Kommentar

Den konservative redaktøren og aktivisten Ezra Levant er tildelt Trykkefrihedsselskapets Sappho-pris for 2014. Prisen blir passende nok delt ut i Danmark, hvor saken opprinnelig startet.

canada.Levant_Ezra2

Canadiske Levant ble internasjonalt kjent som følge av at lede­ren for en muslimsk organisasjon i Cal­gary, Syed Sohar­wardy, i 2006 klaget ham inn for en av landets menneskerettskommisjoner for å ha pub­li­sert Muhammed-karikaturene i sitt maga­sin “Western Stan­dard”. Men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nen i Alberta (AHRC) bestemte seg for å etter­forske saken, anklaget der­etter Levant for “ulov­lig dis­kri­mi­ne­ring” og kalte ham inn til høring i 2008.

De canadiske men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nene er noe så spe­si­elt som et paral­lelt retts­sys­tem. De er et eksem­pel på hva som skjer når det poli­tisk kor­rekte får frie hen­der: det ender i tale- og tanke­kon­troll. Fordi kom­mi­sjo­nene som regel befat­tet seg med utgrup­per og enkelt­in­di­vi­der med poli­tiske sym­pa­tier de aller fleste har lite til overs for, hadde kom­mi­sjo­ne­nes virk­som­het og høyst tvil­somme doms­av­si­gel­ser pågått rela­tivt ube­mer­ket i offentligheten. Med innkallingen av Levant kom deres stille til­væ­relse snart til å endre seg.

Kom­mi­sjo­nene (HRC) ble opp­rin­ne­lig ned­satt i 60 og 70 årene for å behandle saker der enkelt­in­di­vi­der ble utsatt for fak­tisk dis­kri­mi­nering, f.eks. på arbeids- og bolig­mar­ke­det. Fordi det var vans­ke­lig å få med­hold ved van­lig straffe­rett hva gjel­der ytrin­ger, even­tu­ell dis­kri­mi­ne­ring og kren­kelse samt at bevis­byr­den lig­ger på sak­sø­ker, ble bevis­byr­den for å få en sak inn for HRC sen­ket betrak­te­lig i for­hold til gjel­dende juri­diske prin­sip­per. Som en følge av at kom­mi­sjo­nene fikk auto­ri­sa­sjon til å benytte Cana­das Men­neske­ret­tig­hets­er­klæ­rings sek­sjon 13, ble bevis­byr­den for ankla­ger prak­tisk talt ikke-eksisterende.

For ifølge sek­sjon 13 reg­nes ytrin­ger som dis­kri­mi­ne­rende og straff­bare der­som det er sann­syn­lig at ytrin­gen eller mate­ria­let kan utsette en per­son eller en gruppe for hat eller for­akt. Det er føl­ge­lig ikke nød­ven­dig å bevise at noen fak­tisk har blitt utsatt for hat eller for­akt som en kon­se­kvens av det aktu­elle materialet/ytringen, eller blitt utsatt for annen skade. At det den ankla­gede skriver/sier er objek­tivt sant eller at den ankla­gede ikke hadde noen inten­sjo­ner om å for­år­sake hat, for­akt eller skade tel­ler hel­ler ikke som bevis i disse sakene. Alt som kre­ves er at kom­mi­sjo­nen medlemmer blir over­be­vist av ankla­ge­rens sub­jek­tive følel­ser. Og det blir de: før Levants og senere Mark Steyns sak, hadde ingen som ble anklaget under seksjon 13 blitt frikjent.

Dette er ikke det eneste pro­ble­ma­tiske aspek­tet ved sek­sjon 13 og kom­mi­sjo­ne­nes anven­delse av den. I det som i rea­li­te­ten er parallelle dom­sto­ler, er de som blir ankla­get for dis­kri­mi­ne­ring eller rasisme knapt inn­røm­met noe av den retts­sik­ker­he­ten som ellers kjenne­teg­ner en retts­stat. Samt­lige lover som benyt­tes ved kla­ger til men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nene går i favør av den eller de som ini­ti­erer kla­gen, og i mot­set­ning til det van­lige retts­ve­se­net er selve pro­ses­sen full­sten­dig kost­nads­fri for kla­ge­ren – som ikke en gang behø­ver å møte opp ved hørin­gen av sin egen sak – hva enten kla­gen er grunn­løs eller ei. Den ankla­gede må deri­mot møte opp i egen arbeids-/fritid, betale egne reise­ut­gif­ter etc og bekoste even­tu­elt juri­disk for­svar selv. En annen del av sek­sjon 13 for­byr til og med den ankla­gede å klage inn – eller ytre noe nega­tivt om – med­lem­mer ved kom­mi­sjo­nen såvel som den opp­rin­ne­lige kla­ge­ren, der­som ankla­gene i løpet av pro­ses­sen skulle vise seg å være grunn­løse eller basert på per­son­lig forfølgelse.

Til tross for at at kom­mi­sjo­nene ikke er juri­diske insti­tu­sjo­ner, per­sonene som er satt til å lede, etter­forske og dømme i men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nene ikke er juris­ter og et fåtall har noen juri­disk erfa­ring, kan de like­vel idømme store bøter, krav om å skrive/trykke en bekla­gelse og ifølge seg selv ned­legge livs­va­rig for­bud mot lig­nende ytrin­ger i offent­lige fora fra den dømte [i et til­felle på livs­tid. Denne dom­men ble senere skarpt kri­ti­sert og opp­he­vet etter en runde i cana­disk rett]. Til å være insti­tu­sjo­ner med så store makt­be­føy­el­ser, har deres etter­forsk­ning, retts­prak­sis og -sik­ker­het latt mye til­bake å ønske.

Ezra Levant var imidlertid ikke innstilt på å finne seg noen statlig inngripen i hans redaktørgjerning. Under den inn­le­dende hørin­gen ved AHRC i januar 2008, for­langte han å få gjøre video­opp­tak av seansen og erklærte i sitt åpnings­inn­legg at han ikke aner­kjente men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­ne­nes auto­ri­tet eller rett til å sen­su­rere bor­gere eller medier i Canada.

På kommisjonsmedlem Shirlene McGoverns spørsmål om hans intensjoner med å trykke tegningene, svarer Levant rett ut: «Vi pub­li­serte de teg­nin­gene med den inten­sjon og det for­mål å prak­ti­sere vår uom­tvis­te­lige rett til å pub­li­sere hva faen vi vil, uan­sett hva faen dere måtte synes». Han legger til at han i over 200 intervjuer har gitt en gjennomtenkt og nyansert fremstilling av bakgrunnen for publiseringen, men at han bare har èn ting å si når det er staten som spør: fordi det er hans forbannede rett å gjøre det.

Opptaket viser at Levants alt annet enn defensive holdning og ydmyke svar kommer svært overraskende på statens nysgjerrige representant. Levant la opp­ta­ket fra hørin­gen ut på hjemme­si­den sin, og saken vakte raskt oppsikt. Sohar­wardy og hans klagemål fikk negativ omtale, så han trakk klagen i februar 2008. Men AHRC fort­satte etter­forsk­nin­gen, mens Levant på sin side fort­satte å belyse men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­ne­nes frem­ferd, bl. a. ved å grave frem tid­li­gere avgjø­rel­ser fra de for­skjel­lige kommisjonene.

Både det cana­diske P.E.N og det jour­na­lis­tiske for­bun­det (CAJ) stilte seg etter­hvert på Levants side, og ga kraf­tig uttrykk for at den omstridte para­graf 13 burde opp­he­ves, og at men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­ne­nes juris­dik­sjon burde inn­skren­kes til det kom­mi­sjo­nene opp­rin­ne­lig ble opp­ret­tet for å ta seg av: fak­tisk dis­kri­mi­ne­ring av enkelt­per­soner på for eksem­pel arbeids- og bolig­mar­ke­det. Kritikken ble delt av Alan Borovoy, en ledende cana­disk advo­kat kjent for sitt store enga­sje­ment for sivile fri- og ret­tig­he­ter. Borovoy hadde en sen­tral rolle i arbei­det med å forme og ned­sette de samme men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nene i 60 og 70 årene, og er i dag sjefs­råd­gi­ver for Cana­dian Civil Liber­ties Associa­tion. At AHRC tok klagen på Levants pub­li­se­ring av Muhammed-karikaturene til følge og inn­kalte ham til høring, fikk Borovoy til å skrive at han og hans kol­le­gaer aldri hadde fore­stilt seg at kom­mi­sjo­nene ville bli benyt­tet til å inn­skrenke men­neske­ret­tig­he­ten ytringsfrihet.

Først i august 2008 – 900 dager etter at AHRC inn­le­det saken mot Levant – valgte kom­mi­sjo­nen å fra­falle ankla­gene. 15 byrå­kra­ter i AHRC hadde da etter­fors­ket Levant siden 2006. Saken kos­tet cana­diske skatte­be­ta­lere mer enn 500.000 cana­diske dol­lar (ca. 2,85 mil­lio­ner NOK), og etter­lot Levant per­son­lig med reg­nin­ger for mer enn 100.000 cana­diske dol­lar (Ca. 570.000NOK) for sitt juri­diske for­svar. – Det er selve pro­ses­sen som er straf­fen, bemer­ket Levant, – jeg ble straf­fet først og fri­kjent etterpå.

Orga­ni­sa­sjo­nen Free­dom House, som over­vå­ker de for­skjel­lige lands grad av fri­het, uttrykte i 2009 for første gang bekym­ring i for­bin­delse med Canada – nett­opp på grunn av men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­ne­nes virk­som­het og sak­fø­ring i ankla­gene mot Ezra Levant, samt det venstre­ori­en­terte maga­si­net Macleans og for­fat­ter Mark Steyn. Macleans/Steyn ble i 2007 inn­kla­get for 3 men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­ner fordi Macleans nes­ten to år i for­veien hadde pub­li­sert tre kapit­ler fra Steyns bok “Ame­rica alone” under tit­te­len “Frem­ti­den til­hø­rer islam”. Levants aktive og offentlige motstand hadde imidlertid vekket publikums interesse, og saken utviklet seg til en omdømmemessig katastrofe for kommisjonene. Etter hard med­fart i cana­diske blog­ger og etter­hvert fra lan­dets hoved­me­dier og poli­ti­kere, valgte man å fra­falle ankla­gene mot Macleans og Steyn.

omslag.levant

Boken “Sha­ke­down: How Our Govern­ment is Under­mi­ning Democracy in the Name of Human Rights” er Ezra Levants per­son­lige beret­ning om sitt møte med demo­kra­tiet Cana­das men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­ner, og inn­hol­der mange øvrige, grelle eksemp­ler på deres praksis. Under overskriften «Human Wrongs Com­mis­sions» i det libe­rale maga­si­net Eye Weekly, ble den anmeldt slik av Levants poli­tiske mot­stan­der, Edward Kee­nan:

Det er raskt blitt en tra­di­sjon, når en har tenkt til å rose Ezra Levant, å bemerke at han er en skry­tende vik­tig­per. Bare det fak­tum at for­or­det til boken hans er skre­vet av menings­felle Mark Steyn avgjør saken. Men i dag akter jeg ikke å blande min støtte til Levant med fordømmelser.

Da Levant ble inn­kalt til et møte med en byrå­krat med hen­blikk på en even­tu­ell straff for å pub­li­sere noen teg­nin­ger i sitt maga­sin, ble han bedt om å for­klare sine moti­ver. For de som utde­ler en viss type rett­fer­dig­het i Canada i disse dager, er tan­ker og moti­ver og asso­sia­sjo­ner av ytterste vik­tig­het, mer vik­tig enn noen reell skade påført. Levant svarte, “Vi pub­li­serte de teg­nin­gene med den inten­sjon og det for­mål å prak­ti­sere vår uom­tvis­te­lige rett til å pub­li­sere hva faen vi vil, uan­sett hva faen dere måtte synes”. Og det er godt nok for meg.

Det spil­ler ingen rolle at han er en skryte­pave, eller en høyre­ori­en­tert ideo­log eller hva som helst. Det som tel­ler er at han, i sin bok Sha­ke­down: How Our Govern­ment is Under­mi­ning Democracy in the Name of Human Rights,rei­ser en sak av stor nasjo­nal vik­tig­het, og at han har vært nes­ten alene om å gjøre dèt. Det som tel­ler er at han har rett.

Og det spil­ler ingen rolle at hans mot­stan­dere har gode inten­sjo­ner. Hvis det er èn kon­stant ved de som bry­ter sivile ret­tig­he­ter og opp­he­ver fri­he­ter når de opp­trer som repre­sen­tan­ter for regje­rin­gen, så er det deres over­be­vis­ning om at målet rett­fer­dig­gjør mid­lene. Ter­ror­trus­se­len er så stor at mis­tenkte bør bli fengs­let uten for­melle ankla­ger og tor­tu­rert for infor­ma­sjon, for eksem­pel, eller narko­lan­gere er så plag­somt for sam­fun­net at det ikke trengs retts­lig til­la­telse til å ran­sake eien­dom­men deres, og skyld tren­ger ikke å bli bevist for å rett­fer­dig­gjøre beslag­leg­ging av deres eiendeler.

Sys­te­met i seg selv er en kren­kelse av fun­da­men­tale rettferdighets-prinsipper. Til tross for den gran­diose merke­lap­pen “men­neske­ret­tig­he­ter” under hvil­ken de prak­ti­se­rer, bren­ner de hoved­sa­ke­lig vekk “fun­da­men­tale”, “legale” og “demo­kra­tiske” ret­tig­he­ter garan­tert av og hel­lig­holdt i Char­ter of Rights and Free­doms og håner 400 års legal beskyt­telse byg­get opp av sivile lover.

Man kunne skrive om og om igjen om de absurde avgjø­rel­sene dette sys­te­met etter­la­ter, som gir titu­sen­vis av dol­lar til sak­sø­kere som helt klart har mer behov for psy­ko­lo­gisk hjelp enn rett­fer­dig­het, og i Sha­ke­down gjør nett­opp Levant det. Han fore­slår en opp­løs­ning av kom­mi­sjo­nene. Og jeg ser ingen grunn til å være uenig med ham. Det er ingen ret­tig­he­ter som ikke ade­kvat kan garan­te­res av vårt tra­di­sjo­nelle retts­sys­tem. Det vel­mente for­sø­ket på å etab­lere en rask, enkel vei til å for­sikre at ofre for for­budt dis­kri­mi­ne­ring mot­tar rett­fer­dig­het har skapt en strøm av hår­rei­sende urett. Og bare eksis­ten­sen av et slikt sys­tem under­mi­ne­rer hele retts­sys­te­met vårt og er en hån mot de men­neske­ret­tig­he­tene de hev­der å for­svare. Vi bør opp­løse Menneskerettighetskommisjons-apparatet så fort som mulig.

Kommisjonenes fremferd i sakene mot Levant og Steyn/Macleans hadde brått gjort det sivile sam­fun­net klar over fare­sig­na­lene fra en poli­ti­sert anti­ra­sisme som har løpt løpsk. Ved å påbe­rope seg å bekjempe hat i sam­fun­net, hadde de anti­ra­sis­tiske insti­tu­sjo­nene sågar vist seg vil­lige til å frata det enkelte indi­vid dets retts­sik­ker­het og å utøve vidt­rek­kende sen­sur på vegne av religiøse/politiske minoriteter.

Det var få som unngikk å legge merke til tanke­gan­gen bak etterforskningen og ankla­gene mot Levant og Steyn/Macleans, og hvilke lang­sik­tige kon­se­kven­ser denne ville få for sam­fun­net som hel­het der­som den ble tatt til følge og insti­tu­sjo­na­li­sert. Flere canadiske kom­men­ta­to­rer påpe­kte at men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­ne­nes prak­sis var en logisk følge av at sam­fun­net tanke- og kri­tikk­løst aksep­terte og inn­førte anti­ra­sis­tisk arbeid samt ditto lov­gi­ving som en makt­fak­tor uten­for det juri­diske retts­sys­te­mets kon­troll, og at det bare hadde vært et spørs­mål om tid før mis­bruk ville bli syn­lig og omfattende. Saken mot Levant og hans videre belysning av hva som foregikk i menneskerettighetenes og antirasismens navn, ble en grundig anskueliggjøring av at misbruket for lengst hadde startet og allerede var omfattende. Kommisjonenes praksis og eksistens havnet dermed på den nasjonale politiske dagsorden.

I juni 2013 opphevet det canadiske senatet endelig sek­sjon 13 i lan­dets men­neske­retts­lov­gi­ving.

Og på lørdag mottar Ezra Levant det danske Trykkefrihedsselskapets ytringsfrihetspris i København. Det er vel fortjent.

Les mer om menneskerettighetskommisjonene og saken Levant samt Macleans/Steyn her:
Er alt tillatt hvis tanken er god?
Når andre må betale antirasistenes regning