I sin bok bok The World Turned Upside Down, gitt ut i fjor, gjør Melanie Phillips to ting. Hun beskriver detaljert og med tallrike eksempler hvordan den vestlige verden er gått fra forstanden, også langt inn i rekkene hos dem som normalt assosieres med en viss dømmekraft, og hun lanserer en forklaring på årsaken til elendigheten som neppe går hjem hos de samme.

Den vitenskapelige revolusjonen, boktrykkerkunsten, opplysningstiden, den obligatoriske skolegangen og fornuftstroens fortrengelse av den religiøse obskurantismen skulle angivelig ha gjort folk mer rasjonelle og skeptiske overfor utrolige påstander. Ikke desto mindre finnes det i vår samtid en uendelighet av moderne overtro, fantastiske konspirasjonsteorier, selvvalgte vrangforestillinger, utopiske ideologier og klart usanne politiske korrektheter.

Melanie Phillips tar grundig for seg noen utvalgte temaer, og viser hvordan påviselig gale eller meget tvilsomme oppfatninger fremstår som udiskutable sannheter hos et kraftig økende antall mennesker. Punkt for punkt går hun igjennom en rekke vanlige påstander og diskrediterer dem enten fullstendig, eller sår høyst berettiget tvil om deres sannhetsgehalt.

Det første temaet kan grovt karakteriseres som forskjellige uttrykk for New Age, som sjarlataneri og kvakksalvervirksomhet, og tro på bisarre teorier, som at 11. september var iscenesatt av den amerikanske regjeringen, at prinsesse Diana ble myrdet av MI5 eller at AIDS-viruset ble laget i et militært laboratorium i den hensikt å utrydde afrikanerne.

Forfatterinnen tar deretter for seg den utbredte frykten for at jordkloden står ved terskelen til et økologisk sammenbrudd, ofte basert på hypotesen om menneskeskapt global oppvarming, og viser i den forbindelse hvordan forskere på forskjellige vis har gitt avkall på sunne vitenskapelige prinsipper. Siden er det Irak-krigens tur, og Phillips slakter den festnede oppfatningen om at George W. Bush løy for å få et påskudd til å gå til krig i 2003.

Neste emne er den feilaktige fremstillingen av Israel som dominerer i de fleste europeiske medier, de doble standardene som konsekvent anvendes på en måte som stiller landet i et dårlig lys, og kombinasjonen av irrasjonalitet, hysteri og forurettethet som kjennetegner de fleste diskusjoner om Israel. Nært forbundet med dette er det Phillips mener er Vestens manglende evne til å forstå at et gjenoppvåknet islam er ute etter Vestens skalp.

Man får et forvarsel om det som kommer i hennes senere analyse idet hun angriper det hun kaller den vitenskapelige triumfalismen, som tar mål av seg til å bortvise religionen fra de respektable ideenes selskap. Hun gir moderne ateister som Dawkins mye pepper for et ståsted som er så sterkt ideologisk at det til tider ender opp med urimelige hypoteser lansert kun for det formål å utelukke kategorisk enhver guddommelig inngripen. Phillips anklager scientister, materialister og positivister for ikke å gi noen som helst plass til metafysiske tanker, noe store filosofer og vitenskapsmenn har betraktet ikke bare som en legitim form for undersøkelse, men en helt nødvendig bestanddel av fornuften. Denne måten å betrakte verden på mener hun leder til en mytisk vitenskapstro som ikke bare er ideologisk, men også får anstrøk av kvasireligion. Endel darwinistisk tankegods anføres som eksempel på dette siste.

Analogien til religion på sitt verste utdypes i et eget kapittel om det hun kaller den sekulære inkvisisjonen: De irrasjonelle ideologiene forlanger en verden i sitt bilde, og erklærer dermed enhver opposisjon som ond, ja nærmest demonisk, kriminell eller dum. Det aksepterte settet av ideer forsvares med en kulturell totalitarisme som i sin innbilte rasjonalitet er fullstendig overbevist om at den har rett. For å håndheve denne ordenen skyr man ikke midler som å ødelgge folks karrierer eller gode navn og rykte.

Phillips’ eksempler er ikke tilfeldige. De tjener alle det formål å underbygge det som er hennes hovedtese: at den tradisjonelle religionen og sunne troen — som tidligere levde i symbiose med rasjonaliteten, skepsisen og vitenskapen — er blitt fortrengt og har måttet vike plass for en åndelig tomhet, et vakuum fylt av skadelige religionssubstitutter som siden har gjort rasjonaliteten til neste offer, for slik å etterlate begge hovedkildene til erkjennelse og fornuft i ruiner.

For Phillips var det troen på fornuftsguden som gjorde at vitenskapen ikke blomstret i noen andre sivilisasjoner enn den vestlige. Menneskene der begynte å lete etter naturlover, og de forventet at det var lover å finne fordi de trodde på en lovgiver. Den vestlige sivilisasjonen er etter forfatterinnens mening i det hele tatt bygget på en syntese av tro og vitenskap, av religiøst og sekulært, som vi langt på vei kan takke jødene og den jødiske bibelen for, og som kristenheten har holdt i hevd i egenskap av denne syntesens arvtager.

At det å gå løs på Israel og USA er blitt bortimot et sakrament for samtidens irrasjonalitet, er derfor helt naturlig, for jødene er sivilisasjonens siste skanse, og de er mest tallrike i disse to landene. Dette forklarer også langt på vei vanskelighetene med å ta avstand fra islam, for islam er imot de samme tingene som Vestens irrasjonelle mennesker. Disse har sågar kjøpt den muslimske virkelighetsoppfatningen: Jødene er skyld i verdens problemer. Langt fra å kritisere uakseptable holdninger hos muslimer, kritiserer de derfor enhver som forsvarer jødene.

Phillips ser konturene av en slags antivestlig ufornuftsallianse av islamske, røde, sorte og grønne elementer: Muslimer, miljøvernfantaster i ulike innpakninger (klimaprofeter, vegetarianere, naturdyrkere), venstrefolk (antiglobalister, antikapitalister) og fascister. Vesten er altså under kvadruppel ild.

Alle medlemmene av denne alliansen tror på hver sin utopi, på hvert sitt perfekte samfunn som skal realiseres ved deres ufeilbarlige forståelse: De skal redde verden fra økologisk kollaps, de skal skape harmoniske, multikulturelle fellesskap mellom folkeslagene, de skal skape de rene, perfekte nasjonene, eller de skal gjenopprette kalifatet. Alle sammen er de enige om at Vesten slik vi kjenner den er fordervet (til forskjell fra den tredje verden), og selv er de på det godes side, hvorfra de med verdens beste samvittighet og den religiøse fanatikerens nidkjærhet kjemper mot de onde.

Alene mot alt dette blir fornuften en ensom ting, kanskje for ensom til å lykkes i striden, frykter Phillips avslutningsvis.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂