Gjesteskribent

Ilja Repin: Christ in the Garden of Gethsemane

Trosfrihet er en av de grunnleggende menneskerettighetene og er et udiskutabelt gode for et samfunn.
Ironien er likevel at det ikke er relativt hva et samfunn tror på dersom friheten skal bevares. Dette faktum er historisk ettertrykkelig slått fast og likevel opererer vårt samfunn som om dette ikke er tilfellet.

Litt av grunnen for det tror jeg er fordi en stadig økende del av befolkningen har begynt å innbille seg at de har beveget seg bort ifra «troens» verden. Man er forbi alderen for overtro og religiøsitet og innbiller seg på rammE alvor at man fullt ut lever i «rasjonalismens» tidsalder. I hvert fall for egen del.

Vitenskapsmenn er det nye presteskapet og empirien fra forskningen har gjendrevet behovene for tro. Joda, mange vil nok fortsatt tenke at det finnes områder der tro fortsatt har en plass, men denne troen handler mest om det hinsidige. Det må ikke få noen innflytelse over dagsorden når det kommer til det levde livet her og nå eller politiske beslutninger som former samfunnet.

Denne frakoplingen av tro og liv, tro og samfunn, er virkelighetsfjern og det er demonstrativt enkelt å vise det. Det er samtidig en frakopling som på sikt vil fjerne friheten alle nyter godt av.

Mennesker trenger noe å tro på. Noe som gir mening i tilværelsen. Samtidig krever det faktum at vi mennesker vet veldig lite om veldig mye at vi er nødt til å bevege oss inn på troens grunn på mange områder. Dette uttrykkes godt i sitatet til Einstein: “The more I learn, the more I realize how much I don’t know.”

Dette er lett å forstå når det kommer til de klassiske store livsspørsmål som: Hvor kommer vi fra og hva skjer når vi dør?

Likevel er tro en mye større faktor både innen vitenskap og politikk enn de fleste innser.
Nylig avdøde fysiker Steven Hawking, og kosmologen George Ellis skrev: “We are not able to make cosmological models without some admixture of ideology…”

Mye innen historisk naturfaglige felt der direkte bruk av den vitenskapelige metode ikke er mulig, bygger på en forhåndsakseptert ideologi. Man tror altså noe som man aldri vitenskapelig kan bevise og bruker denne ideologien for å tolke observasjoner i nåtid. Jeg sier ikke med dette at det er mangel på rasjonalitet eller at det ikke er gode antakelser som ligger til grunn for forskningen. Likevel har ideologien en besitter avgjørende betydning for hvilke spørsmål forskere stiller og hvilke konklusjoner man kommer til i møte med faktiske observasjoner.

 Innen humanistiske fag er denne koblingen til ideologi enda sterkere. Programmet «Hjernevask» med Harald Eia var med på å tydeliggjøre dette på en god måte.

 Siden politikken i vår tid i stor grad baserer seg på faglige utredninger så sier det seg selv at der fagfelt er sterkt preget av ideologi blir praktisk politikk fort styrt av tro. Da har vi ikke en gang snakket om politiske partiers ideologiske utgangspunkt. 

Politiske partier er jo stort sett dannet basert på et trossystem. De bekjenner seg til en ideologi, en tro som man vil jobbe ut ifra for å forme samfunnet slik en tenker vil gjøre det best mulig sett fra eget perspektiv. 

Sterke politiske strømninger som har en sterk ideologi i bunn ender da også stort sett opp i en form for religiøsitet. Ofte en blind tro til et system og eller en leder der frihet som regel er et av de første offer.

Det samme, om enn ikke like synlig for de fleste, gjør seg gjeldende innen vitenskapelige felt der det er tydelige ideologier i bunn. Man bygger opp under en hypotese med så mye forskning at en skaper en teori. Denne teorien følges nærmest blindt og igjen er det friheten som får lide. Frihet til å forske under et annet paradigme, eller under andre hypoteser blir umulig både akademisk og økonomisk. Som fysikeren David Berlinski skriver: «Finnes det en smal og undertrykkende ortodoksi i tanke og mening innenfor vitenskapen? Ganske nær sannheten.»

I vår tid der altså vitenskapsmenn er det nye presteskapet er vi ikke så mye et teokrati som et teknokrati. Sammensmeltningen av disse to maktfaktorene i samfunnet holder på å gi sterke konsekvenser for hele samfunnsutviklingen, og på mange måter er det en religiøs intensitet og tro jeg opplever preger mye av det.

Vi ser det tydelig på områder som klima og samliv for eksempel.

Det er ikke uten grunn at det tradisjonelt er venstresiden politisk som sterkest kjemper frem disse nye «verdiene» i samfunnet. Venstresiden har stort sett ønsket å kvitte seg med tradisjonell religiøsitet og ofte hatt sterke ideologiske plattformer. Deres brutte bånd til 1000-årige tradisjoner og tro sammen med deres overbevisning om at mennesket er godt på bunn gjør dem spesielt utsatt for å hoppe på nye strømninger og slutte seg til dem med en religiøs intensitet. En intensitet som dessverre alt for ofte har ført til ufrihet for alle andre. Samtidig har venstresiden skjønt at utdanningen er viktig og har drevet målbevisst med å endre utdanningen for å underbygge sin ideologi i snart 100 år, jmf. Frankfurterskolen. Fruktene av dette har virkelig begynt å vises.

Med sammensmeltningen av det politiske og akademiske er Vesten i vår tid så sterkt preget av venstresidens ideologi at selv den tradisjonelle høyresiden nærmest er radert ut. Det mest naturlige er derfor å tenke at fremveksten av den alternative høyresiden skyldes dette. Det er samtidig naturlig at denne siden oppleves som en grasrotbevegelse da «elitene» gjerne er godt utdannet innen en utdanningssektor som er sterkt ideologisert.

 Alle mennesker tror på noe og mennesket må tro på noe. Dersom du kutter ut en tro så er det garantert at det eneste du gjør er å bytte den ut med en annen.

I motsetning til den tro Vesten har byttet ut som er basert på historiske realiteter og historier, så er den nye troen stort sett ideologi blottet for empiri, men fordekt som vitenskapelig.

 Friheten til å velge hva du vil tro på enten det er en gud, om innvandring er en berikelse for samfunnet eller ikke, hvilke samlivsformer vi skal ha, eller om klimaendringer er naturlige eller menneskeskapt, er altså et gode.

Hva vi tror er likevel ikke relativt i forhold til å bevare den friheten vi nå tar for gitt. Jeg ser sterke tendenser til at samfunnet vårt beveger seg bort ifra tro som leder til trosfrihet og over i tro på ideologier og guder som vil fjerne vår frihet og ikke bare trosfriheten.

 Veien vi beveger oss på er brolagt med gode intensjoner, men den er blitt frikoplet troen på evigheten og en evig og god lovgiver. Den er istedenfor koplet sammen med troen på menneskets godhet og vitenskapelige fremgang og har sterkere og sterkere tegn på å ende i helvete. Om det blir sharia eller et moralrelativistisk kaos gjenstår å se. Uansett disse utfall blir friheten borte for mange, men som en god livsregel sier, det er ingen skam å snu.