Halvor Fosli Fra 1960-tallet har det eksistert voldelige venstreorienterte grupper i USA og Europa. Antifa er siste tilskudd på denne stammen. Disse gruppene har alltid vært «the pampered children of the white overclass», skriver Michael Lind. Her ved en markering i Washington i 2018. Illustrasjonsfoto: Jim Bourg / REUTERS / NTB scanpix
Dekningen i de store norske mediene av demonstrasjonene og opptøyene etter George Floyds tragiske død gir lite kontekst.
Vi får høre at det er stort sett fredelige «folk» (altså hvem som helst) som protester mot rasisme og politivold, og inntrykket er at begge disse fenomenene har økt voldsomt i USA.
Men stemmer disse forutsetningene?
En som henter fram konkrete tall er Nettavisens spaltist, høyrepolitikeren og sikkerhetseksperten Mahmoud Farahmand. Med Washington Post som kilde, skriver han:
I 2019 ble det begått 1004 drap av polititjenestemenn i USA. I 802 av tilfellene ble rasen/ hudfargen på den drepte registrert. Av disse var 371 hvite, mens 236 var svarte. De resterende var latinamerikanere eller andre. De fleste som ble drept var i stor grad bevæpnet. De med svart hudfarge som ble drept var i betydelig flere tilfeller bevæpnet enn de hvite individene. Året før var antallet skutt og drept av politiet 991 personer. Washington Posts statistikk viser også at det var ti, 10, tilfeller hvor en svart person som ikke var bevæpnet ble drept. Etterforskningen av disse tilfellene viser at i fem hendelser ble polititjenestemannen angrepet. I to tilfeller ble politibetjenten siktet for uaktsomt drap. Videre kan man fra statistikken til FBI og amerikansk politi lese at per 10.000 arresterte svarte amerikanere blir tre drept av politiet. For samme antall hvite arrestert blir fire drept av politiet.
Det var noen fakta. Disse faktaene er ikke egnet til hysteri, mer en ansporing til forbedring. Perfekt vil aldri noe samfunn bli. Det skjer ulykker, voldtekter, drap, underslag, mobbing, urettferdighet, maktmisbruk hele tida. Det store bildet, som blant andre Steven Pinker har begrunnet, er imidlertid at verden blir stadig bedre, tryggere og rikere.
Hva med teori? Hvordan forklare reaksjonene? Er det helt tilfeldig hvem som er ute i gatene og hvor? Og vil protestene hjelpe dem som man hevder er ofrene, de svarte – eller hva man nå stadig oftere kaller «melaninrike» mennesker?
Her kan professor Michael Linds analyse være til hjelp.
Ny klassestruktur
Han starter med et spørsmål – hva ligger til grunn for opptøyene?
What is behind the riots? The violent riots emerging from peaceful protests that have swept liberal, Democratic big cities across the United States in the aftermath of the horrifying death of George Floyd in the custody of the Minneapolis police on May 25 can only be understood in the context of the evolving class structure of American and Western European society. In my recent book The New Class War and the essays on which it was based in the journal American Affairs, I have explained that in the United States and other North Atlantic democracies, the greatest geographic divide is between high-density hub cities and low-density heartlands. The riots are a hub city phenomenon—and so are their most striking participants, affluent young white rioters dressed like ninjas.
Klassestrukturen i Vesten forandrer seg i vår tid. Det handler ikke lenger primært om motsetningen mellom industriarbeider og borgerskap lenger, en annen dimensjon har overtatt: geografi.
Dette bør være kjente toner for norske samfunnsvitere, skolert som mange er i Stein Rokkans sentrum-periferi-modell, der norsk politisk historie tolkes som en strid mellom by og land, sentrum og utkant, hovedstadskultur og motkulturer. Linds dikotomi minner også på motsetningen David Goodhart peker på i boka The Road to Somewhere (2017) – de bofaste med lav utdanning og tilknytning til et bestemt lokalsamfunn (Somewheres) versus de velutdannede som kan bo og jobbe i mange byer, i mange land, og føler seg mest i slekt med andre kosmopolitter (Anywheres). De første er konservative og nasjonale, de andre er liberale og globalister. Den langvarige protestbevegelsen i Frankrike kjent under navnet De gule vestene, er et takknemlig eksempel i vår tid på at geografi og bosted ligger under potente samtidskonflikter.
Michael Lind ser altså på motsetningen mellom folk som bor perifert og provinsielt, i bygder og småbyer, og de som holder til i summende metropoler, med universiteter, mediehus, store NGO-organisasjoner, finans og bank og de politiske institusjonene.
I periferien ligger fabrikkene, gruvene, kraftverkene, serverparkene for Big Tech, skipsverftene, det industrielle landbruket og slakteriene. I disse kjerneområdene i nasjonen – Heartlands som det kalles på engelsk – er de innfødte i flertall, og det er relativt små inntekt- og formueforskjeller. I USA bor også de fleste afroamerikanere og latinos her, ikke i de dyre high-density hub cities.
Hub cities
Slik karakteriserer Lind de amerikanske kosmopolittbyene:
The hub cities have a radically different social structure than the heartlands. At the top are affluent members of the managerial-professional overclass, which includes well-educated immigrants as well as natives. Their incomes vary, but people with college or post-graduate educations dominate the upper rungs of corporate management, finance, business and professional services, government and the nonprofit sector in hub cities like New York, Washington, San Francisco, Atlanta, Seattle, and Austin.
As young adults, the children of the overclass often spend their 20s in the same few cities, living in gentrified bohemian neighborhoods that used to be factory or tenement districts. Often as they work their way up the cursus honorum of their class, they benefit from elite apprenticeships in the form of unpaid or underpaid internships, which are not available to young people whose parents cannot afford to subsidize them.
The greatest social divide in the United States is that between the overclass with at least a four-year college education, about a third of the national population, and the working class whose education ends with a high school diploma and perhaps a few more years of education or vocational training, regardless of income. These broad categories can be broken down further.
Men storbyene har også en arbeiderklasse, og store deler av den har innvandrerbakgrunn. I byer som New York og Los Angeles har så mange som 30–40 prosent av arbeiderklassen utenlandsk bakgrunn. De jobber typisk som hushjelper, i helse, kantine, hotell og restaurant.
Det sosiale sikkerhetsnettet for dem er ofte ikke-eksisterende.
Men det finnes også «pockets of concentrated African American poverty» i disse byene, skriver Lind, mange er etterkommere av svarte som om fra Sørstatene for å jobbe i en industri som nå er nedlagt.
Trapped in derelict neighborhoods, they suffer from a lack of employment, poor access to amenities like stores, and local organized crime, in addition to the effects of real but gradually diminishing racism in American society as a whole.
Den siste store gruppen som lever i Hub cities er «the “upper working class” (…) dominated by a different group of public servants, particularly police, first responders, and jail and prison guards». Disse har mer og mer en ikke-hvit etnisk bakgrunn. De kan tjene så relativt godt at de klarer kostnaden ved å bo i utkanten av metropolene.
I metropolene møtes førstelinjen (politi, sosialarbeidere, lærere) i offentlig sektor og de fattige og trengende, og her er det mange møtepunkt som kan skape konflikter:
These interactions between the native and foreign-born urban poor and the frontline public sector employees in big cities can create suspicion and hostility on both sides. In order to qualify for means-tested programs like food stamps and Medicaid, poor people have to deal with civil servants in bureaucratic agencies who are often burned out and indifferent. Police forces and jails and prisons have always attracted some bullies and criminals, and the stress and danger of their jobs brutalizes others. The populations that are means-tested and policed often feel under siege while those doing the means-testing and policing can feel disrespected and endangered. (…) Usually a police killing or beating triggers an eruption of protest in a hub city. Even if the protest is peaceful at first, it is often hijacked by criminal gangs for whom it is an opportunity for looting. This was the story of major U.S. urban riots between WWII and the 21st century. (Most so-called “race riots” in the United States between the Civil War and WWII were different; they were violent pogroms by working-class whites against black competitors for jobs and neighborhoods, who were sometimes brought up from the South by industrial corporations as strikebreakers.)
Voldsvenstre
Fra 1960-tallet har det eksistert voldelige venstrevridde grupper i USA og Europa. Antifa er siste tilskudd på denne stammen, skriver Lind, og legger til: Disse gruppene har alltid vært «the pampered children of the white overclass». Dette kan vi kjenne igjen fra lille Norge, også. Representanter fra voldsvenstre har fått utgitt bok på ærverdige Aschehoug forlag.
Dette har også med foreldreøkonomi å gjøre:
Twenty-somethings who are poor and working class lack the money to buy fancy black ninja outfits and the leisure to spend time plotting in advance of demonstrations. This is nothing new; as a veteran ’60s leftist told me, “Your Mom and Dad had to have a lot of money, for you to take part in the Summer of Love.”
Her kommer forklaringen på hvorfor dagens opptøyer etter Floyd-drapet er så omfattende og sammensatte:
What is new about the nationwide riots of the last week that have followed the death of George Floyd is the convergence of these two previously separate streams—traditional urban riots in poor neighborhoods triggered by police-related incidents, and the ideologically motivated vandalism by young white members of the overclass in downtown districts. This convergence is the result of hub city gentrification.
The deindustrialization of the cities and rising real estate prices have forced most of the working class of all races out of hub cities into low-income suburbs and exurbs. The children of the white urban elite—some of them downwardly mobile for life, some of them just going through the underpaid intern phase of professional careers—have colonized rowhouses where workers once lived and have converted former factories and warehouses into settings for la vie bohème.
Rike unge voksne ødelegger
Michael Lind mener de hvite, privilegerte protestantene, inkludert de kulturelt assimilerte med innvandrerbakgrunn som også fyller opp vestlige Hub cities, med sine ytterliggående oppfatninger rett og slett ødelegger for arbeiderklassen, og muligens også for metropolenes mulighet til å komme seg på fote igjen, etter de store ødeleggelsene som de nylige opptøyene har medført, som korona-nedstengingen har forsterket og der globalisering fra før har flyttet mange arbeidsplasser til Mexico og Kina:
These children of the economic elite end up harming those on whose behalf they pretend to be speaking. Like the upper-middle-class hippies of the 1960s who called police officers “pigs,” today’s affluent hipsters despise the police, many of whom are their age but are more likely than leftist radicals to be from working-class backgrounds and to be nonwhite. Slogans of elite radicals like “Abolish the Police and Prisons” and comparisons of the Border Patrol to the Gestapo are insults to the unionized, working-class Americans of all races employed by those institutions.
Dressing up as revolutionaries like children on Halloween, the sociopathic heirs of the overclass, already living in neighborhoods from which the working class was forced out by economic privation, take part in the vandalization, looting, and burning of local businesses, many of them owned by immigrants or members of minority groups. If they get arrested, the fortunate among them can count on being bailed out after phone calls to their indulgent liberal or moderate conservative parents, who live in expensive, nearly all-white urban and suburban neighborhoods and denounce racism and fascism on their Facebook pages.
It will take years for the American hub cities damaged by the riots, along with the pandemic and the lockdown, to recover, if they ever recover. The black poor and working class first had their urban industrial jobs taken away from them by corporate executives in the white overclass who offshored them to Mexico or China. Then they were replaced in their former urban neighborhoods by the hipster children of the white overclass. Now even their grievances like protests against horrific police brutality are stolen from them by their supposed allies in the white overclass and turned into an occasion for virtue-signaling or vandalism by the elite.
Many of today’s big city riot ninjas will look back in the future with pride on their nights of prancing around in black leotards and spraypainting “BLM” and “Fuck Trump” on downtown buildings. A decade from now, the most successful will have well-paying jobs, many of them in the politically progressive sectors like the universities and NGOs. The unlucky ones may still be working at Starbucks—perhaps at the very stores whose plate glass windows they once spray-painted or smashed.
Michael Lind (1962) er en amerikansk forfatter og akademiker, professor ved Lyndon B. Johnson School of Public Affairs ved University of Texas i Austin.
Forhåndsbestill Islamismen i Sverige her!
