Gjesteskribent


Canadas regjering har innledet parlamentariske høringer etter den massive kritikken mot- og det avslørte maktmisbruket ved landets politiserte menneskerettighetskommisjoner (HRC). Kommisjonenes i beste fall tvilsomme etterforskningsmetoder og rettsavgjørelser har de siste 18 månedene blitt belyst i canadiske medier, noe som har medført at en betydelig del av offentligheten og det politiske miljøet stiller spørsmål ved kommisjonenes virksomhet og eksistens.

Den nesten kompakte negative publisiteten er en følge av at menneskerettighetskommisjonen i Alberta (AHRC) valgte å innkalle advokat og aktivist Ezra Levant til en høring om hans intensjoner bak publiseringen av Muhammed-karikaturene i det nå nedlagte magasinet «Western Standard». Under den innledende høringen ved AHRC i januar 2008 nektet Levant på forespørsel å forklare sine personlige motiver, forlangte å få gjøre videoopptak av høringen og erklærte i sitt åpningsinnlegg at han ikke anerkjente menneskerettighetskommisjonenes autoritet eller rett til å sensurere borgere eller medier i Canada. Saken vakte oppsikt da Levant la opptaket fra høringen ut på hjemmesiden sin, og klageren trakk seg fra saken i februar 2008. AHRC fortsatte imidlertid etterforskningen, og Levant fortsatte på sin side arbeidet med å belyse menneskerettighetskommisjonenes fremferd og å grave frem tidligere avgjørelser fra de forskjellige kommisjonene. Det Levant fant var graverende, og han skrev attpåtil side opp og side ned om det.

Organisasjonen Freedom House, som overvåker de forskjellige lands grad av frihet, uttrykte i 2009 for første gang bekymring i forbindelse med Canada – nettopp på grunn av menneskerettighetskommisjonenes virksomhet og sakføring i anklagene mot Ezra Levant samt det venstreorienterte magasinet Macleans og forfatter Mark Steyn. Macleans/Steyn ble innklaget for 3 menneskerettighetskommisjoner i desember 2007, etter at magasinet Macleans nesten 2 år i forveien hadde publisert 3 kapitler fra Steyns bok «America alone» under tittelen «Fremtiden tilhører islam». British Columbias Menneskerettighetstribunal (BCHRT) bestemte seg for å innlede høringer sommeren 2008. Etter hard medfart i canadiske blogger og etterhvert fra landets hovedmedier og politikere, valgte BCHRT å frafalle anklagene mot Macleans og Steyn.

Det er få, om noen, som har noen illusjoner om at dette hadde blitt utfallet for Levants, Steyns eller Macleans vedkommende, dersom ikke de ikke hadde vært såpass ressurssterke at de både verbalt og finansielt var i stand til å ta opp kampen med byråkratene i menneskerettighetskommisjonene – og følgelig påførte dem et akutt behov for PR-messig skadebegrensning.

Menneskerettighetskommisjonene benytter seg hovedsakelig av seksjon 13 i Canadas Menneskerettighetslovgiving. Paragrafene er imidlertid så vagt utformet at ingen som er blitt anklaget under seksjon 13 i den føderale kommisjonen (CHRC) er blitt frikjent – fra kommisjonene ble opprettet i 1970-årene frem til i fjor.

I henhold til seksjon 13.1 regnes ytringer eller materiale via telefon eller internett som diskriminerende og straffbart dersom det er sannsynlig at ytringen eller materialet kan utsette en person eller en gruppe for hat eller forakt. Det er derfor ikke nødvendig å bevise at noen faktisk har blitt utsatt for hat eller forakt som en konsekvens av det aktuelle materialet/ytringen, eller blitt utsatt for annen skade. At det den anklagede skriver/sier er objektivt sant eller at den anklagede ikke hadde noen intensjoner om å forårsake hat, forakt eller skade teller heller ikke som bevis i disse sakene. Alt som kreves er at kommisjonen blir overbevist av anklagerens subjektive følelser.

Samtidig går øvrige lover som benyttes ved klager til menneskerettighetskommisjonene utelukkende i favør av den eller de som initierer klagen. I motsetning til det vanlige rettsvesenet er selve prosessen fullstendig kostnadsfri for klageren – som ikke en gang behøver å møte opp ved høringen av sin egen sak – hva enten klagen er grunnløs eller ei. Den anklagede må derimot møte opp i egen arbeids-/fritid, betale egne reiseutgifter etc. og bekoste eventuelt juridisk forsvar selv. Dette har fått flere til å hevde at prosessen i seg selv er en form for straff, og at kommisjonenes praksis er et eklatant brudd på den enkeltes rettsikkerhet.

Personene som er satt til å lede, etterforske og dømme i menneskerettighetskommisjonene er ikke jurister og et fåtall har noen juridisk erfaring. De fleste ledes av tidligere politikere som hovedsakelig har tilhørighet på venstrefløyen, selverklærte antirasister og enkelte advokater. Kommisjonene regnes da heller ikke som en juridisk instans, men både prosessen og en dom innebærer like fullt alvorlige konsekvenser for den innklagede. Blir vedkommende dømt skyldig, har kommisjonen makt til å tilkjenne klageren 30.000 canadiske dollar (rundt 170.000 NOK) i erstatning fra den dømte og beordre vedkommende til å avstå fra å ytre seg om lignende saker i offentlige fora på livstid. For Mark Steyn, for eksempel, ville det siste i praksis bety at han ikke lenger kunne skrive artikler i Canada, og at canadiske medier ikke kunne publisere hans materiale.

En annen del av seksjon 13 forbyr for øvrig den anklagede å klage inn medlemmer ved kommisjonen såvel som den opprinnelige klageren, dersom anklagene i løpet av prosessen skulle vise seg å være grunnløse eller basert på personlig forfølgelse.

Den negative oppmerksomheten har blitt møtt av lederne for landets forskjellige kommisjoner med en arroganse som heller ikke har gått ubemerket hen. Men i et sjeldent forsøk på å fremstå som åpne for kritikk og eventuelle reformer håndplukket CHRC en professor Richard Moon til å granske kommisjonenes praksis. Valget av gransker var neppe helt tilfeldig; Moon skal flere ganger ha uttalt seg til fordel for sensur av medier og internett, har solid tilhørighet på den politiske venstrefløyen og er tilsynelatende ingen venn av konservative skribenter som f.eks. Steyn. Både Steyn og Levant skrev da også en hel del om hva de forventet at resultatet av Moons granskning ville bli. Både CHRC, Levant og Steyn tok feil: Moon anbefalte at man snevret inn og konkretiserte det vage begrepet «hatefull tale» og videre at man opphevet lovparagrafene i seksjon 13. CHRC har siden gjort seg store anstrengelser for å begrave innholdet i rapporten de betalte sin valgte konsulent 50.000 dollar for.

Canadiske medier ble ikke mer velvillig innstilt av dette, og da lederen for den føderale kommisjonen, Jennifer Lynch, nylig holdt en tale der hun klaget over at «HRC`s kritikere innskrenker ytringsfriheten til HRC og deres støtter, for ingen tør å uttale seg positivt om kommisjonenes ansatte og virksomhet lenger» ble hun latterliggjort av en tilnærmet samlet presse og blogosfære. Det ble ikke bedre da Lynch – som i den samme talen etterlyste en «balansert debatt» om HRC – ble invitert til debatt i CTV`s Nyhetskanal med Ezra Levant, og først forsøkte å få TV-stasjonen til å trekke tilbake Levants invitasjon. Da det ikke lyktes, nektet Lynch å være i studio på samme tid som Levant og insisterte på at hun skulle være den siste som uttalte seg i debatten. At TV-stasjonen offentliggjorde detaljene rundt Lynchs opptreden bidro heller ikke til å bedre situasjonen Lynch og menneskerettighetskommisjonene befinner seg i.

Den parlamentariske høringen viser imidlertid at menneskerettighetskommisjonenes ledere på ingen måte har forstått eller satt seg inn i den massive kritikken de har pådratt seg. De viser heller ingen selvinnsikt eller vilje til selvkritikk. I stedet har de kommet med rapporten «Ytringsfrihet og frihet fra hat i internettets tidsalder», der de leverer en rekke argumenter for ytterligere maktbeføyelser til seg selv. Blant annet foreslår de at i stedet for at seksjon 13 som et minimum oppgraderes slik at den innebærer normal rettssikkerhet for de anklagede ved HRC, bør Canadas straffelov på dette området nedgraderes til HRC`s nåværende standard. I tillegg ønsker de at det skal opprettes en spesiell politistyrke og egne statsadvokater for hat-kriminalitet. I henhold til dagens straffelov må slike rettssaker i dag godkjennes av statsadvokaten (enten føderal eller i den aktuelle provinsen), nettopp for å forhindre misbruk av lovene mot «hatefull tale». Denne praksisen foreslår HRC å oppheve, da den er «et hinder for å føre saker».

Selv lederskribenter i canadiske hovedmedier kaller menneskerettighetskommisjonene despotiske etter at innholdet i rapporten «Ytringsfrihet og frihet fra hat» ble kjent.

– De som hever lønnen sin hos menneskerettighets-etablissementet mener at de gjør en god ting. Til og med de som skriver rasistiske innlegg på internettsider i et forsøk på å røyke ut andre rasister, mener at målet helliger midlene. Men selvfølgelig; så gjorde også Torquemada i en forgangen tid, så gjør også Iran`s mullaher i dag. Fanatikere har eksistert på alle kontinenter og i alle tidsaldre. De mener at ting ville gå bedre hvis bare folk tror på det samme som dem selv. Uheldigvis er dette vanligvis de siste menneskene man bør betro statens utøvende makt, skriver Calgary Herald i sin leder:

Believing perhaps that the best defence is a good offence, the Canadian Human Rights Commission has proposed the Canadian Criminal Code be stripped of the few common-law defences available to someone charged under its hate-crime provisions. In a paper advising Parliament –Freedom of Expression and Freedom from Hate in the Internet Age — the commission appears forgetful of the embarrassing headlines swirling around it and other human rights commissions during the last 18 months. Rather than present a suitable humility, it instead recommended the Code be rendered as oppressive as the commission itself!

Indeed, we have always held it to be a peculiar pathology that Canada, though reflexively rejecting a two-tier health system, would tolerate a two-tier justice system. That is, as an alternative to judgment by the standards of the Canadian Criminal Code under which the accused citizen is availed of many rights, predictable procedural expectations and customary defences, Canadians will also allow their free speech and publication rights to be policed under a system of agenda-motivated provincial and federal tribunals, where none of those protections exist.

In these despotic forums, the vehicle of choice for those who wish to silence those whose opinions they don’t like, what is conventionally called a human rights complaint is less accusation, than old-style Soviet denunciation. Not surprisingly, with no right to plead truth or fair comment, and with no obligation upon the prosecution to prove intent or follow rules of evidence–circumstantial evidence and hearsay is accepted in human-rights cases — defendants hardly ever emerge victorious from these proceedings.

Last year’s prosecution of Maclean’s columnist Mark Steyn is a high-profile exception that proves the rule: Only when it became clear that they faced a rhetorically armed and solidly funded opponent did the censors back away from the stoning, leaving only the B. C. tribunal to excuse him on a nuance to avoid a complete public relations meltdown.

The haughty response of the CHRC, however, is that sensible proposals by its own consultant to narrow the definition of hate speech to messages advocating with «a clear link to violence,» should be ignored. Further, serious consideration should be given to removing the required consent of provincial attorneys general to a hate-speech prosecution. This was placed in the legislation as a safeguard against frivolous prosecutions:The CHRC now wants it out, if it «unduly hampers prosecutions.» This, getting rid of the truth defence, and more special police hate crime units and/or Crown prosecutors with specialized knowledge in this area of the law: It is a censor’s wish list.

Those who take salaries from the human rights establishment believe they do a good thing. Even those who write racist remarks on websites in an attempt to draw out other racists, believe the end justifies the means. But of course, so in a bygone age did Torquemada, so do Iran’s mullahs today. Zealots can be found on all continents and in all centuries. They believe things would go better if only people believed as they did. Unfortunately, these are usually the last people to whom the state’s coercive power should be entrusted.

We have little expectation that the Conservative government will be inclined to accept this report.

We wish, however, that it would affirm basic Canadian liberties by trimming the CHRC’s powers to regulate speech and publication.

Preventing further erosion of the status quo is not enough.

Utviklingen i Canada kan kanskje være grei å ha i bakhodet når velmenende antirasister ute og hjemme fremmer vage, men altomfattende begreper som «ubevisst rasisme» og/eller oppfordrer myndighetene til å innføre enda flere lover mot såkalt «hatefull tale»?

Calgary Herald: CHRC seeks more powers

‘Rights’ body wants to squash free-speech defences

Montreal Gazette: Rights commission threatens our liberty