Et flertall av de konservative i den canadiske regjeringen går inn for å oppheve den omstridte seksjon 13 i landets menneskerettslovgiving om hatefull tale. Iht seksjon 13 regnes ytringer som diskriminerende og straffbare dersom det er sannsynlig at ytringen eller materialet kan utsette en person eller en gruppe for hat eller forakt. Det er derfor ikke nødvendig å bevise at noen faktisk har blitt utsatt for hat eller forakt som en konsekvens av det aktuelle materialet/ytringen, eller blitt utsatt for annen skade. At det den anklagede skriver/sier er objektivt sant eller at den anklagede ikke hadde noen intensjoner om å forårsake hat, forakt eller skade teller heller ikke som bevis i disse sakene.

Seksjon 13 og landets menneskerettighetskommisjoners (HRC) vilkårlige bruk av den, kom på dagsorden som følge av to kommisjoners forfølgelse av advokat og redaktør Ezra Levant, samt det venstreorienterte magasinet Macleans og forfatter Mark Steyn i 2008. Sakene vakte betydelig oppsikt, spesielt fordi det fremkom svært bekymringsfulle opplysninger om kommisjonenes arbeidsmetoder og rettspraksis.

Kommisjonenes i beste fall tvilsomme etterforskningsmetoder og rettsavgjørelser ble belyst i canadiske medier, og førte til at en stor del av offentligheten, mediene og det politiske miljøet begynte å stille spørsmål ved kommisjonenes virksomhet og eksistens. Den føderale regjeringen innledet derfor en parlamentarisk høring om det som i realiteten er parallelle rettsinstisjoner i 2009. Høringen viste imidlertid at menneskerettighetskommisjonenes ledere på ingen måte hadde satt seg inn i eller forstått den massive kritikken de hadde pådratt seg. De viste heller ingen selvinnsikt eller vilje til selvkritikk. I stedet la de frem rapporten “Ytringsfrihet og frihet fra hat i internettets tidsalder”, der de leverte en rekke argumenter for ytterligere maktbeføyelser til seg selv. Blant annet foreslo de at i stedet for at seksjon 13 som et minimum oppgraderes slik at den innebærer normal rettssikkerhet for de anklagede ved HRC, burde Canadas straffelov på dette området nedgraderes til HRC`s nåværende standard. I tillegg uttrykte de ønske om at det skulle opprettes en spesiell politistyrke og egne statsadvokater for hatkriminalitet. I henhold til dagens straffelov må slike rettssaker godkjennes av statsadvokaten (enten føderal eller i den aktuelle provinsen), nettopp for å forhindre misbruk av lovene mot “hatefull tale”. Denne praksisen foreslo HRC å oppheve, da den er “et hinder for å føre saker”.

Selv lederskribenter i canadiske hovedmedier kalte menneskerettighetskommisjonene despotiske etter at innholdet i rapporten “Ytringsfrihet og frihet fra hat” ble kjent.

– De som hever lønnen sin hos menneskerettighets-etablissementet mener at de gjør en god ting. Til og med de som skriver rasistiske innlegg på internettsider i et forsøk på å røyke ut andre rasister, mener at målet helliger midlene. Men selvfølgelig; så gjorde også Torquemada i en forgangen tid, så gjør også Iran`s mullaher i dag. Fanatikere har eksistert på alle kontinenter og i alle tidsaldre. De mener at ting ville gå bedre hvis bare folk tror på det samme som dem selv. Uheldigvis er dette vanligvis de siste menneskene man bør betro statens utøvende makt, skrev Calgary Herald i sin leder.

Nå er det flertall blant de føderale konservative for å oppheve den problematiske seksjon 13:

The federal Conservatives voted late Wednesday to repeal controversial sections of the Canadian Human Rights Act banning hate speech over the telephone or Internet.

In a free vote of 153 to 136, the Tory caucus supported a private member’s bill from Alberta Conservative MP Brian Storseth that would scrap Section 13 of the human rights code, which deals with complaints regarding “the communication of hate messages by telephone or on the Internet.”

Storseth argues the current human rights code fails to protect freedom of speech, which is guaranteed under the Charter of Rights and Freedoms, and believes Canadians are better off if the government repeals sections 13 and 54 — the latter section dealing with associated penalties.

“At every stage, the Conservative caucus has voted for it,” Storseth, a backbencher, said Wednesday in an interview before the vote on third and final reading in the House of Commons.

“I’m looking forward to continuing to have Conservative caucus support.”

Senior cabinet ministers supported the bill and the results generated loud applause from Conservative MPs. Prime Minister Stephen Harper is overseas and wasn’t present for the vote. Most opposition politicians voted against the bill, although Newfoundland and Labrador Liberal MP Scott Simms supported it.

Storseth said the current human rights code allows too many frivolous cases to proceed against citizens, when the Criminal Code already covers hate speech that could generate harm against an individual or group.

Acts of hate speech are serious crimes that should be investigated by police officers, not civil servants, he said, and the cases should be handled by “real judges and real lawyers,” instead of a quasi-judicial body like the human rights commission.

Storseth said he has also been speaking with colleagues in the Conservative-dominated Senate in hopes of it quickly receiving royal assent. The bill contains a one-year implementation period.

The Canadian Human Rights Commission says it received 1,914 complaints last year, but has received only three hate speech complaints since 2009. Two of those three complaints were dismissed and one is currently being examined by the quasi-judicial body.

Canadian police departments reported 1,401 hate crimes in 2010, or 4.1 hate crimes per 100,000 population, according to recently released data from Statistics Canada.

New Democrat public safety critic Randall Garrison said Wednesday that, due to the large number of hate crimes, the human rights commission needs to have the power to combat the issue online and force individuals and groups to remove websites containing hateful speech.

Removing the sections from the human rights code will effectively strip the commission of its power to educate Canadians and shut down inappropriate websites, he said.

“We do have a serious problem,” Garrison said. “If you take away the power to take (websites) down, it’s not clear they have any mandate to even to talk to people about it and educate them about it.”

Garrison said the changes to the human rights code are another example of a controversial policy decision the government fully supported but tried to disguise as a private member’s bill.

Conservative party members voted a few years ago at their annual convention in favour of a resolution to eliminate the human rights commission’s authority to “regulate, receive, investigate or adjudicate complaints” dealing with hate speech on the Internet.

The prime minister has previously said that “everyone has some concerns” about the issue and that it’s a delicate balancing act to protect free speech without inciting hatred.

Canadas menneskerettighetskommisjoner ble opprinnelig nedsatt i 60 og 70 årene for å behandle saker der enkeltindivider ble diskriminert. Fordi det er vanskelig å få medhold ved vanlig strafferett hva gjelder ytringer, eventuell diskriminering og krenkelse samt at bevisbyrden ligger på saksøker, ble bevisbyrden for å få en sak inn for menneskerettighetskommisjonene senket betraktelig i forhold til gjeldende juridiske prinsipper. Som en følge av at kommisjonene fikk autorisasjon til å benytte Canadas Menneskerettighetserklærings seksjon 13, ble bevisbyrden for anklager praktisk talt ikke-eksisterende. Til tross for at at kommisjonene er ikke juridiske institusjoner, kan de likevel idømme store bøter, krav om å skrive/trykke en beklagelse og i følge seg selv nedlegge livsvarig forbud mot lignende ytringer i offentlige fora fra den dømte [i et tilfelle for livstid; en dom som senere ble skarpt kritisert og opphevet etter en runde i canadisk rett]. For Mark Steyns vedkommende ville det siste i praksis bety at han ikke lenger kunne skrive artikler i Canada, og at canadiske medier ikke kunne publisere hans materiale.

I det som i realiteten er domstoler i et parallellt rettsystem er de som blir anklaget for diskriminering eller rasisme knapt innrømmet et minimum av den rettssikkerheten som ellers kjennetegner en rettsstat. Samtlige lover som benyttes ved klager til menneskerettighetskommisjonene går i favør av den eller de som initierer klagen, og i motsetning til det vanlige rettsvesenet er selve prosessen fullstendig kostnadsfri for klageren – som ikke en gang behøver å møte opp ved høringen av sin egen sak – hva enten klagen er grunnløs eller ei. Den anklagede må derimot møte opp i egen arbeids-/fritid, betale egne reiseutgifter etc og bekoste eventuelt juridisk forsvar selv. En annen del av seksjon 13 forbyr til og med den anklagede å klage inn medlemmer ved kommisjonen såvel som den opprinnelige klageren, dersom anklagene i løpet av prosessen skulle vise seg å være grunnløse eller basert på personlig forfølgelse.

Kritikken mot menneskerettighetskommisjonene deles for øvrig av Alan Borovoy, en ledende canadisk advokat kjent for sitt store engasjement for sivile fri- og rettigheter. Borovoy hadde en sentral rolle i arbeidet med å forme og nedsette de samme menneskerettighetskommisjonene i 60 og 70 årene, og er i dag sjefsrådgiver for Canadian Civil Liberties Association. At Alberta Human Rights Commission (AHRC) i 2006 tok en klage på Levants publisering av Muhammed-karikaturene til følge og innkalte ham til høring, fikk Borovoy til å skrive at han og hans kollegaer aldri hadde forestilt seg at kommisjonene ville bli benyttet til å innskrenke menneskerettigheten ytringsfrihet.

Også organisasjonen Freedom House, som overvåker de forskjellige lands grad av frihet, uttrykte i 2009 for første gang bekymring i forbindelse med Canada – nettopp på grunn av menneskerettighetskommisjonenes virksomhet og sakføring i anklagene mot Levant og Steyn/Macleans. Steyn/Macleans ble innklaget for 3 menneskerettighetskommisjoner i desember 2007, etter at magasinet Macleans nesten 2 år i forveien hadde publisert tre kapitler fra Steyns bok “America alone” under tittelen “Fremtiden tilhører islam”. British Columbias Menneskerettighetstribunal (BCHRT) bestemte seg for å innlede høringer sommeren 2008.

Det liberale Muslim Canadian Congress (MCC) tok i en pressemelding fullstendig avstand fra BCHRTs avgjørelse om å i det hele tatt høre saken. De tok også til orde for å avskaffe seksjon 13, som de mente ble misbrukt av islamister for å stanse all kritikk av islam og dem selv. Organisasjonen, som for øvrig var sentral i den suksessfylte motstanden mot å innføre sharialover i familierett for muslimer i Canada, gikk derfor tidlig ut med uforbeholden støtte til Levant, Steyn og Macleans, og etter hard medfart i canadiske blogger og etterhvert fra landets hovedmedier og politikere, valgte BCHRT å frafalle anklagene mot Steyn og Macleans.

Men det er få, om noen, som har noen illusjoner om at dette hadde blitt utfallet for Levants, Steyns eller Macleans vedkommende, dersom de ikke hadde vært såpass ressurssterke at de både verbalt og finansielt var i stand til å ta opp kampen med byråkratene i menneskerettighetskommisjonene – og følgelig påførte dem et akutt behov for PR-messig skadebegrensning. Imidlertid uttalte både Levant og Steyn i ettertid at prosessen i seg selv er en form for straff, all den stund den både er tidkrevende og kostbar for den/de anklagede, som ikke får refundert noen utgifter selv om saken blir frafalt eller ender i frifinnelse.

De canadiske menneskerettighetskommisjonenes utvikling fra en velment idè til direkte maktmisbruk kan være kjekk å ha i bakhodet når angivelige antirasister gjennom EU og FN fremmer vage, men altomfattende begreper som f.eks. ubevisst rasisme og kulturrasisme, og/eller oppfordrer nasjonale myndigheter til å innføre enda flere lover mot “hatefull tale”.

Om menneskerettighetskommisjonene og sakene mot Ezra Levant og Mark Steyn/Macleans:
Del 1: Er alt tillatt hvis tanken er god?
Del 2: Når andre må betale antirasistenes regning

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂