Canadas Menneskerettighetsdomstoler er noe så spesielt som et parallelt rettssystem. Det er et eksempel på hva som skjer når det politisk korrekte får frie hender: det ender i tale og tankekontroll.

Det måtte to oppsiktsvekkende saker til før det gikk opp for offentligheten og politikerne hva som foregikk. Det var først da HRC gikk løs på mainstream-figurer med posisjon og ressurser at det ble bråk; advokat og aktivist Ezra Levant og forfatter Mark Steyn, samt magasinet Macleans.

Nå vil politikerne ha vekk paragrafen som gir Menneskerettighetsdomstolene rett til å trekke per og pål for retten for hva de måtte ha sagt og skrevet.

Tilbakekalling

I forrige uke stemte nesten 99 prosent i regjeringspartiet De Konservative for en resolusjon om å tilbakekalle den nå omstridte seksjon 13 fra Canadas lovgiving om menneskerettigheter. Også justisminister Rob Nicholson stemte for tilbakekalling.

Hypotetisk

I henhold til den kontroversielle seksjon 13.1, regnes ytringer eller materiale via telefon eller internett som diskriminerende og straffbart dersom det er sannsynlig at ytringen eller materialet kan utsette en person eller en gruppe for hat eller forakt. Det er derfor ikke nødvendig å bevise at noen faktisk har blitt utsatt for hat eller forakt som en konsekvens av det aktuelle materialet/ytringen, eller blitt utsatt for annen skade.

Gummistrikklov

Da det er vanskelig å få medhold ved vanlig strafferett hva gjelder ytringer og eventuell diskriminering eller krenkelse, og bevisbyrden ligger på saksøker, ble bevisbyrden for å få en sak inn for menneskerettighetskommisjonene betraktelig senket i forhold til gjeldende juridiske prinsipper. Og som en følge av at kommisjonene fikk autorisasjon til å benytte Canadas Menneskerettighetserklærings seksjon 13, ble bevisbyrden for anklager praktisk talt ikke-eksisterende.

Juridisk selvtekt

Personene som er satt til å lede, etterforske og dømme i disse kommisjonene er ikke jurister og et fåtall har noen juridisk erfaring. De fleste ledes av tidligere politikere som hovedsakelig har tilhørighet på venstrefløyen, selverklærte antirasister og enkelte advokater. Kommisjonene regnes da heller ikke som en juridisk instans, men både prosessen og en dom innebærer like fullt alvorlige konsekvenser for den innklagede. Blir vedkommende dømt skyldig, har kommisjonen makt til å tilkjenne klageren 30.000 canadiske dollar i erstatning fra den dømte og beordre vedkommende til å avstå fra å ytre seg om lignende saker i offentlige fora på livstid.

Klagerens følelse er nok

At det den anklagede skriver/sier er objektivt sant eller at den anklagede ikke hadde noen intensjoner om å forårsake hat, forakt eller skade, teller heller ikke som bevis i disse sakene. Alt som kreves er at kommisjonen blir overbevist av anklagerens subjektive følelser. Det er følgelig ingen som har blitt anklaget under seksjon 13.1 som så langt har blitt frifunnet ved Canadas menneskerettighetskommisjoner. Det er fullstendig kostnadsfritt for den enkelte å klage inn noen for kommisjonene – man trenger ikke engang møte opp personlig – mens den/de anklagede plikter å gi et tilsvar og/eller møte opp, samtidig som vedkommende selv må bekoste eventuelt juridisk forsvar eller andre utgifter i forbindelse med høringer. Ingen utgifter refunderes selv om den anklagede blir frifunnet.

Immunitet

En annen del av seksjon 13 forbyr for øvrig den anklagede å klage inn medlemmer ved kommisjonen såvel som den opprinnelige klageren, dersom anklagene i løpet av prosessen skulle vise seg å være grunnløse eller basert på personlig forfølgelse.

Snudd på hodet

Den økende bekymringen over menneskerettighetskommisjonene og seksjon 13.1`s åpning for et utstrakt maktmisbruk har tidligere vært uttrykt av Alan Borovoy, en ledende canadisk advokat kjent for sitt store engasjement for sivile friheter og rettigheter. Borovoy hadde en sentral rolle i arbeidet med å forme og nedsette de samme menneskerettighetskommisjonene i 60 og 70 årene, og er i dag sjefsrådgiver for Canadian Civil Liberties Association. Levant ble innkalt til høring i Alberta Human Rights Commission (AHRC) i 2006 etter å ha publisert Muhammed-karikaturene. At kommisjonen i det hele tatt tok klagen til følge, fikk Borovoy til å skrive at han og hans kollegaer aldri hadde forestilt seg at kommisjonene ville bli benyttet til å innskrenke ytringsfriheten:

Hinsides forestillingsevne

One of the leaders in Canadian human rights law, Alan Borovoy, was so disturbed by Soharwardy’s abuse of the human rights commission that he wrote a public letter about it in the Calgary Herald on March 16th.

«During the years when my colleagues and I were labouring to create such commissions, we never imagined that they might ultimately be used against freedom of speech,» wrote Borovoy, who is general counsel for the Canadian Civil Liberties Association.

Censorship was «hardly the role we had envisioned for human rights commissions. There should be no question of the right to publish the impugned cartoons,» he wrote.

Borovoy went even further – he said that the human rights laws should be changed to avoid this sort of abuse in the future. «It would be best, therefore, to change the provisions of the Human Rights Act to remove any such ambiguities of interpretation,» he wrote.

Motmæle

Fordi de canadiske menneskerettighetskommisjonene hittil har befattet seg med utgrupper og enkeltindivider med politiske sympatier folk flest har lite til overs for, har kommisjonenes virksomhet og domsavsigelser pågått relativt ubemerket i offentligheten. Deres stille tilværelse endret seg da en muslimsk privatperson og en muslimsk organisasjon klaget inn henholdsvis advokat og redaktør Ezra Levant, som publiserte Muhammed-karikaturene i sitt magasin «Western Standard», og forfatter Mark Steyn samt magasinet MacLeans for publiseringen av et utdrag av Steyns bok «America Alone» under overskriften «Fremtiden tilhører Islam». Både Levant og Steyn er å regne for gjennomsnittlige høyreorienterte personer. MacLeans er derimot et politisk magasin som i all hovedsak er redaksjonelt venstreorientert.

Parallelt rettssystem

Da de anklagede i disse tilfellene befinner seg godt innenfor det man oppfatter som mainstream, rettet søkelyset seg etter hvert mot de aktuelle kommisjonene, de ansatte etterforskerne og deres praksis. Snart ble den ene grove avsløringen avløst av den neste, og med stigende vantro har det canadiske publikum blitt presentert for eksistensen av et lukket, parallelt og korrupt rettssystem der de som anklages for diskriminering eller rasisme knapt er innrømmet et minimum av den rettssikkerheten som ellers kjennetegner en rettsstat. Det som begynte godt har tilsynelatende utviklet seg til alt annet – under offentlighetens radar.

I tillegg til de avslørte lovbruddene – som har fått to uavhengige instanser til å iverksette en granskning – har kommisjonenes ledere taklet den uvante publisiteten særdeles dårlig. De fleste redaksjoner i canadisk presse er av den formening at kommisjonene utelukkende frifant Levant og Steyn/MacLeans på grunn av negative oppmerksomheten de to sakene førte til.

Ytringsfriheten er relativ

I kjølvannet av pressedekningen har imidlertid noen kommisjonsledere vært politisk umusikalske nok til å ta til orde for at kommisjonene bør få enda flere beføyelser, mens leder for menneskerettighetskommisjonen i Nova Scotia, Krista Daley, fant det betimelig å erklære at «ytringsfrihet er vel og bra, men kan først finne fullt sted når menneskerettighetskommisjonene har gjort jobben sin med å gjøre Canada komplett ikke-diskriminerende, til et ekte likhetssamfunn, nesten utopia.» Men inntil nesten-utopia innfinner seg må altså ytringsfriheten underlegges restriksjoner – fra de samme kommisjonene.

Uttalelsen fikk alarmklokkene til å ringe i flere redaksjoner, og avstedkom ytterligere kritiske avisledere med ufordelaktige, politiske sammenligninger. Fra å være en institusjon få har visst eller brydd seg om, har menneskerettighetskommisjonene på kort tid endt opp med motbør og krav om nedleggelse fra en nesten samlet canadisk presse.

Henger i en tråd

Og nå har altså et politisk parti og justisministeren stemt for å frata menneskerettighetskommisjonene retten til å benytte seg av den lovparagrafen som hovedsakelig understøtter deres eksistens. Resolusjonen må gjennom parlamentet for å bli gyldig, men i følge canadisk presse er det sannsynlig at resolusjonen oppnår flertall. Motstanden mot kommisjonene og deres virksomhet har vært tverrpolitisk i den grad at det knapt finnes noen politisk støtte igjen til kommisjonene i Canada.

Kilder: Halifax Chronicle-Herald, National Post, Ezra Levant samt diverse aviser og blogger

Er alt tillat hvis tanken er god?

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂