Kommentar

Biedermeier er ikke bare en møbelstil, det er også en politisk holdning. Den forener barbari og kos. Biedermeier lot tyske borgere beholde samvittigheten og drikke søndagskaffe mens de så fanger defilere forbi kjøkkenvinduene. Biedermeier gjør det mulig å begå forbrytelser og beholde selvbildet. Det er brutalitet med gjøkur.

Biedermeier-borgerskapet var forhatt av 68’erne. 68’erne var overbevist om at borgerskapet egentlig var fascistisk. At Det tredje riket hadde eksistert var et bevis på det. Venstresiden hadde derfor til oppgave å holde døren stengt/lokket på, dvs. holde borgerskapet i age, slik at skjenselen ikke kunne gjenta seg.

Biedermeier-borgerskapet hater outsidere og marginale eksistenser: sosiale, politiske og seksuelle. Bak den pyntelige fasaden skjuler det seg sadister. I filmer som Michael Hanekes Det hvite båndet (fjorårets Cannes-vinner) bekreftes den autoritære, sadistiske personlighetstypen som gjorde fascismen mulig. Kjartan Fløgstad bygger sin siste roman på denne sammenhengen mellom nazisme og dannelse.

At 68’erne og deres etterkommere selv kan ha beveget seg fra opposisjon til posisjon, med dertil medfølgende kos og komfort og sinnelagsetikk, streifer dem ikke.

Denne generasjonen som føler den har mandat til å styre, har de senere år støtt på en ny utfordring: Etter at Sovjet-imperiet brøt sammen og Kina ble kapitalistisk, har man kunnet gravlegge sosialismen og dens forbrytelser. Men nå har en ny aktiv, pågående, intolerant ideologi meldt sin ankomst: islam og islamisme.

Det er i møte med denne at det norske 68’er-borgerskapet velger seg biedermeier-kulturen. Den forener det behagelige med det nødvendige. – Nå har vi det koselig dere, kan Harald Stanghelle si til Usman Rana og Bushra Ishaq, og Knut Olav Åmås åpner sine spalter. Biedermeier vil at alle skal samles rundt samme bord, akkurat slik Arbeiderpartiet vil («Alle skal med»), akkurat slik Abid Q. Raja vil i sine dialogmøter. Også jødehatere og homohatere. Er det ikke søtt? Med kronprinsen ringside. Alle er en eneste stor familie.

Det er det samme utenriksminister Jonas Gahr Støre går inn for når han hyller dialogen. Han kan anklagende spørre: Hvilket alternativ har Fremskrittspartiet? For hva er alternativet til En eneste stor familie? Alt annet er apartheid, diskriminering, stigmatisering.

Alle tiltak som bygger på sanksjoner og kontroll, er suspekte og menneskefiendtlige. Derfor innlosjeres mullah Krekar i en luksussuite. Taliban-ledere får asyl. Østeuropeiske kriminelle får pensjonspoeng og trygd.

Integreringen kaster stadig opp nye problemer. Norge er et lite land, problemene er vanskelig å skjule. Men hver gang noe ubehagelig kommer på bordet, som hijab på småjenter, kan man velge å si: «Nå har vi det hyggelig, dere!» Ja, hvem vil ødelegge kosen? Denne bevegelsen – ett skritt frem og to tilbake, er gjenkjennelig. Den kveler all ny erkjennelse. Hver gang offentligheten er på nippet til å ta noen skritt videre, dras det i snora: Vi vil ikke ha forbud, vi vil da ikke være kontrollerende!

Det er en type schizofren mental bevegelse: Vi må for all del ikke være kontrollerende overfor tvangskulturer. De må få lov å utfolde seg. Hvis vi setter inn forbud, vil de bli enda mer kontrollerende. Derfor må vi satse på dialog.

Ralf Pittelkow har formulert essensen i denne holdningen: «Unnskyld at dere slår oss.»

Muslimene har fått med seg denne responsen, som i realiteten er fellesskap bygget på underkastelse. Hver gang noen vil dra i bremsen, skriker de opp: «Overgrep, krenkelse!» På bred front rykket de ut til forsvar for hijab på småjenter. Erling Lae mente et forbud var sjikane.

Det skrives og sies ting som man må tilbake til østeuropeiske intellektuelles omvendelse til kommunismen etter annen verdenskrig for å finne maken til.

Man smører et tykt, brunt lag av forståelse, godvilje, kos og hygge ut over offentligheten. Den som bryter med denne hyggen, er en gledesdreper og ekstremist. Hver gang noe dukker opp som truer idyllen, foretar man en redefinering. Islamiseringen av Grønland fant sitt motstykke i majoritetens behandling av muslimer og det norske bygdedyret. Begge deler langt verre.

En liten minoritet anklages for islamofobi. Selv kretser meningseliten monomant om islam og muslimer. Det finnes ikke noe tema som kan konkurrere. Hvilke signaler gir dette? Hva må ikke muslimene tro om sin egen betydning?

Biedermeier søker harmoni der hvor den ikke finnes, hvor det tvert i mot finnes dype konflikter. Det er en strategi for tildekking og manipulasjon.

Man beveger seg sidelengs for å slippe å ta seg andre oppfatninger ad notam. Biedermeier betyr f.eks. forskjønning og bagatellisering av at den nye antisemittismen brer seg. Man later som ingenting. Man hadde noe som minnet om pogromer i Oslos gater i januar 2009. Men det er glemt, forseglet, et lukket kapitel.

Biedermeier betyr intellektuell og moralsk forråtnelse.

Korrumperingen går raskt. Det er ikke mulig å heve stemmen/ta ordet, for i debattene styres det unna premisser som kan gi uventede utfall.

En annen verden/tilnærming blir etterhvert en umulighet.

Når Biedermeier har etablert hegemoni, kan det sies de mest hårreisende ting uten at noen reagerer. Inger Anne Olsen er journalist i Aftenposten og en ideolog for biedermeier-islamismen. Hun er aktiv predikant. Det vil si at verden snus på hodet: Det er nordmenn som er de slemme. Allerede i 1993 sa 83 prosent i en TV-gallup nei til at muslimer kunne utøve sin religion fritt. Olsen nevner at det var i forbindelse med kampanjen mot Rushdie, hvor talsmann for Islamsk Råd, Zahid Mukhtar, sa at islamske lover står over norske.

Men det skulle altså ikke mer enn én oppvigler til før vi ville frata en hel gruppe nordmenn deres demokratiske rett.

Men Olsen unngår sakens kjerne: Hvis noen ikke respekterer demokratiske spilleregler, kan de da påberope seg de samme reglene etter som det passer dem?

Det at muslimer ikke vil gå i takt, tar Olsen som bevis på at nordmenn ikke tåler at noen går i utakt! Men dette dreier seg ikke om uenighet om fargen på huset, men om grunnleggende verdier. Folks intuisjon er sunnere enn Olsens utlegninger. Hun snur problemet 180 grader. At muslimene vil slå ihjel en forfatter og hans medhjelpere, er et bevis på nordmenns udemokratiske natur.

Men det mest interessant er fortsettelsen, der Olsen utbroderer at nordmenn ikke tåler folk som går i utakt, og det er nå det blir uhyggelig. Først er nordmenn intolerante overfor de intolerante. Det er første stadium. Men Olsen bebreider nordmenn at de ikke tolererer brutalitet og vold, dvs. klare brudd med demokratiske verdier!

Når vi diskuterer ytringsfrihet, glemmer vi ofte at det i Norge skal være tillatt å argumentere for de mest ekstreme tiltak, så lenge det skjer med demokratiske virkemidler. Selv om dødsstraff er avskaffet, er det tillatt å arbeide for at Norge skal gjeninnføre denne avskyeligheten. Det er lov å forsøke å kriminalisere homofili på nytt. Det er ikke kriminelt å slåss mot ekteskapslov eller skjenkepolitikk. Mennesker med ekstreme synspunkter må tåle sterk motstand og harde argumenter. Men så lenge de bruker demokratiske virkemidler, må de tåles.

Vi er på en farlig vei dersom vi ønsker å gradere norske statsborgere etter hva de mener og ta passet fra dem som ikke har riktige holdninger.

Det er bare gjester man kan be forlate huset. Familiemedlemmer må man lære seg å leve med.

Her lammes tenkeevnen. Først bebreides nordmenn at de ikke er tolerante overfor annerledeshet, dvs. at vi ikke er demokratiske nok. Så bebreides nordmenn for at vi ikke tolererer at noen vil gjeninnføre dødsstraff og kriminalisere homofili.

De to eksemplene er kanskje ikke tilfeldig valgt. Det Olsen vil si er at vi også må tåle at noen argumenterer for dødsstraff for homofile.

Vi er slett ikke på farlige veier når det reageres på dette. Det er derimot Olsen som bedriver legitimering av brutalitet og vold. Disse synspunktene har ikke noe i en offentlig debatt å gjøre. De er hinsides. Olsen legitimerer og fremmer aksept for islamisering.

Dette er ikke familie. Folk flest vil aldri anerkjenne mennesker med slike holdninger som medlemmer av et fellesskap. Olsen driver moralsk utpressing ved å snu ting på hodet.

Det er nettopp Biedermeier som gjør dette mulig. Den hviler som et moralsk krav over hodene våre: – Du er vel ikke ond? Du vil vel ikke utestenge noen?

Biedermeier forventer at trykket er så sterkt at ingen våger å si nei. Moralske fabler dras fra morgen til kveld i mediene: Fascismen lurer, man må være på vakt. Hele tiden.

Men vi skal ikke lære oss å leve med barbari, og vi skal høre på vår egen sunne dømmekraft og samvittighet.

Stikk hvis du ikke trives