Gjesteskribent

Del 2: Saken Steyn/Macleans

Den varslede høringen av Mark Steyn og det canadiske magasinet Macleans har begynt i British Columbias Menneskerettighetstribunal (BCHRT), fulgt av nasjonal presse. Saken illustrerer hva kan skje når velmente lover og institusjoner blir misbrukt til politiske/religiøse formål. De problematiske «hatespeech»-lovene i seksjon 13.1 og den parallelle rettsutøvelsen som praktiseres ved menneskerettighetskommisjonene, utgjør i dag til sammen en alvorlig trussel mot ytringsfriheten og rettssikkerheten i Canada.

Imidlertid har opptakten til- og nå selve høringen av Steyn/Macleans fungert som en vekker for både befolkning, presse og myndigheter. Som en følge av menneskerettighetskommisjonenes innblanding i Levant- og Steyn/Macleans-saken, har det sivile samfunnet blitt klar over faresignalene fra en politisert antirasisme som har sporet helt av. Ved å påberope seg å bekjempe hat i samfunnet, har de antirasistiske institusjonene vist seg villige til å frata det enkelte individ dets rettssikkerhet og å utøve vidtrekkende sensur på vegne av religiøse/politiske minoriteter.

For øvrig er det få som har unngått å legge merke til tankegangen bak anklagen mot Steyn og Macleans, og hvilke langsiktige konsekvenser den vil ha for samfunnet som helhet dersom den blir tatt til følge og institusjonalisert. Flere kommentatorer påpeker at menneskerettighetskommisjonenes praksis er en logisk følge av at samfunnet tanke- og kritikkløst aksepterte og innførte antirasistisk arbeid samt ditto lovgiving som en maktfaktor utenfor det juridiske rettssystemets kontroll, og at det bare har vært et spørsmål om tid før misbruk ville bli synlig og omfattende:

I desember 2007 ble Mark Steyn innklaget for tre menneskerettighetskommisjoner etter at magasinet Macleans nesten to år i forveien hadde publisert tre kapitler fra Steyns bok «America alone» under tittelen «Fremtiden tilhører islam».

Før klagen ble innlevert, ble Macleans utsatt for det de kaller et rent utpressingsforsøk:

På vegne av Canadian Islamic Congress` (CIC) president på livstid, Mohamed Elmasry, oppsøkte fire muslimske jusstudenter redaktør Ken Whyte med krav om tilsvarsrett på fem sider, samt forsiden og et ikke-spesifisert pengebeløp i skadeerstatning, som skulle doneres til en av CIC utvalgt antirasistisk organisasjon som fremmer religiøs toleranse. Macleans skulle heller ikke ha mulighet til å redigere tilsvaret, hvis forfatter også skulle utpekes av CIC. Dersom ikke CIC`s krav ble imøtekommet ville Macleans og Steyn bli klaget inn for en eller flere menneskerettighetskommisjoner.

Debatten som hadde fulgt i kjølvannet av Steyns artikkel, avstedkom mange tilsvar som tilbakeviste Steyns påstander. En stor del av dem var blitt publisert i Macleans. Redaktør Whyte opplyste derfor studentene om at han heller ville se Macleans gå konkurs enn å gi CIC redigeringsrett over et privateid magasin. De fire studentene oppsøkte følgelig Macleans eiere, men fikk samme svar.

Kort etter klaget CIC ved livstidspresident Elmasry Macleans og Steyn inn for tre menneskerettighetskommisjoner, henholdsvis Canadian Human Rights Commission (CHRC), British Columbia Human Rights Tribunal (BCHRT) og Ontario Human Rights Commission (OHRC). Som ved de fleste klager hvis årsak er klagerens subjektive følelser, påberopte Elmasry seg den omstridte seksjon 13.1 i Canadas menneskerettighetserklæring, der bevisbyrden for anklager nærmest er ikke-eksisterende.

Canadian Islamic Congress` president krever Steyn og tidsskriftet straffet for å spre «hat og forakt mot muslimer». Den skriftlige klagen innholder for øvrig ingen påstander om at den aktuelle artikkelen er feilaktig eller injurierende i juridisk forstand, men er hovedsakelig basert på Elmasrys subjektive følelser i det han hevder at artikkelens innhold fornærmer og krenker «alle muslimer». Mark Steyn anklages også for å utvise forakt mot islam ved indirekte å hevde at islamsk kultur er uforenlig med vestlig sivilisasjon. Flere av de opprinnelig påklagede sitatene som angivelig skal bevise Steyns og Macleans islamofobi, er imidlertid uttalelser fra kjente muslimer eller islamister verden over (deriblant Mullah Krekars uttalelser i et Dagblad-intervju fra 2006) som Steyn på korrekt vis siterer.

Klagen fra Elmasry dreier seg utelukkende om den omtalte artikkelen «Fremtiden tilhører Islam», og det var på dette grunnlaget BCHRT bestemte at høringen skulle finne sted. Men det ble tidlig klart – hvilket også Macleans advokater gjorde oppmerksom på i tilsvaret til BCHRT – at Elmasrys klage hovedsakelig er basert på uttalelser i artikkelen som ikke er Steyns egne, men dokumenterbare sitater fra navngitte muslimer og islamister. Klageren og BCHRT endret følgelig fokus, og den pågående høringen inkluderer for det meste materiale som har lite eller ingenting med Steyn og Macleans å gjøre. Dette siste er for øvrig noe forsvaret ikke har blitt varslet om på forhånd, men som kommisjonens dommere likevel har tillatt å brukes som bevismateriale.

Elmasry selv er for øvrig offentlig kjent som en rabiat anti-semitt, og er ikke utpreget populær i Canada. Han har taktisk nok ikke vist seg hverken på pressekonferanser, i TV/Radio-overførte debatter eller under høringene til tross for at det er han som har påberopt seg personlig krenkelse på egne og «alle muslimers» vegne. Det er bare han som har underskrevet klagen BCHRT har tatt til følge. I stedet har CICs advokat Faisal Joseph og hans vordende ansatte, jusstudenten Khurrum Awan, opptrådt og snakket på Elmasrys vegne. Sistnevnte vitner attpåtil som stedfortreder om Elmasrys personlige følelser under høringen.

CIC, advokat Joseph og Elmasrys stedfortreder Awan har i samtlige uttalelser og pressemeldinger hevdet at de tilbød Macleans et forlik som skulle være gjensidig akseptabelt for begge parter, og at de aldri ba om penger. Under høringen har Awan måttet gå tilbake på disse uttalelsene, innrømme at det aldri var tale om noen gjensidig aksept fra CIC`s side og at de ba om økonomisk kompensasjon i det første møtet med Macleans` redaktør og senere i møte med Macleans` eiere.

Da de første kritiske røstene gjorde seg gjeldende og påpekte at fire jusstudenter burde vite bedre enn å involvere seg i religiøse forsøk på å sensurere legitime meninger, hevdet Khurrum Awan og hans tre medstudenter at de og Mohamed Elmasry utelukkende handlet som de gjorde fordi de ønsket å starte en bred debatt. Da pressen begynte å følge sakens utvikling ble Elmasry og de tre gjenværende studentene [fjerdemann falt fra underveis] invitert til flere debattprogrammer i landsdekkende TV- og radiokanaler med enten Levant eller Steyn i studio. Elmasry har vært utilgjengelig siden, og de tre studentene har bare villet møte opp dersom motparten ikke har vært tilstede. Da det lyktes en programleder å overtale studentene til å delta i samme program som Steyn, satte de som betingelse at de ikke på noe tidspunkt skulle være tilstede i studio samtidig med Steyn. Det har ført til at det er blitt reist sterk tvil om CICs erklærte motiver:

I løpet av høringen har CIC i tillegg anført at man føler seg personlig krenket og diskriminert av den massive kritikken de har møtt i kjølvannet av klagen til menneskerettighetskommisjoner i tre forskjellige provinser, noe pressen har påpekt at vitner om kynisk opportunisme og bevisst, juridisk shopping. Pressens påstand har blitt tilbakevist av CIC ved flere anledninger, men er likevel blitt bekreftet av CICs egen begrunnelse for å innkalle et vitne, der de understreker viktigheten av hennes oppmøte:

«This case is very important to Muslim minorities who are consistently misrepresented in the media.» They cite approvingly the BC human rights legislation. «We anticipate that success in this case will provide the impetus for prohibiting discriminatory publications in the other provinces

Noen uker før høringen i BCHRT startet, bidro lederen for kommisjonen i Ontario (OHRC) Barbara Hall til å forsterke pressens og publikums økende negative inntrykk av menneskerettighetskommisjonene og CICs fremstøt da hun i en pressemelding beklaget at manglende jurisdiksjon gjorde at OHRC ikke kunne foreta seg noe i sakens anledning, og samtidig avsa kommisjonens dom over Steyn og Macleans.

While freedom of expression must be recognized as a cornerstone of a functioning democracy, the Commission strongly condemns the Islamophobic portrayal of Muslims, Arabs, South Asians and indeed any racialized community in the media, such as the Maclean’s article and others like them, as being inconsistent with the values enshrined in our human rights codes. Media has a responsibility to engage in fair and unbiased journalism.

Halls uakseptable forhåndsdom ga opphav til uttrykket «Driveby-verdict», og økte interessen for hva som egentlig foregår i de ukontrollerte menneskerettighetskommisjonene.

Ved høringen av Macleans og Mark Steyn forsøkte BCHRT i det lengste å nekte canadiske medier adgang, og avviste CAJs (Canadian Association of Journalists) søknad om deltagelse med status som høringens tredjepart. Først etter det som bare kan kalles et massivt press fra media og politiske signaler om en regjeringsbeordret granskning – og en mulig begrensning – av kommisjonenes virksomhet og jurisdiksjon, ga kommisjonen etter og tilsto pressen adgang. Høringen er antatt å bli avsluttet denne uken, og ingen tror at Macleans og Steyn har den ringeste sjanse til å bli frikjent. BCHRT har hittil aldri frikjent noen de har innkalt til høring.

Flere journalister fra canadiske hovedmedier har blogget live under høringens første dager. Med tanke på at en domfellelse har alvorlige konsekvenser for den/de dømte, fremstår innholdet og fremgangmåten ved bevisførselen som en smule selsom:

Så langt har det vært få referanser til Steyns artikkel i Macleans, men advokat Joseph har ført en koranekspert som vitne på at Steyn har misforstått koranen og har fremlagt enkelte avisomtaler vedrørende rapporter om angivelig islamofobi i Europa. Blant annet en avisomtale av en rapport om islamofobi i Storbritannia i 2004 og innholdet på bloggen «Brüssels Journal» i Belgia. Awans vitnemål har ellers dreid seg om Steyns og en annen aviskommentators (ikke ansatt i Macleans), Barbara Amiel, negative anmeldelse av en canadisk sitcom om muslimer, og at han mener seg personlig krenket av at Amiel – som ellers ikke er gjenstand for noen høring, hverken denne eller andre – i en artikkel om multikultur skrev at biblioteket i Alexandria ble brent på ordre av en muslimsk kalif. På spørsmål om han hadde en alternativ forklaring, svarte Awan at han ikke visste fordi han ikke har vært i det omtalte biblioteket og heller ikke hadde hørt om det, bortsett fra omtalen i Amiels artikkel, som ellers var negativ til multikulturalistisk undervisning i canadiske skoler. Den negative omtalen av multikultur som politisk konsept skal angivelig også ha krenket «alle muslimer», i følge vitnet. Protester fra Macleans advokater på bevisførsel med materiale som overhode ikke har noe med den aktuelle saken å gjøre, blir konsekvent avvist av tribunalets dommere.

CIC hevder videre at Steyn og Macleans har generalisert alle muslimer som en homogen masse og således har gjort seg skyldige i diskriminering. Samtidig påstår CIC, Joseph og Awan at de snakker – og er krenket – på vegne av samtlige muslimer, hvilket er et paradoks som ikke har passert ubemerket. Canadiske medier har også notert seg at forsvinnende få muslimer har vist noen personlig interesse for saken, og at de som har vist interesse hovedsakelig er særdeles lite positivt innstilt til CICs fremstøt.

Det liberale Muslim Canadian Congress (MCC) har i en pressemelding tatt fullstendig avstand fra CIC, Elmasry og BCHRTs avgjørelse om å i det hele tatt høre saken. De har også tatt til orde for å avskaffe seksjon 13.1, som de mener blir misbrukt av islamister for å stanse all kritikk av islam og dem selv. MCC gikk derfor tidlig ut med uforbeholden støtte til Ezra Levant, Mark Steyn og Macleans. Denne organisasjonen var for øvrig sentral i den suksessfylte motstanden mot å innføre sharialover i familierett for muslimer i Canada.

Til tross for at de fleste antar at Steyn og Macleans uansett ikke har noen muligheter for å bli frikjent slik seksjon 13.1 blir tolket og brukt i menneskerettighetskommisjonene, kan det likevel tenkes at den voldsomme og negative publisiteten kommisjonene, deres praksis og ansatte har pådratt seg i løpet av usedvanlig kort tid kan gjøre antagelsene til skamme. Mange tror på at disse sakene vil medføre statlig beordrede, radikale endringer i kommisjonenes mandat og maktsfære.

Det er å håpe, men i mellomtiden har menneskerettighetskommisjonenes politiserte virksomhet gjort alle til tapere: det negative inntrykket av muslimer som lite tilpasningsdyktige motstandere av ytringsfrihet og som en homogen, lett-krenket masse er ytterligere befestet, menneskerettighetsarbeid og antirasisme er diskreditert i canadisk offentlighet, Levant, Steyn og Macleans har vært igjennom en påkjenning og har måttet bruke hundretusenvis av dollar på å forsvare seg mot et politisk/religiøst, ikke-juridisk angrep på deres ytrings- og trykkefrihet.

Det er ikke noe dårlig dagsverk for en selvutnevnt talsmann og muslimsk fundamentalist som bruker sin ytringsfrihet til å spre jødehat, og han fikk det helt gratis av canadiske menneskerettighetskommisjoner som i sin politiske iver etter å være multikulturelle og antirasistiske nok, misbruker noe av det beste vestlige samfunn har å by på: rettsstaten der alle er like for loven og menneskerettighetene selv.

Del 1: Menneskerettighetskommisjonene

Oppdatering: Høringen i saken Macleans/Steyn ble avsluttet kort etter at denne artikkelen ble skrevet i juni 2008. Ezra Levant og Mark Steyn hadde lyktes med sitt arbeid for å sette søkelyset på menneskerettighetskommisjonenes politiserte og utenomrettslige virksomhet, og etter hard medfart fra landets ledende blogger og etterhvert i canadiske hovedmedier valgte BCHRT å frafalle anklagene mot Macleans og Steyn. Flere kommentatorer mener imidlertid at frikjennelsen kun var et uttrykk for kommisjonenes akutte behov for skadebegrensning etter den svært negative publisiteten de pådro seg som en følge av etterforskningen og høringene av Levant og Steyn/Macleans. Menneskerettighetskommisjonenes eksistensberettigelse er likevel blitt gjenstand for en omfattende politisk debatt i Canada.