism and anti-fascism are uncompromisingly modernist movements, concerned with narrow categorisation and so unsuited to a post-modern age of complexity and permutation. Searchlight, for example, was horrified when some Hindu and Sikh community workers refused to be classified alongside Muslims as ‘Asians’. Here were ethnic minorities daring to defy the pressure group definitions. In reality, the violence and nihilism of anti-fascist activists are almost laughably remote from the conservatism of most ethnic minority populations.

It is easy, and tempting at times, to dismiss anti-fascism as a peripheral fringe interest, irrelevant to our lives and thoughts. However its crocodile-tear appeals are in some ways more effective than those of the more traditional far left. Anti-fascists claim to be opposing a political evil. In so doing, they evoke memories of that evil and the wrong done to millions of our fellow human beings. Many people of good will, therefore, fail to see that they are being manipulated. This is why ritual denunciations and balkanising ‘group rights’ are in danger of pervading public life. The subjectivist definition of a racist incident in the MacPherson Report – any incident that the victim or anyone else ‘perceives’ as racist – has all the totalitarian characteristics of anti-fascism, yet few dare to describe it as totalitarian for fear that they might be smeared as ‘racist’. Likewise, the attempts of New Labour apparatchiks to unearth political ‘information’ about the Paddington rail crash survivors had all the furtive and perverse instincts of a Searchlight campaign. Such influences have touched conservative politics as well. In the interests of inclusiveness, the Tories tend increasingly towards reverse discrimination and group rights, forgetting that many black and Asian people want freedom from racial politics.

Anti-fascism, like its fascist precursor, is primarily anti-human and misanthropic. It despises its supposed constituents as much as its sworn enemies, and has a vested interest in promoting racial conflict. When we recognise that fascists and anti-fascists are as one, their rhetoric of hatred will lose its power.

Aidan Rankin is co-Editor of New European. His book, The Politics of the Forked Tongue: Authoritarian Liberalism was published in 2002 and is available from New European Publications, 14-16 Carroun Road, London SW8 1JT, price £9.

copies of this document may be obtained from

Cliff Edge Signalling Company
P.O.Box 36, Rye, Sussex, TN31 7ZE England
Tel/Fax: 01793 226397
Email: orders@cesc.net