Kommentar

Del III

Jeg håper jeg har vist hvordan disse falske ideologiske trosretningene ikke bare har prøvd å erstatte bibelsk religion, men også har vist trekk av religiøs ekstremisme i forsøket. Det rare er at alle sammen på sine forskrudde vis er former for tro. I et samfunn som kan være stolt av sin rasjonalitet, ser vi dessuten en enorm vekst i hedenskap, okkult dyrkelse, parapsykologi og lignende fenomener. Dette bringer naturligvis tankene til det berømte sitatet som (ikke nødvendigvis med rette) tilskrives G.K. Chesterton: «Når en mann slutter å tro på Gud, slutter han ikke å tro, men han vil tro på hva som helst.»

Uansett hvem som sa det, er det helt klart riktig. Det store spørsmålet er altså følgende: Hvorfor fortsetter folk å tro, selv når de forakter organisert religion som noe irrasjonelt eller irrelevant?

Religiøse mennesker ville si at dette beviser Guds eksistens. Richard Dawkins ville si at det er en «meme», et slags tankegen som overføres fra en generasjon til den neste. Men memer finnes ikke — hvilket er enda et eksempel på denne tilbakevenden til fantasien som ateister mener er rasjonell.

Det opplagte svaret er at folk har et dyptfølt behov for noe utenfor dem selv som gir mening til livet. Og når de fornekter troen på at det finnes noe bortenfor denne verden, kan man si at de leter etter mening innenfor denne verden, i sekulære ideologier.

Bortsett fra at det ikke gir noe fullstendig svar på spørsmålet. For man kan regne med at grunnen til at de vender seg bort fra organisert religion, er at de avviser enhver ikke-materialistisk tro som noe irrasjonelt sludder. Men som jeg har forsøkt å vise, er svært mye av det de selv tror på irrasjonelt sludder. Så forklaringen må være en annen.

Så la oss snu spørsmålet på hodet for å prøve å løse gåten. Heller enn å spørre oss hva som får folk til å tro, la oss i stedet spørre hva som får militante ateister til å mislike den religiøse troen så sterkt. Hvorfor spiller det så stor rolle for dem at andre folk har religiøs tro? Hvorfor ikke bare avfeie dem som skrullinger, og la det bli med det? Hvorfor er det så viktig, som genetikeren Richard Lewontin åpent innrømmet, at vitenskapsfolk fremsetter helsprø teser for ikke å la det guddommelige få «en fot i døra»?
Jeg tror det finnes en ledetråd i det mottoet som noen ateister mot betaling satte på bussene i 2009 for å spre ordet — ikke de troendes, altså. Deres slagord lød: «Det finnes sannsynligvis ingen Gud, så slapp av og nyt livet.» Denne ekle religionen setter med andre ord grenser for ens oppførsel, og gjør en ulykkelig. For å nyte livet trenger man bare å riste av seg religionen, så forsvinner disse grensene, og man blir lykkelig.

Jeg tror dette fjollete slagordet setter fingeren på hvorfor folk har vendt seg bort fra den bibelske religionen — ikke fordi den er irrasjonell, men fordi den setter grenser for deres adferd. Dette er kilden til hatet — den bibelske religionen blir sett på som et hinder for tilbøyeligheten til å oppføre seg akkurat som man vil. Personene det gjelder vet ikke at den ekte friheten bare kan eksistere hvis den tøyles. Og langt fra å utvide friheten, fører tøylesløsheten rett til maktmisbruk. Dette ser vi av de usanne ideologiske trossystemene som fyller vakuumet.

Hvilket leder meg til min konklusjon: Den eneste veien bort fra de sekulære ideologienes langsomme struping av tankefriheten og den ledsagende oppløsningen av orden og moral, er å gå tilbake til den bibelske religionens sanne tro. Til det svarer folk: Det er umulig i en verden styrt av fornuften. Men som jeg håper jeg har vist, er ikke svaret fornuftig i det hele tatt. Folk tror i dag på all slags vås. Hvis de er rede til å tro på en drøss med umuligheter før frokost, er det ingen grunn til at de ikke kan tro på den ene angivelig umulige tingen som det finnes imponerende mange tegn til, og som har gitt opphav til århundrer med lærd eksegese. Alt Gud trenger er noe bedre PR — at rabbinere og prester begynner å levere varene på mer interessante og oppfinnsomme måter. Måter som ikke underslår eksistensens sentrale mysterium, som de falske ideologiske trossystemene åpenbart er helt ute av stand til å forklare.

 

Melanie Phillips er en engelsk journalist, kjent for sin spalte i Daily Mail. Hun er også forfatter, blant annet av boken The World Turned Upside Down. Artikkelen The New Intolerance ble første gang offentliggjort i Standpoint Magazine i mai 2012, og gjengis på Document i Christian Skaugs norske oversettelse med utgiverens og forfatterinnens vennlige tillatelse.