Nytt

Stortingspolitiker Christian Tybring-Gjedde (Frp) er blitt truet på livet. Kona Ingvil sto ikveld frem på Dagsrevyen og fortalte om truslene.

Truslene er konkrete: Han skal skytes gjennom hodet.

Politiet har gitt dem beskjed om ikke å ta offentlig transport, ikke gå på kjøpesenter, ikke oppsøke steder med store folkeansamlinger.

Tybring-Gjedde er sykemeldt frem til nyttår. Han har hatt hukommelsestap, og tror selv det har å gjøre med stress-situasjonen etter 22/7.

Reporter Fredrik Solvang spør kona: – Er mannen din rasist?

Hun gir et langt svar om at «han ikke har en trevl rasisme i kroppen», at de vurderte å adoptere og at Tybring-Gjedde har vært samboer med en muslim.

Det var et uverdig spørsmål. Uansett hva man svarer vil det bekrefte mistanken. De som er negative, vil ikke la seg overbevise.

I stedet burde Solvang rettet søkelyset mot de som har fremstilt Tybring-Gjedde i et så negativt lys. Det gjelder hans egen arbeidsplass,

Solvang bidro selv til å bekrefte at Tybring-Gjedde skulle bidratt til at han havnet i negativt lys ved å sitere fra kronikken han skrev sammen med Kent Andersen, der det heter at Areiderpartiet har bidratt til å skifte ut norsk kultur med flerkultur. Som om det skulle være kompromitterende å hevde et slikt syn.

Nå kommer truslene, de er en logisk følge av den hetsen som mediene har forsøkt å piske opp.

Fredrik Solvang er en reporter som forstår problemene, men det er grenser for hvor kritisk han kan være. Grensen går ved egen institusjon.

Spørsmålet er: hvor skal kritikken av mediene og hetsen komme fra?

Ole Torp forkynte at han i Aktuelt skal ta opp om venstresiden har kopiert høyresiden og tyr til trusler. Torp er selv en del av problemet. Han laget et bakholdsangrep mot Ole Jørgen Anfindsen for kort tid siden og sjikanerte ham ut av studio.

Per Kristian Foss fra Høyre ble praiet i vandrehallen i Stortinget. Han syntes ikke noe om trusler, men fikk seg til å si at situasjonen har vært spesiell siden 22/7 med fokus på ekstreme meninger, og det kan nok ha utløst ekstreme meninger på den andre siden, mente Foss. Han relativiserte og bagatelliserte truslene og laget et kausalforhold mellom Tybring-Gjeddes ytringer og den situasjonen han nå befinner seg i. Det er grovt.

Foss er en del av problemet. Han gikk selv ut og dro frem nazi-kortet overfor Siv Jensen for bare et drøyt år siden.

Kona Ingvil nevnte Eivind Trædals artikkel i Dagbladet, kalt «Søppelmennesker», med store portretter av Tybring-Gjedde, Hege Storhaug og Ole Jørgen Anfindsen som et lavmål. Hun var rystet over at en avis kunne få seg til å lage et slikt oppslag med en slik tittel.

Hun og mannen hadde forsøkt å delta som natteravner, men da hadde de fått kommentarer som «hva gjør disse folka her», med indignerte stemmer.

– Hvem var det? spurte Solvang.

– Ja, du vet, svarte kona, og Solvang dro ut av henne at det var folk med AUF-bakgrunn.

Det var en lite heldig opplysning, fordi vi ikke fikk noen bekreftelse på hvordan hun kunne vite det. Påstanden ble hengende i luften, og skapte naturlig nok motvilje mot de som har et fiendebilde av Frp. En slik opplysning må plasseres i en kontekst.

Men slik går det når de mediene som har bidratt til hetsen skal dekke dens konsekvenser.

Hvordan forhindre at slike oppslag bare blir en ny omdreining på skruen?

Reportasjen endte med at kona hvendte seg til seerne ba dem «slutte». Ta politikken, ikke mannen. – For dette er farlig, sa hun.

Det er det, og politikerne i Stortinget så ikke ut til å forstå det.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også