Den konservative advokaten og aktivisten Ezra Levant har skrevet boken «Shakedown: How Our Government is Undermining Democracy in the Name of Human Rights» om Canadas nå diskrediterte Menneskerettighetskommisjoner. Shakedown ble lansert 23. mars, og har fått overveldende gode kritikker fra de fleste hold – venstreorienterte aviser og magasiner så vel som høyreorienterte. Boken ligger på både Amazons og Chapters bestselgerliste.

Canadas Menneskerettighetskommisjoner er noe så spesielt som et parallelt rettssystem. De er et eksempel på hva som skjer når det politisk korrekte får frie hender: det ender i tale- og tankekontroll. Fordi kommisjonene som regel har befattet seg med utgrupper og enkeltindivider med politiske sympatier de aller fleste har lite til overs for, har kommisjonenes virksomhet og høyst tvilsomme domsavsigelser pågått relativt ubemerket i offentligheten.

Men i 2006 klaget lederen for muslimer i Calgary, Syed Soharwardy, inn advokat og redaktør Ezra Levant for å ha publisert Muhammed-karikaturene i sitt magasin «Western Standard». Og som en følge av at Menneskerettighetskommisjonen i Alberta (AHRC) bestemte seg for å etterforske saken for deretter å anklage Levant for «ulovlig diskriminering», kom kommisjonenes stille tilværelse snart til å endre seg.

For under den innledende høringen ved AHRC i januar 2008 nektet Levant på forespørsel å forklare sine personlige motiver eller intensjoner, forlangte å få gjøre videoopptak av høringen og erklærte i sitt åpningsinnlegg at han ikke anerkjente menneskerettighetskommisjonenes autoritet eller rett til å sensurere borgere eller medier i Canada. Saken vakte oppsikt da Levant la opptaket fra høringen ut på hjemmesiden sin, og klageren trakk seg fra saken i februar 2008. AHRC fortsatte imidlertid etterforskningen, og Levant fortsatte på sin side arbeidet med å belyse Menneskerettighetskommisjonenes fremferd og å grave frem tidligere avgjørelser fra de forskjellige kommisjonene.

Snart ble den ene grove avsløringen avløst av den neste, og med stigende vantro ble det canadiske publikum presentert for eksistensen av et lukket, parallelt og vilkårlig rettssystem der de som anklages for diskriminering eller rasisme knapt er innrømmet et minimum av den rettssikkerheten som ellers kjennertegner en rettsstat. I sakene menneskerettighetskommisjonene befatter seg med, har ikke den anklagede krav på offentlig betalt forsvar – mens hele prosessen er fullstendig kostnadsfri for den eller de som klager. Klager trenger ikke engang å møte opp, mens den anklagede har møteplikt. Ingen utgifter refunderes dersom det i løpet av prosessen skulle vise seg at anklagene er grunnløse eller basert på personlig forfølgelse.

Både det canadiske P.E.N og det journalistiske forbundet (CAJ) stilte seg etterhvert på Levants side, og ga kraftig uttrykk for at den omstridte paragraf 13.1 i Canadas Menneskerettighetslovgiving – der det heter at ytringer eller materiale via telefon eller internett som diskriminerende og straffbart dersom det er sannsynlig at ytringen eller materialet kan utsette en person eller en gruppe for hat eller forakt – bør oppheves, og at menneskerettighetskommisjonenes jurisdiksjon innskrenkes til det kommisjonene opprinnelig ble opprettet for å ta seg av: faktisk diskriminering av enkeltpersoner på for eksempel arbeids- og boligmarkedet. Levants avsløringer viser imidlertid at selv ikke på dette området er menneskerettighetskommisjonenes praksis uproblematisk. Avgjørelser som nå blir belyst i offentligheten viser et grelt bilde av en politisert institusjon med en rettighetstankegang og politisk korrekthet som har gått fullstendig amok.

Først i august 2008 – 900 dager etter at AHRC innledet saken mot Levant – valgte kommisjonen å frafalle anklagene. 15 byråkrater i menneskerettighetskommisjonen hadde da etterforsket Levants publisering av Muhammed-karikaturene siden 2006. Saken kostet canadiske skattebetalere mer enn 500.000 canadiske dollar (ca. 2,85 millioner NOK), og etterlot Levant personlig med regninger for mer enn 100.000 canadiske dollar (Ca. 570.000 NOK) for sitt juridiske forsvar. – Det er selve prosessen som er straffen, bemerket Levant, – jeg ble straffet først og frikjent etterpå.

Organisasjonen Freedom House, som overvåker de forskjellige lands grad av frihet, uttrykte i år for første gang bekymring i forbindelse med Canada – nettopp på grunn av menneskerettighetskommisjonenes virksomhet og sakføring i anklagene mot Ezra Levant samt det venstreorienterte magasinet Macleans og forfatter Mark Steyn. Macleans/Steyn ble innklaget for 3 menneskerettighetskommisjoner i desember 2007, etter at magasinet Macleans nesten 2 år i forveien hadde publisert 3 kapitler fra Steyns bok «America alone» under tittelen «Fremtiden tilhører islam». British Columbias Menneskerettighetstribunal (BCHRT) bestemte seg for å innlede høringer sommeren 2008. Etter hard medfart i canadiske blogger og etterhvert fra landets hovedmedier og politikere, valgte BCHRT å frafalle anklagene mot Macleans og Steyn.

Shakedown er Ezra Levants personlige beretning om sitt møte med demokratiet Canadas Menneskerettighetskommisjoner, og innholder mange øvrige, grelle eksempler på kommisjonenes praksis.

I det liberale magasinet Eye Weekly skriver Levants politiske motstander, Edward Keenan, i anmeldelsen «Human Wrongs Comissions»:

«Det er raskt blitt en tradisjon, når en har tenkt til å rose Ezra Levant, å bemerke at han er en skrytende viktigper. Bare det faktum at forordet til boken hans er skrevet av meningsfelle Mark Steyn avgjør saken. Men i dag akter jeg ikke å blande min støtte til Levant med fordømmelser.

Da Levant ble innkalt til et møte med en byråkrat med henblikk på en eventuell straff for å publisere noen tegninger i sitt magasin, ble han bedt om å forklare sine motiver. Fordi, du ser, for de som utdeler en viss type rettferdighet i Canada i disse dager, er tanker og motiver og assosiasjoner av ytterste viktighet, mer viktig enn noen reell skade påført. Levant svarte, «Vi publiserte de tegningene med den intensjon og det formål å praktisere vår uomtvistelige rett til å publisere hva faen vi vil, uansett hva faen dere måtte synes». Og det er godt nok for meg.

Det spiller ingen rolle at han er en skrytepave, eller en høyreorientert ideolog eller hva som helst. Det som teller er at han, i sin bok Shakedown: How Our Government is Undermining Democracy in the Name of Human Rights, reiser en sak av stor nasjonal viktighet, og at han har vært nesten alene om å gjøre dèt. Det som teller er at han har rett.

Og det spiller ingen rolle at hans motstandere har gode intensjoner. Hvis det er èn konstant ved de som bryter sivile rettigheter og opphever friheter når de opptrer som representanter for regjeringen, så er det deres overbevisning om at målet rettferdiggjør midlene. Terrortrusselen er så stor at mistenkte bør bli fengslet uten formelle anklager og torturert for informasjon, for eksempel, eller narkolangere er så plagsomt for samfunnet at det ikke trengs rettslig tillatelse til å ransake eiendommen deres, og skyld trenger ikke å bli bevist for å rettferdiggjøre beslaglegging av deres eiendeler.

Disse argumentene – og la oss anta at de leveres i god tro fra folk som mener at de har samfunnets beste for øye – virker ofte akseptable ved første blikk. (Hvis en terrorist kan tenkes å ha informasjon som kan redde en million spebarn, ville du slutte å lese opp hans rettigheter?). De som står opp for sivile rettigheter i slike saker er ansett som mistenkelige for deres vilje til å forsvare mistenkte av den mest foraktelige sorten.

Men, som Ben Franklin sa, «De som vil gi opp fundamentale friheter for å kjøpe seg litt midlertid trygghet, fortjener verken frihet eller trygghet». Å forsvare rettigheter og friheter – og hvis slike rettigheter og friheter gjelder, så gjelder de for et hvert medlem av samfunnet – er å forsvare sivilisasjon.

Hvilket bringer oss til Levant, den usannsynlige Forsvarer av Sivilisasjon. Den mest detaljerte i boken hans er at de såkalte «Menneskerettighetskommisjonene» – det finnes en føderal og en for hver provins – er den mest alvorlige trusselen mot sivile friheter (i betydningen «menneskerettigheter») i virksomhet i Canada i dag.

De fleste av oss i pressen har rettet oppmerksomheten mot det utstrakte maktmisbruket til Menneskerettighetskommisjonene på grunn av deres forsøk på å innføre begrensninger i ytringsfriheten. Stilt overfor Menneskerettighetskommisjonen i Albertas etterforskning (saken ble til slutt droppet, etter at Levant hadde brukt titusenvis av dollar på å forsvare seg), begynte Levant å grave i Menneskerettighetskommisjonenes virksomhet. Og det han fant er sjokkerende.

Slik de fungerer i dag, er Menneskerettighetskommisjonene et parallelt rettssystem, der fundamentale rettigheter for den anklagede ikke eksisterer.

Kommisjonen tjener som råd for saksøker, som etterforsker og jury. Den anklagede betaler for sitt eget forsvar, hvis han har råd til det (enda mange ikke har det og kan forsvare seg selv), og det er eksplisitt forbudt å søke oppreisning i saker der han har blitt rettsforfulgt på feilaktig eller (personlig) ondskapsfullt grunnlag. Det er ingen antatt uskyldighet. Etterforskere har utstrakte beføyelser til å ransake og beslaglegge uten rettslig tillatelse. Kommisjonene avholder hemmelige høringer på regelmessig basis. I de fleste sakene får den anklagede ikke tilgang til sakens bevis, og kommisjonene bestemmer at bevis ofte ikke blir offentlig fremlagt, selv ikke etter at dommen er avsagt. Hearsay («Jeg har hørt at». Min anm.) bevis blir akseptert uten spørsmål. Saksøker(enes) oppfatning og følelser blir tillagt like mye vekt som objektive fakta i saken. Alt dette administreres av en haug med politisk oppnevnte som hovedsakelig ikke har noen konstitusjonell juridisk bakgrunn (og ikke noen juridisk bakgrunn i det hele tatt), og alt finner sted utenfor det normale kriminal- og sivilrettslige systemet.

Systemet i seg selv er en krenkelse av fundamentale rettferdighets-prinsipper. Til tross for den grandiose merkelappen «menneskerettigheter» under hvilken de praktiserer, brenner de hovedsakelig vekk «fundamentale», «legale» og «demokratiske» rettigheter garantert av og helligholdt i Charter of Rights and Freedoms og håner 400 års legal beskyttelse bygget opp av sivile lover.

Man kunne skrive om og om igjen om de absurde avgjørelsene dette systemet etterlater, som gir titusenvis av dollar til saksøkere som helt klart har mer behov for psykologisk hjelp enn rettferdighet, og i Shakedown gjør nettopp Levant det. Han foreslår en oppløsning av kommisjonene. Og jeg ser ingen grunn til å være uenig med ham. Det er ingen rettigheter som ikke adekvat kan garanteres av vårt tradisjonelle rettssystem. Det velmente forsøket på å etablere en rask, enkel vei til å forsikre at ofre for forbudt diskriminering mottar rettferdighet har skapt en strøm av hårreisende urett. Og bare eksistensen av et slikt system underminerer hele rettssystemet vårt og er en hån mot de menneskerettighetene de hevder å forsvare. Vi bør oppløse Menneskerettighetskommisjons-apparatet så fort som mulig.

Og så, før vi fortsetter vår tradisjonelle opposisjon mot Ezra Levant, burde vi takke ham.»

Eye Weekly: Human Wrongs Commissions av Edward Keenan