Sakset/Fra hofta

Det canadiske senatet har opphevet den omstridte og misbrukte seksjon 13 i landets menneskerettslovgiving. Diverse menneskerettsjurister og -grupper kritiserer opphevelsen av en lov de mener er et viktig verktøy for å tøyle hatespeech, spesielt på internett, mens sivile rettighetsgrupper feier opphevelsen som en seier for ytringsfriheten.

Ser man på ordlyden i seksjon 13 – og særlig landets såkalte menneskerettighetskommisjoners vilkårlige bruk av den – er det ikke vanskelig å forstå hvorfor.

Cana­das men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­ner (HRC) ble opp­rin­ne­lig ned­satt i 60 og 70 årene for å behandle saker der enkelt­in­di­vi­der ble utsatt for faktisk dis­kri­mi­nering, f.eks. på arbeids- og boligmarkedet. Fordi det var vans­ke­lig å få med­hold ved van­lig straffe­rett hva gjel­der ytrin­ger, even­tu­ell dis­kri­mi­ne­ring og kren­kelse samt at bevis­byr­den lig­ger på sak­sø­ker, ble bevis­byr­den for å få en sak inn for men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nene sen­ket betrak­te­lig i for­hold til gjel­dende juri­diske prin­sip­per. Som en følge av at kom­mi­sjo­nene fikk auto­ri­sa­sjon til å benytte Cana­das Men­neske­ret­tig­hets­er­klæ­rings sek­sjon 13, ble bevis­byr­den for ankla­ger prak­tisk talt ikke-eksisterende.

For ifølge sek­sjon 13 regnes ytrin­ger som dis­kri­mi­ne­rende og straff­bare der­som det er sann­syn­lig at ytrin­gen eller mate­ria­let kan utsette en per­son eller en gruppe for hat eller for­akt. Det er følgelig ikke nød­ven­dig å bevise at noen fak­tisk har blitt utsatt for hat eller for­akt som en kon­se­kvens av det aktu­elle materialet/ytringen, eller blitt utsatt for annen skade. At det den ankla­gede skriver/sier er objek­tivt sant eller at den ankla­gede ikke hadde noen inten­sjo­ner om å for­år­sake hat, for­akt eller skade tel­ler hel­ler ikke som bevis i disse sakene. Alt som kre­ves er at kom­mi­sjo­nen blir over­be­vist av ankla­ge­rens sub­jek­tive følelser. Og det blir den; før advo­kat og redak­tør Ezra Levant, samt det venstre­ori­en­terte maga­si­net Macleans og for­fat­ter Mark Steyn tok kampen opp, var det ingen anklagede under seksjon 13 som var blitt frikjent.

Dette er ikke det eneste problematiske aspektet ved seksjon 13 og kommisjonenes anvendelse av den. I det som i rea­li­te­ten er dom­sto­ler i et paral­lellt rett­sys­tem, er de som blir ankla­get for dis­kri­mi­ne­ring eller rasisme knapt inn­røm­met noe av den retts­sik­ker­he­ten som ellers kjenne­teg­ner en retts­stat. Samt­lige lover som benyt­tes ved kla­ger til men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nene går i favør av den eller de som ini­ti­erer kla­gen, og i mot­set­ning til det van­lige retts­ve­se­net er selve pro­ses­sen full­sten­dig kost­nads­fri for kla­ge­ren – som ikke en gang behø­ver å møte opp ved hørin­gen av sin egen sak – hva enten kla­gen er grunn­løs eller ei. Den ankla­gede må deri­mot møte opp i egen arbeids-/fritid, betale egne reise­ut­gif­ter etc og bekoste even­tu­elt juri­disk for­svar selv. En annen del av seksjon 13 for­byr til og med den ankla­gede å klage inn – eller ytre noe nega­tivt om – med­lem­mer ved kom­mi­sjo­nen såvel som den opprinnelige kla­ge­ren, der­som ankla­gene i løpet av pro­ses­sen skulle vise seg å være grunn­løse eller basert på per­son­lig forfølgelse.

Fordi de cana­diske men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nene inntil 2008 stort sett bare befat­tet seg med utgrup­per og enkelt­in­di­vi­der med poli­tiske sym­pa­tier folk flest har lite til overs for, pågikk kom­mi­sjo­ne­nes virk­som­het rela­tivt ube­mer­ket i offent­lig­he­ten. Deres stille til­væ­relse end­ret seg da en mus­limsk pri­vat­per­son og en mus­limsk orga­ni­sa­sjon kla­get inn hen­holds­vis advo­kat og redak­tør Ezra Levant, som pub­li­serte Muhammed-karikaturene i sitt maga­sin “Western Stan­dard”, og for­fat­ter og kom­men­ta­tor og Mark Steyn samt maga­si­net MacLeans for pub­li­se­rin­gen av et utdrag av Steyns bok “Ame­rica Alone” under over­skrif­ten “Frem­ti­den til­hø­rer Islam”. Både Levant og Steyn er å regne for gjen­nom­snitt­lige høyre­ori­en­terte personer, mens MacLeans er et poli­tisk tidsskrift som er redak­sjo­nelt venstreorientert.

Begge sakene vakte bety­de­lig opp­sikt, hovedsakelig fordi det frem­kom svært bekym­rings­fulle opp­lys­nin­ger om kom­mi­sjo­ne­nes arbeids­me­to­der og rettspraksis. Det som var velment og begynte godt, hadde utvik­let seg til alt annet – under offent­lig­he­tens radar.

Til tross for at at kom­mi­sjo­nene ikke er juri­diske insti­tu­sjo­ner, per­sonene som er satt til å lede, etter­forske og dømme i men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nene ikke er juris­ter og et fåtall har noen juridisk erfaring, kan de like­vel idømme store bøter, krav om å skrive/trykke en bekla­gelse og ifølge seg selv ned­legge livs­va­rig for­bud mot lig­nende ytrin­ger i offent­lige fora fra den dømte [i et tilfelle på livs­tid. Denne dommen ble senere skarpt kri­ti­sert og opp­he­vet etter en runde i cana­disk rett]. For Mark Steyns ved­kom­mende ville det siste i prak­sis bety at han ikke len­ger kunne skrive artik­ler i Canada, og at cana­diske medier ikke kunne pub­li­sere hans materiale. Til å være institusjoner med så store maktbeføyelser, lot deres etterforskning, rettspraksis og -sikkerhet mye tilbake å ønske.

Dette ble særlig tydelig i en sak som i årevis hadde pågått mot Marc Lemire, hvis skribentvirksomhet og nettside [den er fjernet fra nettet og er derfor ikke tilgjengelig for selvsyn. min anm] later til å ha vært av den arten seksjon 13 i utgangangspunktet var beregnet på. Men fordi kommisjonene gikk løs på de to mainstream skribentene og det like mainstream, venstreorientert tidsskriftet, fikk Lemires sak større oppmerksomhet enn man kunne vente og da støvet hadde lagt seg var det ikke Lemire som sto tilbake som den største synderen.

Det som kom frem om den føde­rale cana­diske men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nen (CHRC) og dens etter­fors­kere Richard War­man og Dean Steacy etterforskning av Lemire, fikk to uavhengige rettsinstanser til å iverksette en granskning av kommisjonen og Warman/Steacy. Advo­kat Richard War­man er en nasjo­nalt kjent anti­ra­sist, som åpen­lyst skry­ter av at han er vil­lig til å benytte seg av enhver metode for å komme “hat­pre­di­kan­ter” til livs. Han har tid­li­gere vært ansatt som etter­fors­ker i CHRC og i til­legg opp­trådt som per­son­lig kla­ger i over halv­par­ten av samt­lige saker som har vært behand­let under seksjon 13. Etter at han sluttet ga CHRC ham fortsatt full tilgang til bevismatriale i saker han selv var klager i. War­man har sjelden selv vært til stede ved hørin­gene han var opp­ha­vet til, men han har vunnet abso­lutt alle sakene CHRC har avgjort, og har i de fleste til­fel­lene blitt til­kjent økonomisk erstat­ning for tort og svie ved å påbe­rope seg per­son­lig kren­kelse. Naturlig nok er han nå å finne blant kritikerne av opphevelsen.

Kom­mi­sjo­ne­nes i beste fall tvil­somme etter­forsk­nings­me­to­der og retts­av­gjø­rel­ser ble belyst i cana­diske medier, og førte til at en stor del av offent­lig­he­ten, mediene og det poli­tiske mil­jøet begynte å stille spørs­mål ved kom­mi­sjo­ne­nes virk­som­het og motiver. Det ble tidlig klart at kommisjonenes ledere ikke befant seg vel i søkelyset og hadde store vansker med å akseptere at kritiske spørsmål i det hele tatt ble stilt. Opplysningene om kommisjonenes fremferd var imidlertid så graverende at den føde­rale regje­rin­gen inn­le­det en par­la­men­ta­risk høring i 2009. Hørin­gen viste med all ønskelig tydelighet at men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­ne­nes ledere hverken hadde satt seg inn i eller for­stått den mas­sive kri­tik­ken de hadde pådratt seg. De viste hel­ler ingen selv­inn­sikt eller vilje til selv­kri­tikk. I ste­det la de frem rap­por­ten “Ytrings­fri­het og fri­het fra hat i inter­net­tets tids­al­der”, der de leverte en rekke argu­men­ter for ytter­li­gere makt­be­føy­el­ser til seg selv. Blant annet fore­slo de at i ste­det for at sek­sjon 13 som et mini­mum ble opp­gra­de­rt slik at den inn­eholdt nor­mal retts­sik­ker­het for de ankla­gede ved HRC, burde Cana­das straffe­lov på dette områ­det ned­gra­de­res til HRC‘s davæ­rende stan­dard. I til­legg uttrykte de ønske om at det skulle opp­ret­tes en spe­si­ell politi­styrke og egne stats­ad­vo­ka­ter for hat­kri­mi­na­li­tet. I hen­hold til straffe­loven må slike retts­sa­ker god­kjen­nes av stats­ad­vo­ka­ten (enten føde­ral eller i den aktu­elle pro­vin­sen), nett­opp for å for­hindre mis­bruk av lovene mot “hate­full tale”. Denne prak­si­sen fore­slo HRC å opp­heve, da de anså den for et “hin­der for å føre saker”.

Selv leder­skri­ben­ter i cana­diske hoved­me­dier kalte men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nene des­po­tiske etter at inn­hol­det i rap­por­ten “Ytrings­fri­het og fri­het fra hat” ble kjent.

– De som hever løn­nen sin hos menneskerettighets-etablissementet mener at de gjør en god ting. Til og med de som skri­ver rasis­tiske inn­legg på inter­nett­si­der i et for­søk på å røyke ut andre rasis­ter, mener at målet hel­li­ger mid­lene. Men selv­føl­ge­lig; så gjorde også Tor­quemada i en for­gan­gen tid, så gjør også Iran‘s mul­la­her i dag. Fana­ti­kere har eksis­tert på alle kon­ti­nen­ter og i alle tids­aldre. De mener at ting ville gå bedre hvis bare folk tror på det samme som dem selv. Uhel­dig­vis er dette van­lig­vis de siste men­nes­kene man bør betro sta­tens utøvende makt, skrev Cal­gary Herald i sin leder.

Kri­tik­ken mot men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nene ble for øvrig delt av Alan Borovoy, en ledende cana­disk advo­kat kjent for sitt store enga­sje­ment for sivile fri- og ret­tig­he­ter. Borovoy hadde en sen­tral rolle i arbei­det med å forme og ned­sette de samme men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nene i 60 og 70 årene, og er i dag sjefs­råd­gi­ver for Cana­dian Civil Liber­ties Associa­tion. At Alberta Human Rights Com­mis­sion (AHRC) i 2006 tok en klage på Levants pub­li­se­ring av Muhammed-karikaturene til følge og inn­kalte ham til høring, fikk Borovoy til å skrive at han og hans kol­le­gaer aldri hadde fore­stilt seg at kom­mi­sjo­nene ville bli benyt­tet til å inn­skrenke men­neske­ret­tig­he­ten ytringsfrihet.

Også orga­ni­sa­sjo­nen Free­dom House, som over­vå­ker de for­skjel­lige lands grad av fri­het, uttrykte i 2009 for første gang bekym­ring i for­bin­delse med Canada – nett­opp på grunn av men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­ne­nes virk­som­het og sak­fø­ring i ankla­gene mot Levant og Steyn/Macleans.

Det libe­rale Mus­lim Cana­dian Con­gress (MCC) tok i en presse­mel­ding full­sten­dig avstand fra en lokal kommisjons avgjø­relse om å i det hele tatt høre saken mot Steyn/Macleans. De tok også til orde for å avskaffe sek­sjon 13, som de mente ble mis­brukt av isla­mis­ter for å stanse all kri­tikk av islam og dem selv. Orga­ni­sa­sjo­nen, som var sen­tral i den suk­sess­fylte mot­stan­den mot å inn­føre sha­rialo­ver i fami­lie­rett for mus­li­mer i Canada, gikk der­for tid­lig ut med ufor­be­hol­den støtte til Levant, Steyn og Macleans, og etter hard med­fart i cana­diske blog­ger og etter­hvert fra lan­dets hoved­me­dier og poli­ti­kere, valgte kommisjonen å fra­falle ankla­gene mot Steyn og Macleans.

Men det var få, om noen, som hadde noen illu­sjo­ner om at dette hadde blitt utfal­let for Levants, Steyns eller Macleans ved­kom­mende, der­som de ikke hadde vært såpass res­surs­sterke at de både ver­balt og finan­si­elt var i stand til å ta opp kam­pen med byrå­kra­tene i men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­nene – og føl­ge­lig påførte dem et akutt behov for PR-messig skade­be­grens­ning. Imid­ler­tid uttalte både Levant og Steyn i etter­tid at pro­ses­sen i seg selv er en form for straff, all den stund den både er tid­kre­vende og kost­bar for den/de ankla­gede, som ikke får refun­dert noen utgif­ter selv om saken blir fra­falt eller ender i frifinnelse.

Menneskerettskommisjonenes anse­el­se og auto­ri­te­t hadde sunket i takt med opp­lys­nin­gene om kom­mi­sjo­ne­nes poli­ti­serte makt­mis­bruk og tvil­somme atferd. I ste­det for å være en nyt­tig insti­tu­sjon for lan­dets bor­gere, fremsto den som en trus­sel mot den enkel­tes ytrings­fri­het og rettssikkerhet.

Hvor­dan kunne dette skje?

Først og fremst kun­ne det skje fordi det over­ho­det ikke har vært stilt noen kri­tiske spørs­mål om kom­mi­sjo­ne­nes arbeid og hen­sik­ter. Anti­ra­sisme opp­fat­tes i utgangs­punk­tet som ute­luk­kende posi­tivt, men­neske­ret­tig­hets­ar­beid likeså. I fra­væ­ret av en kri­tisk opp­merk­som­het utvidet kom­mi­sjo­nene sakte men sik­kert sin juris­dik­sjon og myn­dig­het, frem til de åpen­bart mente at det til­kom dem å dik­tere og/eller sen­su­rere cana­diske medier og internett.

Da en økende del av befolk­nin­gen og det poli­tiske etab­lis­se­men­tet ble klar over det utstrakte mis­bru­ket sek­sjon 13 åpnet for, kre­vde man loven avskaf­fet. I til­legg tok tone­an­gi­vende medier og poli­ti­kere til orde for å avskaffe selve kom­mi­sjo­nene eller i hvert fall inn­skrenke deres vide full­mak­ter og plas­sere dem under demo­kra­tisk og juri­disk kon­troll. At lederne for kom­mi­sjo­nene opp­trådte med en uro­vek­kende arro­ganse over­for offent­lig­he­ten og att­på­til benyt­tet pres­sens opp­merk­som­het til å uttrykke ønsker om utvi­det juris­dik­sjon og enda flere lover mot “hat og for­akt”, minsket ikke bekym­rin­gen for hvor langt den paral­lelle retts­in­sti­tu­sjo­nen egent­lig var vil­lig til å gå hvis den fikk bestå.

I juni 2012 stemte følgelig et politisk flertall for å oppheve seksjon 13, og i juni 2013 gjorde senatet opphevelsen endelig.

De cana­diske men­neske­ret­tig­hets­kom­mi­sjo­ne­nes utvik­ling fra en vel­ment idè til direkte makt­mis­bruk kan imidlertid være kjekk å huske på her i Europa, ettersom statstøttede anti­ra­sis­tiske grupperinger og den stadig voksende menneskerettslobbyen regelmessig fremmer krav gjen­nom EU og FN om at nasjo­nale myn­dig­he­ter må å inn­føre flere, eller oppgradere allerede eksisterende, lover mot “hate­full tale”.

Les mer om menneskerettighetskommisjonenes etterforskningsmetoder, domsavsigelser og Steyn/Macleans saken:
Er alt tillatt hvis tanken er god? Del 1: Menneskerettighetskommisjonene
Når andre må betale antirasistenes regning. Del 2: Saken Steyn/Macleans