Gjesteskribent

Del 1: Menneskerettighetskommisjonene

Det er få land i verden som er så stolte av sitt rulleblad innenfor menneskerettigheter som Canada. Så konsekvente i sin tilslutning til FN`s universelle Menneskerettighetserklæring er Canada, at de står nesten alene i sin kamp mot sammenslutningen av islamske staters forsøk på å benytte menneskerettighetene som våpen mot kritikk av islam, muslimer og muslimske tradisjoner.

Men hvordan står det til med menneskerettighetsarbeidet på hjemmebane?

I likhet med de fleste andre nasjoner, har fremveksten av et multikulturelt samfunn i Canada medført et økende behov for lovgiving som til en viss grad regulerer mellommenneskelig samvær. Dette omfatter lover mot diskriminering, rasisme og generell hatefull tale. I 60-70 årene opprettet Canada den føderale menneskerettighetskommisjonen Canadian Human Rights Commission (CHRC), samt tilsvarende kommisjoner i landets øvrige provinser, for å behandle saker der enkeltindivider ble diskriminert.

I forbindelse med den pågående norske debatten om rasisme – med Aftenpostens og Antirasistisk Senters massive kampanje for å implementere det altomfattende, vage begrepet «ubevisst rasisme» som en gyldig faktor – kan det være interessant å avlegge Canada et besøk, og ta en liten titt på hvordan arbeidet mot diskriminering og rasisme har utviklet seg der.

Fordi de canadiske menneskerettighetskommisjonene hittil har befattet seg med utgrupper og enkeltindivider med politiske sympatier folk flest har lite til overs for, har kommisjonenes virksomhet og domsavsigelser pågått relativt ubemerket i offentligheten. Deres stille tilværelse endret seg da en muslimsk privatperson og en muslimsk organisasjon klaget inn henholdsvis advokat og redaktør Ezra Levant, som publiserte Muhammed-karikaturene i sitt magasin «Western Standard», og forfatter og kommentator Mark Steyn samt magasinet MacLeans for publiseringen av et utdrag av Steyns bok «America Alone» under overskriften «Fremtiden tilhører Islam». Både Levant og Steyn er å regne for gjennomsnittlige høyreorienterte personer. MacLeans er derimot et politisk magasin som i all hovedsak er redaksjonelt venstreorientert.

Da de anklagede i disse tilfellene befinner seg godt innenfor det man oppfatter som mainstream, rettet søkelyset seg etter hvert mot de aktuelle kommisjonene, de ansatte etterforskerne og deres praksis. Snart ble den ene grove avsløringen avløst av den neste, og med stigende vantro har det canadiske publikum blitt presentert for eksistensen av et lukket, parallelt og korrupt rettssystem der de som anklages for diskriminering eller rasisme knapt er innrømmet et minimum av den rettssikkerheten som ellers kjennertegner en rettsstat. Det som begynte godt har tilsynelatende utviklet seg til alt annet – under offentlighetens radar.

Det er vanskelig å få medhold ved vanlig strafferett hva gjelder ytringer og eventuell diskriminering og krenkelse, og bevisbyrden ligger på saksøker. På denne bakgrunnen ble bevisbyrden for å få en sak inn for menneskerettighetskommisjonene senket betraktelig i forhold til gjeldende juridiske prinsipper. Som en følge av at kommisjonene fikk autorisasjon til å benytte Canadas Menneskerettighetserklærings seksjon 13, ble bevisbyrden for anklager praktisk talt ikke-eksisterende.

I henhold til seksjon 13.1 regnes ytringer eller materiale via telefon eller internett som diskriminerende og straffbart dersom det er sannsynlig at ytringen eller materialet kan utsette en person eller en gruppe for hat eller forakt. Det er derfor ikke nødvendig å bevise at noen faktisk har blitt utsatt for hat eller forakt som en konsekvens av det aktuelle materialet/ytringen, eller blitt utsatt for annen skade. At det den anklagede skriver/sier er objektivt sant eller at den anklagede ikke hadde noen intensjoner om å forårsake hat, forakt eller skade teller heller ikke som bevis i disse sakene. Alt som kreves er at kommisjonen blir overbevist av anklagerens subjektive følelser. Det er følgelig ingen som har blitt anklaget under seksjon 13.1 som så langt har blitt frifunnet ved Canadas menneskerettighetskommisjoner.

Samtidig går øvrige lover som benyttes ved klager til menneskerettighetskommisjonene utelukkende i favør av den eller de som initierer klagen. I motsetning til det vanlige rettsvesenet er selve prosessen fullstendig kostnadsfri for klageren – som ikke en gang behøver å møte opp ved høringen av sin egen sak – hva enten klagen er grunnløs eller ei. Den anklagede må derimot møte opp i egen arbeids-/fritid, betale egne reiseutgifter etc og bekoste eventuelt juridisk forsvar selv. Dette har fått flere til å hevde at prosessen i seg selv er en form for straff, og at kommisjonenes praksis er et eklatant brudd på den enkeltes rettsikkerhet.

Personene som er satt til å lede, etterforske og dømme i menneskerettighetskommisjonene er ikke jurister og et fåtall har noen juridisk erfaring. De fleste ledes av tidligere politikere som hovedsakelig har tilhørighet på venstrefløyen, selverklærte antirasister og enkelte advokater. Kommisjonene regnes da heller ikke som en juridisk instans, men både prosessen og en dom innebærer like fullt alvorlige konsekvenser for den innklagede. Blir vedkommende dømt skyldig, har kommisjonen makt til å tilkjenne klageren 30.000 canadiske dollar (rundt 170.000 NOK) i erstatning fra den dømte og beordre vedkommende til å avstå fra å ytre seg om lignende saker i offentlige fora på livstid. For Mark Steyn, for eksempel, vil det siste i praksis bety at han ikke lenger kan skrive artikler i Canada, og at canadiske medier kan ikke publisere hans materiale.

En annen del av seksjon 13 forbyr for øvrig den anklagede å klage inn medlemmer ved kommisjonen såvel som den opprinnelige klageren, dersom anklagene i løpet av prosessen skulle vise seg å være grunnløse eller basert på personlig forfølgelse.

Den økende bekymringen over menneskerettighetskommisjonene og seksjon 13.1`s åpning for et utstrakt maktmisbruk deles av Alan Borovoy, en ledende canadisk advokat kjent for sitt store engasjement for sivile fri- og rettigheter. Borovoy hadde en sentral rolle i arbeidet med å forme og nedsette de samme menneskerettighetskommisjonene i 60 og 70 årene, og er i dag sjefsrådgiver for Canadian Civil Liberties Association. Levant ble innkalt til høring i Alberta Human Rights Commission (AHRC) i 2006 etter å ha publisert Muhammed-karikaturene. At kommisjonen i det hele tatt tok klagen til følge, fikk Borovoy til å skrive at han og hans kollegaer aldri hadde forestilt seg at kommisjonene ville bli benyttet til å innskrenke ytringsfriheten:

One of the leaders in Canadian human rights law, Alan Borovoy, was so disturbed by Soharwardy’s abuse of the human rights commission that he wrote a public letter about it in the Calgary Herald on March 16th.

«During the years when my colleagues and I were labouring to create such commissions, we never imagined that they might ultimately be used against freedom of speech,» wrote Borovoy, who is general counsel for the Canadian Civil Liberties Association.

Censorship was «hardly the role we had envisioned for human rights commissions. There should be no question of the right to publish the impugned cartoons,» he wrote.

Borovoy went even further – he said that the human rights laws should be changed to avoid this sort of abuse in the future. «It would be best, therefore, to change the provisions of the Human Rights Act to remove any such ambiguities of interpretation,» he wrote.

Ved den innledende høringen i AHRC nektet Levant på forespørsel å forklare sine personlige motiver eller intensjoner, forlangte å få gjøre videoopptak av høringen, og erklærte i sitt åpningsinnlegg at han ikke anerkjenner menneskerettighetskommisjonenes autoritet eller rett til å sensurere borgere eller medier i Canada. Saken vakte oppsikt da Levant la opptaket fra høringen ut på hjemmesiden sin, og klageren trakk saken kort etter. Levant fortsatte imidlertid arbeidet med å belyse Menneskerettighetskommisjonenes fremferd.

Både det canadiske P.E.N og journalistiske forbundet (CAJ) har stilt seg på Levants side, og gitt kraftig uttrykk for at 13.1 bør oppheves og menneskerettighetskommisjonenes jurisdiksjon innskrenkes til det kommisjonene opprinnelig ble opprettet til å ta seg av: faktisk diskriminering av enkeltpersoner på for eksempel arbeids- og boligmarkedet. Og ikke engang på dette området har menneskerettighetskommisjonenes nåværende praksis vist seg å være uproblematisk. Avgjørelser som nå blir belyst i offentligheten viser et grelt bilde av en politisert institusjon med en rettighetstankegang og politisk korrekthet som har gått fullstendig amok:

En mann kjøpte seg en leilighet i et borettslag der det i boligsameiets kontrakt forelå et forbud mot å montere parabolantenne. Mannen ønsket likevel å utstyre verandaen sin med en slik antenne for å kunne se på arabiske kanaler, men boligsameiet viste til kontraktsinngåelsen og sa nei. Canadisk rett ga sameiet medhold, men avslaget ble dømt som diskriminering av en menneskerettighetskommisjon og sameiet ble nødt til å la mannen montere en parabolantenne og betale erstatning for tort og svie.

En annen mann kjøpte leilighet i et sameie der husdyr over 14 kilo var forbudt. Mannen hevdet at hunden hans var en førerhund og påberopte seg diskriminering av funksjonshemmede. Kommisjonen som behandlet saken ga ham medhold. Hunden var imidlertid hverken registrert i det offisielle registeret over hjelpemidler eller opplært som førerhund, og eieren var da heller ikke blind, men påsto at han kunne bli det en gang i fremtiden.

En McDonalds restaurant ble dømt for diskriminering da ansatte klaget over at eierne tvang dem til å vaske hendene.

En restauratør ble dømt for diskriminering av en kreftpasient, da eieren bortviste vedkommende fordi han røkte marihuana (som er forbudt ved lov i Canada, mens det gis dispensasjon for kreftpasienter som har smerter) ved inngangen til restauranten hans.

Canadisk presse ble for alvor interessert da menneskerettighetskommisjonen i Ontario ved leder Barbara Hall [1 av 3 kommisjoner Steyn og MacLeans er blitt innklaget for] i en pressemelding beklaget at kommisjonens nåværende jurisdiksjon forhindret dem i å avholde en høring i Macleans/Steyn-saken og samtidig benyttet anledningen til å avsi dommen over både magasin og forfatter:

Denying a service because of race or creed can form the basis for a human rights complaint. However, the Ontario Human Rights Code does not give the Commission the jurisdiction to deal with the content of magazine articles through its complaint process.

While freedom of expression must be recognized as a cornerstone of a functioning democracy, the Commission strongly condemns the Islamophobic portrayal of Muslims, Arabs, South Asians and indeed any racialized community in the media, such as the Maclean’s article and others like them, as being inconsistent with the values enshrined in our human rights codes. Media has a responsibility to engage in fair and unbiased journalism.

OHRC`s uprofesjonelle håndtering og forhåndsdom fikk stor oppmerksomhet i canadiske medier, Hall ble sterkt kritisert på lederplass og landets politiske kommentatorer kalte uttalelsen for en «Driveby-verdict».

Ettersom flere detaljer om menneskerettighetskommisjonenes fremferd har blitt alminnelig kjent, har mange av landets parlamentsmedlemmer også begynt å interessere seg for deres virksomhet. Den liberale politikeren Keith Martin har startet en kampanje i parlamentet for å oppheve seksjon 13.1 og har tatt initiativet til å iverksette en offisiell granskning av samtlige kommisjoner og personene tilknyttet disse.

Det blir stadig klarere at menneskerettighetskommisjonene ikke befinner seg vel i det kritiske søkelyset de nå er gjenstand for. De har håndtert den negative oppmerksomheten usedvanlig dårlig og talspersoners uttalelser og offentlige opptredener har bidratt til å gjøre vondt verre. Det later til at personene tilknyttet de forskjellige kommisjonene har problemer med å akseptere at det i det hele tatt stilles kritiske spørsmål ved deres virksomhet og motiver, og at de oppfatter slike spørsmål som illegitime. Imidlertid er det åpenbart at et kritisk blikk på hva som egentlig foregår i disse parallelle rettsinstansene er høyst betimelig.

Såkalte «hat-etterforskere/bekjempere» har benyttet etterforskningsmetoder som i beste fall er tvilsomme, i verste fall kriminelle, noe det har oppstått mistanke om at de regjeringsoppnevnte kommisjonene har visst og i all stillhet godtatt. Måten kommisjonene behandler «bevismateriale» på er under enhver kritikk, og i flere tilfeller er det snakk om ren korrupsjon og kameraderi.

Det groveste tilfellet involverer den føderale canadiske menneskerettighetskommisjonen (CHRC) og hva deres etterforskere Richard Warman og Dean Steacy har tillatt seg i bekjempelsen av rasistiske eller nazistiske nettsteder. Det som så langt har kommet frem om de sentrale medarbeidernes fremferd er så alvorlig at to uavhengige rettsinstanser alt har igangsatt en etterforskning av både medarbeidere og kommisjonen som sådan.

Advokat Richard Warman er en nasjonalt kjent antirasist, som åpenlyst skryter av at han er villig til å benytte seg av enhver metode for å komme «hatpredikanter» til livs. Han har tidligere vært ansatt som etterforsker i CHRC og har i tillegg opptrådt som personlig anklager i over halvparten av samtlige saker som har vært behandlet under 13.1. Det er sjelden Warman selv har vært til stede i høringene han er opphavet til, men han har vunnet absolutt alle sakene CHRC har avgjort, og har i de fleste tilfellene blitt tilkjent erstatning for tort og svie ved å påberope seg personlig krenkelse. I saken mot nynazisten og eier av et rasistisk nettsted, Marc Lemire, opptrådte Warman og Steacy anonymt som henholdsvis «Lucy» og «Jadewarr», utga seg på de samme nettstedene som nynazister og postet nazistiske og rasistiske innlegg. I CHRCs materiale for å bevise det rasistiske innholdet på Lemires sider, forelå flere av Warmans og Steacys meldinger. Disse ble raskt unndratt bevismaterialet da kommisjonens ledere ble kjent med at de var forfattet av deres egne medarbeidere.

I samme anledning kom det frem at i et forsøk på å skjule at IP-adressen til de anonyme nazi-sympatisørene tilhørte CHRC, hadde Warman og Steacy ulovlig hektet seg på en usikret, mobil nettverkstilkobling som tilhørte en utenforstående kvinne som bor i nærheten av CHRC`s lokaler. Det er hevet over enhver tvil at kvinnen verken har noen tilknytning til CHRC eller rasistiske/nazistiske grupperinger. Disse opplysningene ble fremlagt under høringen av Lemire, men CHRC avviste opplysningene som irrelevante. Da utskriftene fra høringen vedrørende dette ble krevd utlevert, forsøkte CHRC under forskjellige påskudd å holde dem tilbake. Det lyktes ikke, og Warmans og Steacys fremferd blir nå etterforsket som en kriminell handling og et brudd på den aktuelle kvinnens rettsikkerhet og privatliv.

Til tross for at Richard Warman ikke lenger arbeider for CHRC, har han stadig tilgang til alt materiale kommisjonen har samlet inn som angår motparten i de sakene der han opptrer som personlig klager. Han har også tilgang til materiale som er unntatt offentligheten, og har i minst et tilfelle brukt dette ut i fra personlige motiver: En 19 år gammel jente var i en periode kjæreste med en nynazist, og hun ble innklaget av privatpersonen Warman til CHRC. I mellomtiden hadde forholdet tatt slutt, og den unge jenta ba skriftlig om forlatelse for hva hun hadde involvert seg i mens forholdet sto på. Kommisjonen mente unnskyldningen var genuin, bestemte at en høring ikke var nødvendig i hennes tilfelle og anonymiserte papirene som omhandlet jenta. Warman var ikke enig i avgjørelsen, og postet både unnskyldningsbrevet og jentas personlige opplysninger anonymt på nettsiden til den nazistiske grupperingen – en gruppering Warman offentlig hevder er voldelig og farlig – hennes tidligere kjæreste tilhørte. IP-adressen til den anonyme posteren ble sporet til CHRC`s lokaler og Warman innrømmet handlingen under en av høringene i Lemire-saken.

Menneskerettighetskommisjonene og seksjon 13.1 er ikke den eneste rettsinstansen Warman konsekvent misbruker til å påberope seg krenkede følelser. Da han flere ganger har saksøkt – eller har truet med samme – offentlige- og universitetsbiblioteker og biblioteksansatte fordi biblioteket innholder bøker som enten omtaler ham i negative vendinger eller krenker ham på annet vis, måtte lovgivende forsamling utstede en lov som beskytter biblioteker og ansatte mot å bli holdt ansvarlig for innholdet i bøker som er i bibliotekets eie. I dagligtale kalles loven for «Warmans Lov», da det er alminnelig kjent at det utelukkende var Warmans seriesaksøking som gjorde loven nødvendig. For øyeblikket er Warman travelt opptatt med å saksøke samtlige blogger og medier som omtaler både dette og hans øvrige fremferd, og han er fremdeles velansett og velkommen i CHRC.

Den fortsatt ansatte Dean Steacy – ledende etterforsker for CHRC – ble nasjonalt kjent da utskriftene fra Lemire-saken ble offentliggjort i den canadiske pressen. Lemires advokat spurte Steacy om hvordan han og CHRC vektet Canadas lovfestede ytringsfrihet i forhold til sakene de etterforsker og dømmer i. Steacy svarte følgende:

MR. STEACY: Freedom of speech is an American concept, so I don’t give it any value.

MS KULASZKA: Okay. That was a clear answer.

MR. STEACY: It’s not my job to give value to an American concept.

Det vakte en viss oppsikt at et ledende medlem av en kommisjon hvis primære oppgave er å påse at FNs universelle Menneskerettighetserklæring blir fulgt, åpenbart mener at den samme erklæringens artikkel 19 er et verdiløst, amerikansk konsept:

Everyone has the right to freedom of opinion and expression; this right includes freedom to hold opinions without interference and to seek, receive and impart information and ideas through any media and regardless of frontiers.

Dean Steacy er under etterforskning for de samme forholdene som Richard Warman, og vil samtidig bli en del av etterforskningen som er varslet iverksatt på grunn av mistanke om korrupsjon og illegitime metoder ved CHRC som sådan. Opplysningene som har kommet frem i løpet av Lemire-saken viser at Steacy både visste om- og personlig deltok i hva Warman foretok seg, og at han ikke snakket sant under ed da han ble krysseksaminert om dette.

Ved høringen av Macleans og Mark Steyn forsøkte British Colombias Human Rights Tribunal (BCHRT) i det lengste å nekte canadiske medier adgang, og avviste CAJs søknad om deltagelse med status som høringens tredjepart. Først etter det som bare kan kalles et massivt press fra media og politiske signaler om en regjeringsbeordret granskning – og en mulig begrensning – av kommisjonenes virksomhet og jurisdiksjon, ga kommisjonen etter og tilsto pressen adgang. Høringen er antatt å bli avsluttet denne uken, og ingen tror at Macleans og Steyn har den ringeste sjanse til å bli frikjent. BCHRT har aldri frikjent noen de har innkalt til høring.

Men i opinionen har Canadas menneskerettighetskommisjoner allerede tapt. Anseelsen og autoriteten har sunket i takt med opplysningene om kommisjonenes politiserte maktmisbruk og tvilsomme atferd. I stedet for å være en nyttig institusjon for landets borgere fremstår den som en trussel mot den enkeltes ytringsfrihet og rettssikkerhet.

Hvordan kunne dette skje?

Først og fremst har det kunnet skje fordi det overhodet ikke har vært stilt noen kritiske spørsmål om kommisjonenes arbeid og hensikter. Antirasisme oppfattes i utgangspunktet som utelukkende positivt, menneskerettighetsarbeid likeså. I fraværet av en kritisk oppmerksomhet har kommisjonene sakte men sikkert utvidet sin jurisdiksjon og myndighet, frem til i dag da British Columbia Human Rights Tribunal åpenbart mener at det tilkommer dem å diktere og/eller sensurere canadiske medier og internett.

Et økende del av befolkningen og det politiske etablissementet har også blitt klar over det utstrakte misbruket seksjon 13.1 åpner for, og krever loven avskaffet. I tillegg har toneangivende medier og politikere har tatt til orde for å avskaffe selve kommisjonene eller i hvert fall innskrenke deres vide fullmakter og plassere dem under demokratisk og juridisk kontroll. At lederne for kommisjonene har opptrådt med en urovekkende arroganse overfor offentligheten og attpåtil har benyttet pressens oppmerksomhet til uttrykke ønsker om utvidet jurisdiksjon og enda flere lover mot «hat og forakt», har ikke minsket bekymringen for hvor langt den parallelle rettsinstitusjonen egentlig er villig til å gå hvis den får bestå.

Men avsløringen av menneskerettighetskommisjonenes villighet til å la seg bruke på tvilsomt, religiøst grunnlag til å sensurere mennesker hvis politiske meninger verken de eller klagerne liker, har gitt årsak til å tro at kommisjonene har større grunn til å frykte for sin fremtidige virksomhet i Canada enn Macleans og Mark Steyn.

Del 2: Saken Steyn/Macleans.

Både opptakten til- og selve høringen gir en god illustrasjon på hvordan slike saker arter seg, og hvordan enkeltgrupper/personer ved aktiv hjelp av menneskerettighetskommisjonene i dag misbruker lovverk og offentlige institusjoner til egen vinning og egne politiske formål.