Sakset/Fra hofta


Canadas Menneskerettighetskommisjoner ble opprettet tidlig på 70-tallet for å behandle saker som omfattet rasisme og diskriminering. Tanken var god, men etterhvert ble de utenomrettslige sivilinstitusjonene sterkt politisert og som en konsekvens av dette endte kontrollen over kommisjonene i hendene på byråkrater som åpenbart har oppfattet den opprinnelige tanken som så god at hensikten helliger ethvert middel. Resultatet er at kommisjonene i dag står igjen som fullstendig diskreditert og delegitimert i den canadiske offentligheten.

Grunnlaget for Menneskerettighetskommisjonenes tvilsomme praksis er imidlertid å finne i landets lovverk: Den nå beryktede hatespeech-lovens seksjon 13 i Canadas lovgiving om menneskerettigheter.

I henhold til seksjon 13 regnes ytringer eller materiale via telefon eller internett som diskriminerende og straffbart dersom det er sannsynlig at ytringen eller materialet kan utsette en person eller en gruppe for hat eller forakt. Det er derfor ikke nødvendig å bevise at noen faktisk har blitt utsatt for hat eller forakt som en konsekvens av det aktuelle materialet/ytringen, eller blitt utsatt for annen skade. At det den anklagede skriver/sier er objektivt sant eller at den anklagede ikke hadde noen intensjoner om å forårsake hat, forakt eller skade teller heller ikke som bevis i disse sakene. Alt som kreves er at kommisjonen blir overbevist av anklagerens subjektive følelser.

Samtidig går øvrige lover som benyttes ved klager til menneskerettighetskommisjonene utelukkende i favør av den eller de som initierer klagen. I motsetning til det vanlige rettsvesenet er selve prosessen fullstendig kostnadsfri for klageren – som ikke en gang behøver å møte opp ved høringen av sin egen sak – hva enten klagen er grunnløs eller ei. Den anklagede må derimot møte opp i egen arbeids-/fritid, betale egne reiseutgifter etc. og bekoste eventuelt juridisk forsvar selv. Dette har fått flere til å hevde at prosessen i seg selv er en form for straff, og at kommisjonenes praksis er et eklatant brudd på den enkeltes rettsikkerhet. En annen del av loven forbyr også den anklagede å klage inn – eller ytre noe negativt om – medlemmer ved kommisjonen såvel som klageren, dersom anklagene i løpet av prosessen skulle vise seg å være grunnløse eller basert på personlig forfølgelse.

Den aktuelle loven har helt klart åpnet for et utstrakt misbruk, og som en følge av de siste to årenes avsløringer om kommisjonenes fremferd innledet Canadas regjering parlamentariske høringer om saken. Disse er nå avsluttet, men konklusjonen er foreløpig ikke kjent.

Den problematiske situasjonen Menneskerettighetskommisjonene befinner seg i skyldes hovedsakelig en sak de involverte seg i for mer enn fem år siden. Da skjedde det noe nytt: En mann som ble anklaget for rasisme under seksjon 13 valgte å ta til motmæle, og hadde noen ressurser å trekke på. Marc Lemire skal være nynazist og var eier av den gufne nettsiden «Freedomsite». Lemire er en person hvis holdninger ingen normalt ville følt seg kallet til å forsvare i nevneverdig grad, men til gjengjeld skulle det vise seg at de statlig sanksjonerte Menneskerettighetskommisjonenes egen opptreden i den aktuelle saken var så graverende at det nødvendigvis måtte medføre reaksjoner fra det omgivende samfunn da det ble kjent for offentligheten.

Saken startet da den nasjonalt kjente antirasisten og advokaten Richard Warman – tidligere ansatt som «hat-etterforsker» i den føderale menneskerettighetskommisjonen (Canadian Human Rights Commission, CHRC) – klaget Lemire inn for nettopp CHRC på grunn av nettsidens innhold. Warman har for øvrig figurert som personlig klager i godt over halvparten av alle seksjon 13-sakene i Canada, også mens han var ansatt i CHRC. Han har vunnet dem alle og er i nesten samtlige saker blitt tilkjent økonomiske erstatninger for bryet.

Prosessen mot Lemire pågikk i over fem år, helt til han ble frikjent for noen få uker siden. Frifinnelsen vakte betydelig oppsikt, spesielt fordi dommeren i CHRC begrunnet den med at selve seksjon 13 og CHRC`s håndhevelse av den bryter med Canadas lovfestede ytringsfrihet.

Men skaden hadde allerede skjedd: Lemire søkte og fikk, blant annet etter press fra det canadiske journalistforbundet, medhold i at høringene i saken hans skulle være åpne for publikum. Frem til da hadde kommisjonene stort sett avholdt lukkede høringer, og lite har vært offentlig kjent om høringenes innhold og i det hele tatt hvordan kommisjonene fører sakene sine.

Det som ble avdekket i Lemire-saken var ille nok i seg selv, men da Menneskerettighetskommisjonene angrep de ressurssterke aktørene advokat og aktivist Ezra Levant og Mark Steyn samt det venstreorienterte magasinet Macleans, fikk det katastrofale følger for kommisjonenes eget omdømme.

Både Levant og Steyn rettet raskt søkelyset mot hva kommisjonene og deres sentrale «etterforskere» egentlig foretar seg i de gode hensikters navn. Og CHRC`s håndtering av Lemire-saken ga dem mer enn nok av skyts:

Da saken mot Lemire pågikk var ikke Richard Warman lenger ansatt i CHRC, men det var han som i egenskap av privatperson klaget Lemire inn for denne kommisjonen. Likevel hadde han full adgang til CHRC´s bevismateriale og samarbeidet tett med kommisjonens ledende «hat-etterforsker» Dean Steacy både før og mens høringene pågikk.

Nettsiden er ikke lenger operativ, men i følge statistikker fra nettleverandøren hadde den ikke stor trafikk. Bevismaterialet må således ha vært i tynneste laget, for etterforskerne Warman og Steacy skaffet seg nickene «Lucie» og «Jadewarr», logget seg inn og foregav å være nynazister. De postet flere rasistiske/nazistiske innlegg og oppfordret sidens brukere til å engasjere seg mer aktivt, angivelig for å «røyke ut» andre rasister og/eller nazister.

I CHRCs materiale for å bevise det rasistiske innholdet på Lemires nettside forelå flere av Warmans og Steacys meldinger. Disse ble raskt unndratt bevismaterialet da kommisjonens ledere ble kjent med at de var forfattet av deres egne medarbeidere. I samme anledning kom det frem at i et forsøk på å skjule at IP-adressen til de anonyme nazi-sympatisørene tilhørte CHRC, hadde Warman og Steacy ulovlig hektet seg på en usikret, mobil nettverkstilkobling som tilhørte en utenforstående kvinne som bor i nærheten av CHRC`s lokaler. Det er hevet over enhver tvil at kvinnen ikke har noen tilknytning til CHRC eller rasistiske/nazistiske grupperinger. Lemires advokat fremla for øvrig disse opplysningene under høringen, men CHRC avviste det som irrelevant. Da utskriftene fra høringen vedrørende dette ble krevd utlevert, forsøkte CHRC under forskjellige påskudd å holde dem tilbake. Det lyktes ikke, og Warmans og Steacys atferd ble deretter etterforsket av en statlig instans som en kriminell handling og brudd på den aktuelle kvinnens rettsikkerhet og privatliv.

Det kom også frem at Richard Warman hadde tilgang til materiale som CHRC hadde unntatt offentlighet, og at han i minst et tilfelle hadde brukt dette ut i fra personlige motiver: En 19 år gammel jente var i en periode kjæreste med en nynazist, og hun ble innklaget av privatpersonen Warman til CHRC. I mellomtiden hadde forholdet tatt slutt, og den unge jenta ba skriftlig om forlatelse for hva hun hadde involvert seg i mens forholdet sto på. Kommisjonen mente unnskyldningen var genuin, bestemte at en høring ikke var nødvendig i hennes tilfelle og anonymiserte papirene som omhandlet jenta. Warman var ikke enig i avgjørelsen, og postet både unnskyldningsbrevet og jentas personlige opplysninger anonymt på nettsiden til den nazistiske grupperingen – en gruppering Warman offentlig hevder er voldelig og farlig – hennes tidligere kjæreste tilhørte. IP-adressen til den anonyme posteren ble sporet til CHRC`s lokaler og Warman måtte innrømme handlingen under en av høringene i Lemire-saken.

Den fortsatt ansatte Dean Steacy ble ytterligere kjent i offentligheten da utskriftene fra Lemire-saken havnet i den canadiske pressen. Lemires advokat spurte Steacy om hvordan han og CHRC vektet Canadas lovfestede ytringsfrihet i forhold til sakene de etterforsker og dømmer i. Steacy svarte følgende:

MR. STEACY: Freedom of speech is an American concept, so I don’t give it any value.

MS KULASZKA: Okay. That was a clear answer.

MR. STEACY: It’s not my job to give value to an American concept.

Det vakte en viss oppsikt at et ledende medlem av en kommisjon hvis primære oppgave er å påse at FNs universelle Menneskerettighetserklæring blir fulgt, åpenbart mener at den samme erklæringens artikkel 19 er et verdiløst, amerikansk konsept:

Everyone has the right to freedom of opinion and expression; this right includes freedom to hold opinions without interference and to seek, receive and impart information and ideas through any media and regardless of frontiers.

Dean Steacy har vært under etterforskning for de samme forholdene som Richard Warman, og er også en del av den pågående etterforskningen som ble varslet iverksatt på grunn av mistanke om korrupsjon og illegitime metoder ved CHRC som sådan. Opplysningene som har kommet frem i løpet av Lemire-saken viser at Steacy både visste om- og personlig deltok i hva Warman foretok seg, og at han ikke snakket sant under ed da han ble krysseksaminert om dette under høringene.

Siden Lemire-saken samt høringene av Levant og Steyn/Macleans ble kjent i offentligheten har de ansatte i Menneskerettighetskommisjonene kjempet mot den entydig negative publisiteten de er blitt gjenstand for – og for institusjonenes fortsatte eksistens. Men mye tyder på at de kjemper forgjeves; kommisjonenes omdømme er så skadet i opinionen at det knapt finnes noen politikere eller medier i Canada som vil ytre seg til fordel for dem og de som jobber i dem. Hatespeech-lovens seksjon 13 er likeledes foreslått opphevet.

I tillegg er det den alminnelige oppfatning at kommisjonene ikke har lært noe som helst av – eller har til hensikt å endre praksis etter – den massive kritikken de har pådratt seg i kjølvannet av høringene av Lemire, Levant og Steyn/Macleans. Kommisjonene har hevdet at frifinnelsene i de profilerte sakene viser at systemet fungerer etter hensikten, men langt de fleste mener at frifinnelsene utelukkende skyldes kommisjonenes akutte og uventede behov for skadebegrensning.

Lemire – hvis nettside later til å være av den typen hatespeech-loven i utgangspunktet var beregnet på – Levant og Steyn/Macleans er frifunnet etter å ha brukt mye tid og penger på å forsvare seg mot en politisert institusjon og kommisjonenes gode navn og rykte ligger i ruiner. Hvordan går det så med den selverklært antirasistiske Richard Warman, som ser ut til å være den i Canada som personlig har gledet seg mest over, og tjent store summer på, lovene i seksjon 13?

Det er lite trolig at han er fullt så begeistret i dag, for nå er det ham selv loven blir brukt mot. Klagen er innlevert av Marc Lemire for en diskriminerende post Warman skrev om Canadas første kvinnelige svarte senator, Anne Cools, på hans nedlagte nettside. Warmans tidligere arbeidsgiver CHRC har tatt klagen til følge, gjort Warman til gjenstand for etterforskning og bestemte nylig at det skal holdes en høring i saken.

Warman har protestert på avgjørelsen i det han hevder at hans intensjoner med å utgi seg for nynazist og skrive rasistiske, nedsettende kommentarer var gode og rene. Han ser tilsynelatende ut til å ha glemt at den samme loven han aktivt har støttet og brukt ikke tar hensyn til irrelevante ting som objektive sannheter og intensjoner – hvor gode og rene de enn måtte være.

Dog er det mer sannsynlig at han ikke har glemt det, men at han med største selvfølgelighet har operert ut fra overbevisningen om at slike lover aldri kunne bli problematiske for akkurat ham, den gode og rene antirasisten!

Men Menneskerettighetskommisjonenes rettferdighet arbeider heldigvis svært langsomt, så det er ikke utenkelig at kommisjonene faller før de eventuelt får hørt og dømt Warman. Og ved en skjebnens ironi er det i så fall den rasistiske Lemire som kommer til å redde antirasisten Warman fra den samme dommen antirasisten Warman har arbeidet aktivt og utpreget uærlig for at skulle bli rasisten Lemire til del. Den ene en antatt dårlig mann hvis handlinger har ført til noe godt, og den andre en antatt god mann hvis handlinger har ført til noe dårlig.

Så noe er det tydeligvis i ordtaket om at motpoler tiltrekker hverandre, og i dette tilfellet kan vi trygt konstatere at de i aller høyeste grad har fortjent hverandre. Spørsmålet er vel helst hvorfor myndighetene i demokratiske samfunn mener at den skattebetalende majoriteten fortjener å betale regningen for at alskens ekstremister og maktsyke byråkrater har behov for å utfolde seg i leke-domstoler pyntet med ytterst fine navn?