Det er vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til den kampanjen mediene har satt i gang etter 22/7.

Den løper langs mange parallelle spor, men peker i én retning: disiplinering og kontroll med debatten. Hendelsens enormitet gir den nødvendige lisens, og det er ikke bare politikere og nettaktive, men også politifolk som rammes.

Det er samdrektighet fra Klassekampen til Aftenposten. Vi kunne sittet et lag mennesker og bare registrert alt som sendes ut, kontinuerlig. I går var det intervjuer med en elev fra Karibia som hevdet å ha hatt en lærer som behandlet elever med utenlandsk bakgrunn på en foraktfull måte. Det hele hørtes meget spesielt ut. En somalier klaget over at det ikke stilles samme krav til dem som andre. «Om jeg hamrer eller hamres…»

Lærere hører selvsagt slike innslag og blir skremt.

Osmund Kaldheim foreslo på vegne av Integreringsutvalget at det burde bli stemmeplikt, for at innvandrerne skal trekkes med i den demokratiske prosessen. På hvilket grunnlag? Dette er tanker fra et autoritært system som serveres med den største selvfølgelighet.

Er dette varm luft som vil fordampe, eller varsel om en varig endring?

Selvfølgelig vil virkeligheten melde seg, men som det gjentas uavlatelig: Også ord har betydning, og spesielt hvis det gjentas av nesten samtlige medier hele uken. Da vil i det minste den politiske og kulturelle eliten ta signalene.

Kampanjen konstituerer sin egen realitet. Denne retorikken vil ikke dø hen av mangel på oksygen. Den vil bli foret, og blir foret.

Det første offer er en debatt hvor det snakkes samme språk. Mediene insisterer nå på en terminologi som pre-22/7 ville blitt oppfattet som tendensiøs.

Det gjelder særlig ordet «islamofob». Tidligere sto det i anførselstegn for å signalisere at det var omstridt. Nå anvendes det uten å nøle som et nøytralt, anerkjent begrep.

Motsatt er ordet snikislamisering uttrykk for at man lider av islamofobi.

Det er nok å minne om Walid al-Kubaisis film om Brorskapet. Den ville i dag uten å nøle fått betegnelsen konspirativ og islamofob, uaktet at Kubaisi har muslimsk bakgrunn.

Aftenpostens leder onsdag 17. august oppsummerer:

BEHRING BREIVIK har like fullt identifisert seg med et sterkt islamofobisk syn på samfunnsutviklingen. Det fører til at det nå rettes et spesielt søkelys mot Fremskrittspartiets retorikk, fordi dette partiet både har båret frem og nøret opp under islamskepsis og fremmedfrykt i det norske samfunn.
Et typisk eksempel er Siv Jensens bruk av begrepet «snikislamisering» – et ord som vekker forestillinger om at samfunnet står overfor en truende, ekspanderende islamiseringsprosess, og som hun fortsatt later til å holde fast ved.
Skepsis til innvandring og kritikk av dagens integreringspolitikk er legitimt. Men «snikislamisering» er et begrep som kommuniserer fordommer og fremmedfrykt – virkningsfullt for å mistenkeliggjøre en gruppe, plante et budskap og profilere et parti, men skivebom som beskrivelse av norsk samfunnsutvikling.

Formen er Frogner-fruenes, og man beklager nærmest at man må påpeke ubehagelige sannheter.

Det er bare noen år siden Aftenposten og en samlet presse kjøpte venstresidens versjon om overvåking av politiske meninger, signert Lund-kommisjonen.

Aldri mer! het det. Nå drar en samlet presse i gang en kampanje som overgår den kalde krigen. Det ble gjort stygge ting mot kommunister, men de sto ikke helt alene. Det fantes et imperium i øst, og en god del av dem sympatiserte eller arbeidet for det røde diktaturet og ville ha det til Norge.

Denne gang rettes kritikken mot noen få kritiske stemmer, og man gjør ingen distinksjoner mellom dem. Man stempler dem som høyreekstreme og høyreradikale.

Disse har ikke noe imperium i ryggen, men de mest seriøse representerer 20-30 prosent av befolkningen.

Pressen viser ikke noen vilje til å gå i dialog med hverken talspersoner eller velgere. Tvert om snakker man om dem – herunder Fremskrittspartiet – omtrent som sovjeterne gjorde om dissidentene: De måtte medisineres med tvang. Til sitt eget beste.

Det kreves ikke store anstrengelsen å konstatere at det finnes to typer retorikk om det flerkulturelle. De er uttrykk for to forskjellige oppfatninger av virkeligheten og samfunnet, og begge må anerkjennes som legitime.

Men Aftenposten og alle de andre mediene gjør ikke det som er forutsetningen for en fair debatt. De forsøker å kriminalisere den ene part.

Skal man så ta til motmæle eller vente på at det går over? Det går neppe over. Det viktigste er å bevare forstanden. Derfor må man utruste seg med den nødvendige redskap til å dechriffere hva som sies og skrives, også for Aftenpostens skyld.

Noen må bevare vettet – og bruke det.

Retorikk i terrorens tid

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂