Sakset/Fra hofta

Canadas Menneskerettighetskommisjoner (HRC) er noe så spesielt som et parallelt og vilkårlig rettssystem i en demokratisk rettsstat. De er et eksempel på hva som skjer når det politisk korrekte får frie hender i form av en lovparagraf som bygger på den enkeltes subjektive følelser: det ender i tale- og tankekontroll.

Det måtte 2 oppsiktsvekkende saker til før det gikk opp for offentligheten og politikerne hva som foregikk i den gode hensikts navn. Det var først da HRC gikk løs på mainstream-figurer med posisjon og ressurser at det ble bråk; advokat og aktivist Ezra Levant og forfatter Mark Steyn, samt det venstreorienterte magasinet Macleans.

Nå vil politikerne ha vekk den kontroversielle paragraf 13, som gir det som i realiteten er menneskerettighetsdomstoler rett til å trekke Per og Pål for retten for hva de måtte ha sagt og skrevet. På bakgrunn av det som har kommet frem om menneskerettighetskommisjonenes vilkårlige praksis kalles de i dag for «Kangaroo Courts» i canadiske medier, og i november 2008 stemte nesten 99 prosent i regjeringspartiet De Konservative for en resolusjon om å tilbakekalle den nå omstridte paragrafen fra Canadas lovgiving. Også justisminister Rob Nicholson stemte for tilbakekalling.

Personene som er satt til å lede, etterforske og dømme i disse kommisjonene er ikke jurister og et fåtall har noen juridisk erfaring. De fleste ledes av tidligere politikere som hovedsakelig har tilhørighet på venstrefløyen, selverklærte antirasister og enkelte advokater. Kommisjonene regnes da heller ikke som en juridisk instans, men både prosessen og en dom innebærer like fullt alvorlige konsekvenser for den innklagede. Blir vedkommende dømt skyldig, har kommisjonen makt til å tilkjenne klageren 30.000 canadiske dollar i erstatning fra den dømte og beordre vedkommende til å avstå fra å ytre seg om lignende saker i offentlige fora på livstid.

At det den anklagede skriver/sier er objektivt sant eller at den anklagede ikke hadde noen intensjoner om å forårsake hat, forakt eller skade, teller heller ikke som bevis i disse sakene. Alt som kreves er at kommisjonen blir overbevist av anklagerens subjektive følelser. Det er følgelig ingen som har blitt anklaget under seksjon 13.1 som så langt har blitt frifunnet ved Canadas menneskerettighetskommisjoner. Det er fullstendig kostnadsfritt for den enkelte å klage inn noen for kommisjonene – man trenger ikke engang møte opp personlig – mens den/de anklagede plikter å gi et tilsvar og/eller møte opp, samtidig som vedkommende selv må bekoste eventuelt juridisk forsvar eller andre utgifter i forbindelse med høringer. Ingen utgifter refunderes selv om den anklagede blir frifunnet.

En annen del av seksjon 13 forbyr for øvrig den anklagede å klage inn medlemmer ved kommisjonen såvel som den opprinnelige klageren, dersom anklagene i løpet av prosessen skulle vise seg å være grunnløse eller basert på personlig forfølgelse.

Fordi de canadiske menneskerettighetskommisjonene hittil har befattet seg med utgrupper og enkeltindivider med politiske sympatier folk flest har lite til overs for, har kommisjonenes virksomhet og domsavsigelser pågått relativt ubemerket i offentligheten. Deres stille tilværelse endret seg da en muslimsk privatperson og en muslimsk organisasjon klaget inn henholdsvis advokat og redaktør Ezra Levant, for å ha publisert Muhammed-karikaturene i sitt magasin «Western Standard», og forfatter Mark Steyn samt magasinet MacLeans for publisering av et utdrag av Steyns bok «America Alone» under overskriften «Fremtiden tilhører Islam». Både Levant og Steyn er å regne for gjennomsnittlige høyreorienterte personer.

Da de anklagede i disse tilfellene befinner seg godt innenfor det man oppfatter som mainstream, rettet søkelyset seg etter hvert mot de aktuelle kommisjonene, de ansatte etterforskerne og deres praksis. Tidligere avgjørelser ble gjennomgått, og det som kom frem var lite flatterende for kommisjonene og deres forsvarere:

En mann kjøpte seg en leilighet i et borettslag der det i boligsameiets kontrakt forelå et forbud mot å montere parabolantenne. Mannen ønsket likevel å utstyre verandaen sin med en slik antenne for å kunne se på arabiske kanaler, men boligsameiet viste til kontraktsinngåelsen og sa nei. Canadisk rett ga sameiet medhold, men avslaget ble dømt som diskriminering av en menneskerettighetskommisjon og sameiet ble nødt til å la mannen montere en parabolantenne og betale erstatning for tort og svie.

En annen mann kjøpte leilighet i et sameie der kontrakten spesifiserte at husdyr over 14 kilo var forbudt. Mannen hevdet at hunden hans var en førerhund og påberopte seg diskriminering av funksjonshemmede. Kommisjonen som behandlet saken ga ham medhold. Hunden var imidlertid verken registrert i det offisielle registeret over hjelpemidler eller opplært som førerhund, og eieren var da heller ikke blind, men påsto at han kunne bli det en gang i fremtiden.

En McDonalds restaurant ble dømt for diskriminering da ansatte klaget over at eierne tvang dem til å vaske hendene.

En restauratør ble dømt for diskriminering av en kreftpasient, da eieren bortviste vedkommende fordi han røkte marihuana (som er forbudt ved lov i Canada, mens det gis dispensasjon for kreftpasienter som har smerter) ved inngangen til restauranten hans.

I 2002 skrev den katolske presten og leder for organisasjon The Concerned Christian Coalition Inc., Stephen Boission, et leserbrev i lokalavisen Red Deer Advocate. I bibelske vendinger gikk fader Boissoin hardt ut mot det han mener er i strid med guds ord; homofile og kampen for homofiles rettigheter:

My banner has now been raised and war has been declared so as to defend the precious sanctity of our innocent children and youth, that you so eagerly toil, day and night, to consume.

With me stand the greatest weapons that you have encountered to date – God and the «moral majority.» «Know this, we will defeat you, then heal the damage you have caused.

Come on people, wake up! It is time to stand together and take whatever steps are necessary to reverse the wickedness that our lethargy has authorized to spawn. Where homosexuality flourishes, all manner of wickedness abounds.

[The masses] Failure to stand against the horrendous atrocities such as the aggressive propagation of homo and bisexuality»

Det var ikke et utpreget nestekjærlig skriftsstykke, og Boission ble da også innklaget til menneskerettighetskommisjonen i Alberta (AHRC) av den anti-kristne aktivisten og professoren Darren Lund. Lund er ikke homofil selv, men han følte seg angivelig krenket på vegne av homofile, og ble av AHRC tilkjent erstatning for tiden og bryet han hadde brukt på å klage inn – og vitne mot – Stephen Boission. Kommisjonens domspremisser erkjenner at saken ikke har noen spesifikke ofre:

In this case, there is no specific individual who can be compensated as there is no direct victim who has come forward…

Dr. Lund, although not a direct victim, did expend considerable time and energy and suffered ridicule and harassment as a result of his complaint. The Panel finds therefore that he is entitled to some compensation.

Det fantes ingen ofre, men fader Boission ble dømt likevel; han må avstå fra å ytre seg kritisk til homofile noe sted – på livstid:

Mr. Boissoin and [his organization] The Concerned Christian Coalition Inc. shall cease publishing in newspapers, by email, on the radio, in public speeches, or on the Internet, in future, disparaging remarks about gays and homosexuals.

I tillegg beordret retten fader Boission til å gi professoren en skriftlig unnskyldning i avisen Red Deer Advocate – en publisering AHRC åpenbart oppfattet det som sin rett å bestemme over. Selv om redaktørene i Red Deer Advocate inngikk et forlik med AHRC vedrørende det innklagede leserbrevet, avviste de i sterke ordelag å bli diktert av AHRC og begrunnet avslaget om publisering med at deres avis ikke er AHRCs forlengde arm. De canadiske menneskerettighetsdomstolene har i stadig større utstrekning forsøkt å utvide sin autoritet til å omfatte redaksjonelle avgjørelser i landets medier, men det finnes ikke noe politisk mandat for kommisjonenes virksomhet på dette området.

Kritikere av dommen påpekte forøvrig at til sammenligning ville ingen vestlige samfunn finne på å beordre dømte drapsmenn- og kvinner til å publisere en skriftlig unnskyldning til deres ofres pårørende. En påbudt unnskyldning er et fullstendig meningsløst begrep. Og ved å beordre pastoren til å unnskylde seg for- og trekke tilbake det han skrev, beordret i realiteten AHRC den katolske presten til å offentlig avsverge sin personlige religiøse tro.

Men i april i år klaget en Marc Lebuis inn boken «Islam eller Integrasjon» for den føderale menneskerettighetskommisjonen (CHRC). Boken er skrevet på fransk av den radikale imamen Abou Hammaad Sulaiman Al-Hayiti, som er bosatt i Canada. Den inneholder setninger som dette:

Homosexuals

* Homosexuals and lesbians should be «exterminated in this life»

* «Homosexuals caught performing sodomy are beheaded»

Infidels

* Most Infidels «live like animals»

* «sending our sons and daughters to the schools of the Infidels has devastating effects on their beliefs, their behavior and their character. For the children of Infidels are the most pervert children. At a very early age, they adopt the behavior of their parents »

Men are superior to women

* «men are superior to women and better than them». In general, «men have a more complete intellect and memory than women»

Muslim women are superior to Infidel women

* «The veiled Muslim woman is a light in the darkness of the 20th century, she carries the torch of modesty, of chastity and of Islamic values»

* «male Infidels will not be happy with us until our women are in their beds, in their magazines and in their dancing clubs !»

* «If a Muslim woman marries a non-Muslim man … their marriage is invalid, in fact it is adultery»

Muslims are superior to Infidels

* «… a Muslim must never put his brother in Islam at the same level as an Infidel. In fact, to place Infidels at equality with Muslims is one of the greatest form of ignorance and injustice»

* «The rule is that the most disobedient among Muslims is better than the most virtuous, the most polite, the most honest and the most loyal among the Infidels»

Christianity

* «It is because of this religion of lies, which goes against human nature, that the West is now full of perversity, corruption and adultery»

Jews

* Jews «spread corruption and chaos on earth»

* Most Jews «seek only material goods and money, apart from that, they have nothing»

Democracy is contrary to Islam. Jihad is a duty of sedition

* «Democracy is a system in total contradiction with Islam»

* «… freedom is unknown in Islam, it contradicts Islam, therefore it is a false concept»

* «[freedom] serves to justify corruption» and «stooping to the lowest levels of bestiality»

* «Anyone who leaves Islam, cut his neck»

* in an Islamic state, Christians and Jews can keep their religion but they must pay a sum of money, the Jizyah. «The purpose of the Jizyah is to humiliate and punish Infidels to encourage them to accept Islam.» The other Infidels (Hindus, Buddhists, atheists, etc.) have no options but to accept Islam or «be killed»

CHRC – som stilte seg bak den omstridte dommen i Stephen Boissions tilfelle – avviste klagen, med begrunnelsen at den radikale imamen ikke identifiserte noen spesifikke grupper:

» …the majority of the references in «Islam or Fundamentalism» are to «infidels», «miscreants» or «western women». These are general, broad and diversified categories that do not constitute an «identifiable group» under Section 13 of the Act. As we have also mentioned, the extracts that identify groups on the basis of prohibited grounds of discrimination (homosexuals, lesbians, Christians, Jews) do not seem to promote «hatred» or «contempt» according to the criteria set forth in the Taylor case. Therefore, the document on which the complaint is based does not seem to meet the requirements of Section 13 of the Act for a complaint.»

Domsresultatet er antagelig ikke ulikt hva en dom basert på den foreslåtte utvidelsen av paragraf 185 kunne avstedkomme, for i henhold til regjeringens lovforslag bør mennesker som Al-Hayiti spesielt beskyttes fordi hans religion ikke har mange tilhengere i Norge. Et angrep på hans religiøse følelser kan med støtte i denne loven tolkes som et angrep på ham som en del av en minoritet.

Det er godt mulig at religiøse – og da spesielt minoriteters – følelser har behov for ekstra beskyttelse slik den norske regjeringen hevder, men hvem eller hva har de i så fall tenkt at skal beskytte alle andres følelser – majoritetens inklusive – mot de religiøse?