Kommentar

Document.no har idag opplevd to hendelser som sier mye om den nåværende situasjonen og kanskje noe om fremtiden. Først ringer Fredrik Solvang og forteller om det som skal være hovedoppslaget i Dagsrevyens sending, om truslene mot Christian Tybring-Gjedde og familien.

Det er viktig å få frem: Det er ikke bare politikeren Tybring-Gjedde man rammer. Det er en hel familie. Det vet de som fremsetter truslene, og det vet journalistene som har hengt ut Tybring-Gjedde og Fremskrittspartiet for uttalelser de kom med før 22/7. Tybring-Gjedde sto endog frem i Dagsavisen og lovte å oppføre seg. Det hjalp ikke. Det hjelper ikke, fordi noen har gitt et signal om at Utøya skal hevnes.

Den samme kan merkes i reaksjonen på psykiatrirapporten: Man er opprørt fordi man ikke kan godta at massemordet skyldes galskap. Man vil ikke bare ha dømt gjerningsmannen, men også dem man har manet frem som hans meningsfeller.

22/7 er ved å tippe over i en mani, en form for besettelse, hvor personen ABB og den mørke fredagen truer med å bli et mørkt hull vi dras ned i.

Det er vanskelig for utenforstående å forstå dette, norsk offentlighet er fortsatt lukket og utilgjengelig. Men vi som kjenner kodene og nøklene, ser varsellampene lyse.

Sist lørdag var den anklagende pekefingeren kommet til Per Edgar Kokkvold og Knut Olav Åmås. Også de har angivelig vært med på å forsøple debatten, dvs. de har gjort islamofobien stueren ved å åpne døren for slike synspunkter.

De som sier dette, har gitt seg selv definisjonsmakt, makt til å bestemme hva som får sies og hvem som skal få si noe. Når de motsies, forsikrer de alltid at det overhodet ikke er et forsøk på å begrense ytringsfriheten. Dette godtas uten videre.

I kveld var det Kjetil Rolness som måtte påpeke at heksejakten er i gang, hvor kjente liberale samfunnsdebattanter mistenkeliggjøres. Ole Torp hadde prestert å ta med Ali Esbati og Mimir Kristjansson fra Klassekampen som mente at dette var en helt legitim heksejakt, for, som han sa, det var forskjell på ekstremisme. Det å være ekstremt mot rasisme, var noe helt annet enn å være for rasisme. Som om man til enhver tid kan vite hvem som er hvem. Mange vil i tidens løp ha lært at noen antirasister minner mer om rasister enn de som anklages for å være rasister.

Ole Torp gjorde intet forsøk på å gripe inn mot eller slå ned på denne selvforherligelsen. Han lot som ingenting, vel fordi NRK selv er bastion for den samme sinnelagsetikken. Den er vanskelig å ta et oppgjør med hvis den først får etablert seg.

Hvis Rolness hadde forfulgt sin argumentasjonsrekke til den logiske konklusjon, kunne han kanskje ha kommet frem til et forvar for ytringsfriheten. Men også Rolness bruker «ekstremistene» som syndebukk. Han er bare bekymret for at heksejakten blir for omfattende. Selv omtalte han i Dagbladet lørdag Document.nos redaktør som «høyreradikal». Nå er det ikke redaktørens oppgave å forsvare seg selv, men ordet høyreradikal har en meget spesiell klang i ørene til dem med historisk kunnskap. Rolness ville gjerne ha alibiet i orden slik at han kunne angripe Snorre Valen i SV med ryggen fri. Han tenker ikke over at han også fornærmer Document.nos 52.000 lesere. De blir også stemplet som uspiselige, som illegitime, for i den politiske retorikken som dyrkes her på berget, betyr «høyreradikal» illegitim, en som ikke har ordets rett, som man med rette kan forvise.

Dette er begreper som venstresiden har lekt seg med i alle år. Den har elsket å slenge dem ut. Nå er det alvor, men det synes ikke å gjøre noe inntrykk. Tvert imot. Nå er tiden inne for å bruke det man har.

Den andre hendelsen ikveld var at VGs Lars Glomnes ringte. Han hadde snakket med Geir Lippestad som hadde sagt at han ville innkalle undertegnede og Fjordman som vitner i rettssaken for å belyse hvordan ABB var blitt påvirket. Det ville VG ha en kommentar til.

De fikk ingen. VG har ved flere anledninger vist at de kun er interessert i å fremstille Document.no i et mest mulig negativt lys.

Men vi kan kommunisere direkte til Lippestad: Document.no stiller gjerne opp for Lippestad for å kaste lys over de tankene hans klient har beskjeftiget seg med og tatt til seg på sin måte. Hvis advokaten skal forstå, trenger han veiledning fra noen som kan se ulike sider ved disse tankene og forklare hvilken kontekst de inngår i, og hvor forskjellige de er. Det er et ansvar mediene ikke har tatt på seg. Tvert imot. De har gjort alt for å lage et skremmebilde, et de har kunnet bruke i sin dramaturgi. Da blir de ikke opplysere, men er med på å formørke saken.

Det kan se ut som om Document.no både må belyse og forklare Eurabia-teorien, Fjordman og counterjihad-miljøet på en annen og mer edruelig måte enn det har skjedd hittil. Det er å håpe at Lippestad forstår at det er viktig at han ser det fra en normal common sense-side og ikke utfra medienes forsøk på å utviske viktige distinksjoner. Mediene sitter selv i glasshus.

Til dette stiler Document.no villig opp. Lippestad virker som et anstendig menneske.

 

Les også

-
-
-
-
-