Kommentar

Det dras nå i bremsen i flere redaksjoner; man har oppdaget konsekvensen av at folk henges ut som «meningsfeller» av Behring Breivik eller beskyldes for å ha bidratt til et «hatklima» mot muslimer. Spørsmålet er om det er mulig å stanse et tog i fart. Eller rettere: noe som er i fritt fall.

De forsøk på avgrensning man ser i avisene, er ikke overbevisende.

Ett hederlig unntak er Anders Giævers kommentar i gårsdagens VG, Udocumenterte påstander, der han konstaterer at det var Anders Behring Breivik som ville inn til Document.no, men at han ikke slapp inn. Denne skuffelsen gir Breivik uttrykk for i manifestet.

Det er gledelig at VG, som har bidratt til å hetse Document.no, endelig ser hva som er hva og gir credit for Documents åpenhet fra dag én.

Det har tatt lang tid. I den tiden har mange artikler sett dagens lys som peker motsatt vei: skyld og ansvar, enten for Breiviks tankeunivers eller for «klimaet». Det skal litt til å veie opp for dette massive trykket.

Trykket har begynt å få konsekvenser. Truslene mot Christian Tybring-Gjedde er det mest dramatiske så langt. Men skal det ikke bli flere ofre, må journalister og redaktører begynne å tenke argumentene til sin logiske konsekvens.

Denne debatten handler ikke bare om 22/7, den handler om Europas fremtid. Den handler om hvordan vi skal leve sammen. Hvilke regler som skal gjelde.

Den handler om ærlighet.

Eivind Trædal protesterer i dagens Aftenposten mot at avisen på lederplass igår beskyldte ham for å mobbe Tybring-Gjedde i artikkelen «Søppelmennesker». Trædal har én meget interessant opplysning: Aftenposten tilbød seg å trykke artikkelen, de ville bare ha fjernet setningen som kritiserte egen avis!

Stort tydeligere kan ikke hykleriet komme til uttrykk. Knut Olav Åmås’ regler for Det nye Norge går ut på at en egen elite har makt til å bestemme hvem som er ekstremist. Hver gang det tipper over, kan man fordømme truslene og tro at man kan fortsette som før. Men denne dobbeltmoralen har kjørt så lenge at folk begynner å gjennomskue den.

Dobbeltmoralen følger medienes egen nyhetsdekning og analyse av samfunnsutviklingen. Det ene følger av det andre.

Meningseliten befinner seg i sitt eget ekkokammer, og har ikke oppdaget at Tybring-Gjedde hadde rett: Det flerkulturelle prosjektet ikke bare kan rive samfunnet i filler. Det er ved å rive samfunnet i filler.

Ta bare to av sakene vi har rapportert det siste døgnet: En jødisk tenåring i Belgia blir trakassert av muslimske jenter på en skole i Brussel. Hun får liten eller ingen støtte. Hverken skolens ledelse eller politiet ønsker at det rasistiske, det antisemittiske skal komme frem.

På Heathrow får en libanesisk kristen sparken fordi hun våger å opponere mot et miljø av ekstreme muslimer som trakasserer sine arbeidskolleger. Det er hun som må gå.

Men vi befinner oss fortsatt i Europa. Hvis ikke europeere vil stå opp for universelle rettigheter og kristen kultur, så vil ikke-europeere gjøre det.

Disse to sakene viser konflikter som allerede er i utvikling, og de viser myndighetenes unnfallenhet overfor ondskap. Var det ikke unnfallenhet vi lovte ikke skulle gjenta seg etter annen verdenskrig?

De gode tidene ser ut til å være over.

Hvordan vil folk reagere når mediene setter ekstremiststemplet på den reaksjonen som er ved å bygge seg opp?

Det skjer over hele Europa, og i nesten alle land forsøker den samme eliten å legge skylden for sin egen mislykkede politikk på en diffus høyrebølge.

Om det kan være noen trøst: Det handler ikke bare om Harald Stanghelle, Knut Olav Åmås, Torry Pedersen, John Olav Egeland, Bjørgulv Braanen, Marie Simonsen, Martine Aurdal, etc. Det handler like mye om BBC og The New York Times.

Det vi opplever en crisis of the liberal mind. Det er visse dilemmaer som den liberale mentalitet ikke takler. Disse dilemmaene er nå skjerpet til en krise, og i kriser blir mennesker radikalisert (plutselig er en hel rekke ord på norsk blitt sensitive, men her er ordet dekkende). Av den enkle grunn at folk vil slåss for sine interesser når de blir presset langt nok. Den økonomiske krisen vil få mange til å merke at de står med ryggen mot veggen.

Meningseliten lever av og for sinnelagsetikk, som er en type fariseeisme: Takk Gud for at jeg ikke er som andre!

To samfunnsdebattanter, Espen Ottosen og Hermund Haaland fra den kristne tankesmien Skaperkraft, går i dagens Aftenposten i rette med advokat Geir Lippestad for utspillet om å stevne Fjordman og Document.nos redaktør i den kommende rettssaken.

De beskriver med rammende ord utviklingen etter 22/7:

Rett etter terrorhandlingene hevdet mange at ingen andre enn terroristen har ansvar for ugjerningene. Nå kan ting snus på hodet. Terroristen kan bli erklært utilregnelig, og er dermed uten ansvar, mens bloggere blir dratt inn i rettssalen fordi de ifølge forsvarer Lippestad «har ansvar». Paradokset er åpenbart – og ubehagelig.

Men Lippestad opererer ikke i det tomme rom. Noen har gitt ham denne ideen, ved å generalisere og skjære alle over én kam, ved å snakke om «de der ute», «miljø», «krigsretorikk» og «hatklima». Uten å spesifisere.

Alle de virkelig ekstreme har for lengst krøpet ned i hullene sine. Tilbake står noen få identifiserbare: Human Rights Service, Ole Jørgen Anfindsen og Document.no, og fordi Document.no er størst lesermessig går assosiasjonene i vår retning, mens Storhaug og Anfindsen får en større personlig belastning.

Utviklingen har nå kommet så langt det er på tide å si at denne kampanjen har sine konsekvenser. Christian Tybring-Gjedde er ikke den første og blir ikke den siste.

Det er heller ikke slik at grensen går ved drapstrusler.

Rett etter 9/11 hengte myndighetene opp plakater på trikker og busser over hele Oslo der det sto: Skjær dem ikke over én kam.

Dette har vært refrenget og anklagen senere: Ikke generaliser kritikken av muslimer.

Men de samme menneskene har ikke noe problemer med å generalisere fordømmelse av «ekstremistene». Måten man ordlegger seg på gjør at alle som nevnes som «meningsfeller» eller bidragsytere til «hatklimaet», rammes. Man må slutte å late som om man ikke forstår dette. Det er det som er budskapet i truslene mot Tybring-Gjedde.

Sinnelagsetikken rammer konkrete, levende mennesker. De som er oppegående, som står frem ved navn og viser ansikt. Dette er et uhyre viktig skille. De mørke, de som hemningsløst lar edder og galle flyte ut over nettet, de er enten anonyme eller har gått i dekning.

Skjønt uspesifisert? Når partisekreætær i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen, står utenfor Oslo Militære Samfund hvor Document.no arrangerte et åpent møte med respektable paneldeltagere, og snakker om at «nå er de løs igjen» med «krigsretorikken sin», så gir han det uspesifiserte en spesifisert adresse. Noen dager før hadde Eskil Pedersen igjen rettet tilsvarende anklager mot Frp og Christian Tybring-Gjedde. Kan man da spille forbauset når noen blir truet? Eller tro man ror seg i land med å fordømme trusler?

Dette blir enda mer alvorlig fordi NRK som institusjon befolkes av mennesker som ser det som sin oppgave å knuse «de ekstreme». Om det har noen omkostninger, får kanskje ikke hjelpe?

Klassekampens Mimir Kristjansson kunne ubesværet gjenta to dager på rad i NRK at det er forskjell på ekstremisme: den gode – den antirasistiske – og den onde. Det er uttillatelig å sammenligne eller sammenstille de to. Dette har vært stalinistenes budskap og metode til alle tider. Det utrolige er at programleder Ole Torp og Politisk kvarter lar det passere. Det er sinnelagsetikken i praksis, den er fullt forenlig med den stalinismen som har overvintret i Norge, og 22/7 gir den en sjanse til å hevde seg aggressivt.

Sinnelagsetikken mangler instrumenter til å se konsekvenser, den er så opptatt av sitt eget rene sinn at den etterhvert blir autistisk.

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også