Kommentar

Avsløringen av at SOS Rasisme infiltrerte og overtok Norwegian Defence League reiser en rekke spørsmål rundt kampanjen mot høyreekstremisme etter 22/7.

Er det slik at man fabrikerte bevis der man ingen fant? I rettsvesenet kalles slikt justismord. Hva skal man kalle det i politikken?

Her har «alle» bidratt og deltatt i leken, som har minnet om «ta den ring og la den vandre»: Man finner en fjær og gjør den til fem høns. Slik har historien om høyreekstremismen vært siden 22/7:

På den ene siden har man lett man lys og lykte for å ha noen knagger å henge storyen på: sitater fra Fjordman som antyder vigilantetendenser, sitater fra Bruce Bawer, kommentarfeltet på document.no. Det man fant var tynt, men det var noe.

Så gikk man videre og konstruerte begreper: høyreradikal og høyreekstrem og farven «brun», i ulike sjatteringer.

Man benyttet insinuasjoner, viste til hva andre hadde sagt, skjøv andre foran seg, om det var der Spiegel eller Lars Gule spilte ingen rolle. Man gikk tilbake og fant frem til hva som var sagt før 22/7 og så det i anakronistisk lys: Skylden hang tung som en møllesten og hvem orket å protestere? Siv Jensen og Fremskrittspartiet ble sparket nedover trappen, og måtte bite tennene sammen for å få lov til å stå på gangen. VG hengte ut Christian Tybring-Gjedde for et foredrag han holdt i Oslo Militære Samfund, og VG kunne bruke bruke den dødelige betegnelsen «meningsfeller av ABB».

De var som falskmyntere som trykket falske penger og ingen turde protestere, selv om det ødela demokratiets politiske økonomi.

Man må ikke si at man ikke visste hva man gjorde. Saken var ikke helt vanlig. Det slo VG selv fast, gang på gang, men de tolket det slik at det ga dem rett til en viss selvtekt: som å publisere psykiatrirapporten, og sikkert også ta imot lekkasjer fra Sigurd Klomsæt. Alt i åpenhetens navn. VG tok så og si Stoltenberg på ordet.

Men åpenheten gjelder ikke når man selv havner i søkelyset.

Avsløringen av at SOS Rasisme har manipulert Norwegian Defence League har en rekkevidde langt ut over saken i seg selv.

Den henger på en måte sammen med Lysbakken-skandalen. Den handlet om venstresidens narsissisme, og rett til selvtekt.

Medienes kampanje mot «miljøene» på høyresiden har preg av det samme.

Ikke på noe tidspunkt har noen stanset opp og spurt: er dette virkelig samme fenomen? Er alt hat og ekstremisme?

Man valgte av bekvemmelighet å sause alt sammen og behandle det som «miljø/miljøene» og man ga disse ordene en helt bestemt klang etter 22/7. Det skjedde bevisst. At det skadet konkrete personer, deres familier og omdømme, at det kunne sette folk i fare, at det skadet den offentlige samtalen – det ga man katten i. Målet helliget midlene.

At dette var det stikk motsatte av «mer demokrati og åpenhet» og således kunne skape reaksjoner, så man helt bort fra.

Det verste var at man ga blaffen i sannheten. Man var ikke interessert i å finne ut de virkelige sammenhengene. Det et et svik mot det eneste botemiddelet mot 22/7: sannhet.

Den som følger med i avisenes kommentarspalter vil se at leserne, en stor del av dem, for lengst har gjennomskuet spillet, eller er i ferd med å gjøre det. Det gjør noe med tilliten til systemet.

Det er viktig å bevare fornuften. Tingene må belyses på riktig måte, hvis tilliten skal bestå. Selv om de store mediene later som ingenting, er det viktig å tenke denne saken til ende.

Opplysningen om infiltrasjonen av Norwegian Defence League er ikke unik. Det samme har skjedd i Danmark, i Sverige og i USA/Canada og Storbritannia. Militante venstreaktivister går inn som provokatører. De oppfører seg som om de var politifolk, med rett til å provosere frem forbrytelser, slik FBI gjør med terrormistentekte. Men hvor har venstreaktivister sitt mandat fra?

Ytterste høyre fløy er en ynkelig greie i Norge. Det har PST sagt lenge. SOS Rasisme ville gjerne hjelpe til å blåse den opp slik at den ble litt mer truende.

Nå sier folk som Øyvind Strømmen og foreningen Vepsen at de ikke har hatt overdrevne forestillinger om NDL. Men alle har de brukt NDL som bevis på at høyreekstreme organiserer seg.

De har gitt seg selv definisjonsmakt: bukten og begge endene. Rett til å definere hvem som er ekstrem, og i hviken grad. En gang kunne ml-erne gi seg selv rett til å definere klassefienden og klassestaten, akkurat den samme konfrontatoriske, aggressive språkbruken som det antirasistiske establishment i dag beskylder høyresiden for. De drar ikke kjensel på sin egen retorikk, de finner ingen formildende omstendighet. Tvert om: de ønsker å skyve dem ut. Utfor det sosiale stupet, og ut av Samtalen.

At man parallelt har sagt man skal føre debatt med høyresiden, er talemåter og selvbedrag.

Tenk etter: Christian Tybring Gjedde skrev en kronikk i Aftenposten om at det multikulturelle eksperimentet kunne rive det norske samfunn i filler. VG sørget for å henge ham ut for et foredrag han holdt for Documents Venner. Tybring Gjedde ble fremstilt som en farlig mann.

Tybring Gjedde betalte med å bli truet på livet og familien måtte ha politibeskyttelse. At det er en sammenheng mellom kampanjen og truslene, er ingen dristig antagelse. Det er en høy pris for å delta i debatten.

Ikke alle journalister og redaktører har vært like ille. Men hvem protesterte og advarte mot kursen?

Nå får vi vite at SOS Rasisme skjenket Håvard Krane full og fikk ham til å si dumme ting om å skyte politikere, mens de sto klar med mobilkamera. TV2 stilte ikke spørsmål, men kjørte innslaget for hva det var verdt.

Samme TV2 drev samme type journalistikk da de presset Bård Hokserud til å innrømme at han hadde vært hos en prostituert i Baltikum.

Det er som om mediene sier at vanlige moralske regler ikke gjelder dem.

Arbeiderpartiet overtok høyreekstremisme-kampanjen. Partisekretær Raymond Johansen kunne stå utenfor Oslo Militære Samfund da Document.no holdt et debattmøte om debatten etter 22/7, og si at «nå er de i gang igjen».

Det er som om Håkon Lie hadde stått opp fra graven og den kalde krigen var på det mest intense: NRK og Ap hånd i hånd.

Men hva var det man egentlig holdt på med?

Hvis den fjæren man gjorde til fem høns var konstruert av en kriminell organisasjon, SOS Rasisme, hva da? Burde det ikke gi Raymond Johansen eller NRK noe å tenke på?

Foreløpig virker det som om mediene reagerer på NDL-avsløringen med taushet. Den beredskap og årvåkenhet som har vært i sving siden 22/7, er plutselig usynlig. Uvirksom. I stedet hanker NRK inn Kenneth Fuglemsmo.

Kampanjen er blitt selvdreven og man har brutt ned noen skranker, både politiske og moralske.

Les også

-
-
-
-
-

Les også