Et uttrykk fra den tid politikken var gemyttelig. Nå drives det en helt annen form for jakt.

Pressen og politikere jakter som kobbel. De er mer som hyener enn løver. Enkeltvis er de ynkelige, men samlet er de så mange at de angrepne føler seg trengt.

De sirkler rundt byttet og presser. Det skal gode nerver til hos de angrepne for å holde stand. De vet at kobbelet er tilfreds med ett bytte. Hvis de avstår den ene får de midlertidig fred.

Vissheten om dette plager den ene som er utpekt. Hans nerver er under press, og mistanken om at han kan bli kastet til ulvene gnager.

Hvis hyene lykkes å skille ham fra flokken er han solgt.

Aftenposten heter en av lederhyenene. Den hamrer og hamrer løs. Fra å være rettet mot FrP-flokken, peiler den seg inn mot Christian Tybring-Gjedde spesielt. Han skal felles. Han kunne like gjerne hatt et kors i pannen. Alle angrepene gjør ham til levende blink.

Aftenposten-hyenen trenger hjelp fra noen på innsiden. KrFs innvandringspolitiske talsmann, Geir Bekkevold, stiller opp. Han har den immunitet som navnet kristelig og de gode forsetter inngir: han har tilgivelsen før han angriper. Det er slik dobbeltmoral som gjør at folk aldri har likt de kristelige. Stanken av hykleri og selvgodhet får vanlige mennesker til å rygge.

Bekkevold har ingen skrupler. Han er overbevist om at han er på de godes parti, og at folk som Tybring-Gjedde fortjener å tromles ned. Det er noe religiøst over fordømmelsen. Dette er ikke vanlig kritikk, det er politikk som fortapelse.

Venstre Abid Raja er enda krassere. Han har selv blitt utsatt for hets fra sine egne, men faller for fristelsen til å spille opp hele det flerkulturelle stalin-orgelet av utskjelling og utstøtelse. Tyrbing-Gjedde fortjener å brenne i helvete.

I gamle dager satt almuen i kirken og så på kalkmalerier av helvetets pinsler. Fordømmelsen av Tybring-Gjedde har anstrøk av slik djevleutdrivelse: han skal pines for at rasismedjevelen skal drives ut av folkekroppen.

Blodtørst

Jakten utløser noen instinkter. Bak all moralen dukker rovdyret opp.

Karakterdrap får en ny betydning i det flerkulturelle samfunn. Gruppetenkningen vekker til live ønsker om blodhevn og syndebukker. Ved å ofre den ene kan balansen/harmonien gjenopprettes. Dette er stammesamfunnets trommer som vekker instinkter vi trodde for lengst var begravet. Men nå trommes det igjen, i redaksjoner, spalter og studio.

Og Harald Stanghelle legger ansiktet i alvorlige folder: han er så bekymret for FrPs sjel. Skulle de ikke vurdere å ofre én for å redde de mange?

Toreador og Coloseum

De som trommer later som de ikke hører eller forstår. Dette er også en del av game’et. Benektelsen av jakten inngir tilskuerne frykt.

Publikum nyter alldeles ikke å se enkeltmennesker jages, de inngir ubehag. Men de forstår at dette skuespillet egentlig er rettet mot dem: de skal lære. Slik kan det gå. Ta deg i akt.

Demonstrasjon

Det ene er jakten på den ene. Offeret. Syndebukken. Det andre er jakten på sannheten.

Det er en maktdemonstrasjon: å kunne tolke ord i verste mening og vende dem mot, ikke bare den som ytrer dem, men mot ordenes betydning, er i seg selv en oppvisning av makt.

Men det er samtidig en form for selvmord.

For når språket består av løgn blir man selv blind.

Aftenpostens lederartikkel sist fredag ironiserte over Erna Solvberg som tok suffli av Siv Jensen og anla den overlegne, nedlatende godviljeholdningen som er Aftenpostens varemerke.

Kjernen i denne debatten er imidlertid hvordan integreringsutfordringer best skal møtes, og da er det høyst relevant å ta for seg hvilke begreper som brukes. Hvilke ord beskriver best den virkeligheten vi står overfor?

Siv Jensen advarte mot «snikislamisering» av det norske samfunnet i en tale i 2009, i kjølvannet av uro i Rosengård, en bydel i Malmø med skyhøy innvandrerandel og arbeidsledighet.

VI KRITISERTE bruken av begrepet den gangen og gjør det gjerne igjen.

«Snikislamisering» er et ord som spiller på følelser, det får frem noe truende og farlig. Det maner frem forestillinger om at fremmede, islamske verdier i det skjulte er i ferd med å gjennomsyre samfunnet uten at vi skjønner hva som skjer.

Nettopp fordi innvandrings- og integreringsdebatten er så følelsesladet, er et så emosjonelt uttrykk uheldig. Det fanger ikke opp det som er den største utfordringen: utviklingen i retning parallellsamfunn, der enklaver med mange innvandrere lever på siden av storsamfunnet, og der det også hersker indre spenningsforhold og ulike holdninger til integrering og samhandling med resten av samfunnet.

En slik prosess handler om utspalting og isolasjon, ikke at samfunnet står overfor en truende islamiseringsprosess. Derfor er vi enig med Solvik-Olsen og uenig med Tybring-Gjedde. «Snikislamisering» er ikke et godt ordvalg.

En slik blanding av ubehjelpelighet og makt er forbløffende. Aftenposten vil tukte FrP og oppdra folket. Stanghelle vil påtvinge offentligheten avisens språk og definisjoner. Men forstår selv ingenting av hva som skjer.

Avisen kan skrive om Obamas svakhet i Syria og Midtøsten, men er intetanende om at den selv står på leirføtter.

Lederartikkelen er et uttrykk for en bevisshet som sletter alle spor etter seg mens man går – Per Anders Johansens utallige artikler om det virkelig nye Norge preller av som vann på gåsa – og man klarer samtidig det kunststtykket å blinde seg selv.

Er det ingen sammenheng mellom gettoisering, segregering og islamisering?

Eller er Tybring-Gjeddes forbrytelse at han bruker et ord man ikke tåler? Omtrent som når borgerskapet i Christiania ikke tålte å høre ordet syfilis?

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂