Kommentar

Dagbladets John Olav Egeland og Anders Heger, forlegger og leder av Norsk P.E.N., reagerer på hijab-debatten, Siv Jensen og Martin Kolbergs utspill om radikal islam. Egeland er rystet over hatet og sinnet han mener å registrere, og Bestum-gutten Heger mobliserer all sin sosiale forakt overfor en plebeier som Kolberg.

Begge to er representanter for 68-generasjonen, og nådde toppen i det som var deres domene: menings- og ideologiproduksjon. De er smaksdommere, som man foraktelig kaller det i Danmark, der man har tatt et oppgjør med 68-generasjonen. Det har man egentlig ikke gjort i Norge. Men vi begynner å se resultatene av deres arbeid. Egeland og Heger merker at det går ras rundt dem, men de forstår ikke hva som skjer. De skylder på folket, eller øser forakten ut over Kolberg og Ap.

Det er et stykke mentalitetshistorie å observere deres forsøk på å beskrive og forstå noe de selv har skapt. Egelands lørdagskommentar heter med et lån fra Bjørneboe:

En hardere himmel Det norske samfunnet er i ferd med å få mørkere trekk. Det er blitt mer hat, hevn og hardhet.

Dette er den fjerde artikkelen fra Egeland som har samme tematikk. Det åpnet med en gnistrende god artikkel om ytringsfriheten, der han påpekte hvorfor norske redaktører viser så liten entusiasme for ytringsfriheten: den er et stebarn som ikke tilhører det gode selskap. Det ligger i ytringsfrihetens natur at de som forvalter makt, også mediemakt, er ambivalente til ytringsfriheten. Det er først når den settes på prøve at vi ser om vi har noen. De siste års resultater har ikke vært overbevisende. Egeland støttet derfor helhjertet kampanjen mot blasfemiparagrafen.

Men hijab-debatten likte han ikke. Det er for meg en gåte hvordan et menneske i det ene øyeblikk viser stor innsikt i et komplisert fenomen som ytringsfrihet, for i det neste å være stokk dum når tema er hijab i politiet. Med dum mener jeg helt uten evne til å forstå de dypere implikasjoner. At det er snakk om en symbolsk handling med store konsekvenser.

I stedet brokket Egeland seg over politikere som ikke tør lede. Hvis det flerkulturelle fellesskap skal bli en realitet, må noen våge, skrev han. Men poenget er at det har gått opp for folk at det slett ikke er noe tolerant samfunn vi er på vei mot. I stedet er det de intolerante som bruker friheten til å undergrave andres frihet. Det er merkelig at folk som opplevde ML-erne på sitt verste, ikke gjenkjenner de samme trekkene ved hijab-jentene: total uforstand og manglende evne til å forstå andre. Vanlige folk leser dem som en åpen bok.

Da Siv Jensen snakket om snikislamisering, var det dette hun mente: at intoleransen vinner frem og ikke møter motstand. Folk med en viss bakkekontakt forstår godt hva som menes: Man tør ikke si høyt det alle mener og reagerer på. Ordet snikislamisering dekker egentlig noe langt mer. Også en snillisme som lar drosjesjåfører slippe billig unna med trygdemisbruk og svart kjøring.

Men 68-erne får sjokk. 68-generasjonen hadde som en av sine forestillinger at folket ikke var til å stole på. At de egentlig drømte om fascismen. Småborgeren og arbeideren likte å marsjere. Visse ord utløste derfor automatisk forestillingen om at nå var det fascist-instinktet som rørte på seg. Ett av de mest soleklare var «lov og orden». Richard Nixon snakket om «den tause majoritet». For oss 68-ere var dette et stikkord for at flertallet var suspekt, reaksjonært og ikke til å stole på.

Egelands kommentar er som skåret over en slik lest. Jens Bjørneboe bidro til en slik forestilling om det upålitelige folket, at folket lengtet etter en fast hånd og var småborgerlig og fascistisk. Men Bjørneboe hadde også en anarkistisk side, og han hadde forståelse for de som valgte feil, både under krigen og senere. Hos 68-erne er dette blitt til et slapt budskap om at all tilstramming er av det onde.

Det er de som ber om strengere straffer og strengere regler, som er onde. Per definisjon.

Egelands kommentar er dårlig. Han kan bedre. Men det sier kanskje noe at han ikke får tak på temaet. Han spenner over alt for mye, det glir ut mellom fingrene hans. Noe skjer, men hva?

Den som har levd i mediene noen tiår, merker at tonen er blitt mørkere og ofte hatefull. Skjellsordene sitter løst, beskyldningene hagler og karakteristikkene smeller i veggene. I justissektoren har hevnprinsippet langt høyere status enn nåde og rehabilitering.

..

Det går et sinne over landet, men det er uklart om tendensen er ny eller om vi bare har oppdaget den på grunn av mer demokratiske medier, herunder internett. Trolig handler det om flere tendenser som løper parallelt. Noen tiår med høyrebølge og markedsstat har markspist det folkelige samholdet som før ga utslag i et levende organisasjonsliv og høy deltakelse i politiske og kulturelle prosesser.

Dessuten har en ny, stor gruppe som før var taus meldt seg på i debatten. Det handler om hundretusener av mennesker som i tiår var politisk umyndiggjort av ulike eliter, men som nå glefser tilbake, som regel med en fot i Fremskrittspartiet.

En liten flik av selvkritikk: «hundretusener som i tiår var politisk umyndiggjort». Av hvem? Dette hadde fortjent langt større plass. Kanskje det gamle fellesskapet var falskt? Kanskje Egeland og hans kumpaner har vært med på å undergrave det fellesskapet han nostalgisk savner? Har ikke den tanken streifet ham?

Er det en ting liberalere har hatt som varemerke, så er det å raljere med «gamle nordmenn» som lengter tilbake til slik det var før. Nå gjør Egeland det samme. Det er noe nesten senilt over Egelands beskrivelser av utviklingen.

Justissektoren er en annen arena som langt på vei er blitt politisk ensrettet. En sentral tendens er ropet på høyere straffer og lavere terskler for fellende bevis (bl.a i sedelighetssaker). Det som ofte ligger bak er en ny rettsoppfatning hvor straffens lengde eller form er løsrevet fra samfunnets dypeste behov: Å hindre at lovbrytere på nytt begår kriminelle handlinger. Mens en straffesak egentlig er samfunnets oppgjør med den mulige lovbryteren, er den i økende grad blitt en arena for personlig rettferdighet og ære. Det kan virke som om offeret ikke får ære eller oppreisning med mindre gjerningsmannens straff er maksimal. Her beveger vi oss bakover i historien, omtrent til norrøn tid.

Det Egeland ikke liker og ikke vil forstå er at historiens pendel svinger. Han har levd i et historisk friminutt, preget av homogenitet, en beskyttende militærallianse, en velstandsøkning uten sidestykke og en kommunikasjonsrevolusjon. Det har nesten vært Utopia, stedet som ikke finnes. Når så problemene melder seg, hvilket de gjør når verden krymper og avstander oppheves og konvensjoner sier at Norge er forpliktet til å ta imot de som banker på døren, så får Egeland sammenbrudd og sier det er folket og tonens skyld. Tonen er blitt så stygg! Det samme jamret man om i Danmark. Det var den stygge tonen som var så vanskelig å svelge. Den gjorde det så utrivelig. Egeland og hans kollega Tøger Seidenfaden kan ikke forstå at tonen skyldes reelle motsetninger, f.eks. en religion og dens tilhengere som nettopp ikke greier å forsone seg med den globale verden som alle andre må innrette seg etter, men insisterer på å ommøblere huset etter egen smak. Det sier urinnvånerne nei til. Tenk det.

Enten skjønner man dette opplagte faktum, eller så gjør man det ikke. Egeland må befinne seg i en tilstand av paralyse når han sier at rettstilstanden er på vei tilbake til nørrøn tid. Det minner om hans kollega i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, som mener vi har beveget oss forbi 1930-tallet i politisk utvikling. Akkurat hvilket år vi nå befinner oss i, sa han ikke. Men han ville ha frem det samme som Egeland: Det er blitt mørkere og hardere.

Anders Heger øser ut sin forakt over Martin Kolberg som er med på dette rittet. Han mener Kolberg har hengt på seg politiske løspupper. Morsomhetene er på grensen til sjikane – og røper et heller anstrengt forhold til dragqueens. Eller bør man tilhøre et bestemt sosialt lag for å kunne pynte seg? Kolberg mangler stil. Det samme gjør Siv Jensen. Dette snobberiet sitter i ryggmargen på 68-erne. At Heger må spille dette kortet så åpenlyst, vitner om at taket glipper.

Et helt døgn gikk jeg med en ekkel scene på netthinnen. Bildet av Arbeiderpartiets generalsekretær som sniker seg inn i Frps politiske garderobe nattestid og tyvlåner Siv Jensens klær. Martin Kolberg som dragqueen, presset inn i Frp-dronningens småtrashy sølvlamékjoler, omtrentlige sminke og perlekjeder, skjeggstubbene skjult bak tjukke lag av brunkrem og en billig polyesterparykk litt på snei – det gjør nærmest fysisk vondt å tenke på.

Men omtrent så uappetittlig var det faktisk å se ham utføre øvelsen i overført betydning på Dagsrevyen torsdag kveld. Usedvanlig lite elegant – som om han stolpret seg fram på høye hæler for første gang i sitt liv, og med et ansiktsuttrykk som om skoene var to nummer for små – forsøkte han å overtrumfe ytre høyre i kombinasjonsøvelsen selvfølgeligheter («norsk lov skal gjelde i Norge») og paranoide overdrivelser («radikal islam her i landet vokser seg sterkt ved henteekteskap»).

Heger har noe rett: Kolbergs utspill vitnet om panikk. Man sier ikke noe så dramatisk uten å forberede det bedre, og særlig ikke når det er å gå i erkefiendens fotspor.

Men grunnen til Hegers aristokratiske, overlegne forakt er å finne et helt annet sted. Det er frykten for at Ap og Frp skal finne sammen, at de gjensidig skal stimulere hverandre til å ta et oppgjør med visse tendenser og sette noen grenser før vi når svenske tilstander. Det finnes nemlig et åndelig slektskap mellom Ap og Frp: Begge er populistiske i den gode betydningen av ordet. Men det er en betydning Heger og Egeland ikke kjenner.

Politisk klestyv