I kommentarfeltene og andre steder merker man det bobler av frustrasjon over at ”den politiske eliten” av en eller annen merkelig grunn både omfavner verdens mest repressive regimer, som for eksempel Saudi-Arabia, og samtidig vender pisken og fordømmelsen mot disse regimenes kritikere. Fremfor alt kritikken av diktaturenes statsbærende ideologi – varianter av islamismen – får hard medfart. Av medienes kommentatorer og redaktører; av forskere og undervisere; av prester, kunstnere, advokater, embetsmenn og fagforeningsfolk i én lang perlerekke. Store medier, store læreanstalter, store fagbevegelser og NGO’er er representert i denne juryen. Men hva er det som binder disse ellers adskilte bransjene sammen i en felles kamp mot kritikk? Og hva er overhodet galt med å kritisere ideologier som fører krig mot menneskerettighetene og den politiske friheten?

En mulighet kan være at det som binder alle disse aktørene sammen er alderen. At det man i denne sammenheng kaller ”eliten” er en generasjonsbetegnelse. I så fall er det tale om en generasjon som ble født umiddelbart etter andre verdenskrig. Og som opplevde Norge som et historisk sett unikt egalitært og homogent (ideal)samfunn. Gerhardsen bodde i blokk. Kong Olav reiste med trikken. Alle hadde noenlunde det samme. Landet skulle gjenoppbygges etter krigen. Og krigens mangler var blitt relativt jevnt fordelt. Alle hadde noenlunde like lite, materielt sett.

Oslo 19731216  Kong Olav  tar trikken / Holmenkollbanen under oljekrisen i 1973.  Kongen tilbyr seg å betale billetten med en tier, men adjutanten hadde allerede betalt for ham. Kongen skal på skitur.Foto: Jan Greve, Scan-Foto, arkiv

Foto: Symbolet på det egalitære Norge: Kong Olav tar Holmenkollbanen under oljekrisen i 1973

Etterkrigstidens følelse av frihet, og frihetens betydning, har stått sterkt. Den nyvunne friheten og den materielle likheten ble dermed to sider av det samme ark for disse årgangene. Noe kunne tyde på at denne syntesen har leiret seg som en normalstandard i verdenssynet senere i livet. I så fall gjelder det for denne ”eliten”, eller generasjonen, at likhet og frihet er det samme. Det som mangler i likhet vil mangle i frihet. Og det som evt. mangler i frihet vil kunne avleses i manglende likhet. Ergo er økonomisk ulikhet i seg selv et uttrykk for tap av frihet. Og første prioritet blir, i frihetens navn, å sørge for den materielle likheten. Ergo er det, sett fra denne synsvinkelen, viktigere å beskytte likheten enn å beskytte ytringsfriheten. For en frimodig anvendelse av ytringsfriheten er på ingen måte noen garant for tilgangen til materielle goder – tvert imot, får man vel heller si, med Sokrates og Diogenes friskt i minne.

ANNONSE

Senere følger en ny generasjon og årganger som er vokst opp med et annet Norge som bakteppe. 80- og 90-tallet står i den økonomiske ulikhetens tegn. Jappetiden fulgtes med avreguleringer og økonomisk frihet. Personlig rikdom og hemningsløs spekulasjon, ikke minst på boligmarkedet, ble den nye standarden. Den neste generasjonens lærdom er at frihet og ulikhet hører sammen.

911.australianmodel.jaqui.21.1stplanehttingwtc.ari.abramczyk

De to linjene støter sammen i og med 9/11. For de unge er det ikke vanskelig å se at Al Qaida er en trussel mot den politiske friheten. Med karikaturkrisen står det enda tydeligere at sterke krefter streber den politiske friheten etter livet. Men etterkrigsgenerasjonen anerkjenner ikke problemstillingen. Det er Vebjørn Selbekk som er skyld i at han blir truet. Lars Vilks er en bråkmaker. Lars Hedegaard kan ha det så godt. Kurt Westergaard er ”talentløs” som tegner, og så videre. Alle terrorangrep bagatelliseres. Galninger finnes overalt, kolonialismen satte dype spor, ulikheten i verden har aldri vært større, osv. Erna Solberg ser ingen grunn til noe ”ideologisk oppgjør”, selv ikke når venstresiden definerer hennes eget part som et skritt på veien til nazismen. Man velger å ”se på tallene”. BNP vokser. Pengene fordeles jevnt. Friheten blir større og større helt av seg selv. Og des mer man tier stille, des mer velstående (og fri) blir man.

De menneskene som avviser at friheten er truet ser frihet som en åndelig side av materiell likhet. Hvordan kan verdens rikeste land da være truet? For dem gir det ingen mening. Fattigdom er ufrihet. Noen annen form for frihet eller ufrihet finnes ikke. ’Ytringsfrihet’ – ordet svever i den tomme luft. Enhver kan da si hva han vil. Og hvis noen slår ham i hjel for det er det vel hans egen skyld? Han kan jo bare la være. Spørsmålet må være om han tjener noe på det, eller ikke. Det hele foregår på eget ansvar. Ergo blir ’Ytringsansvar’ foretrukket i stedet for ytringsfrihet.

Politiske konflikter synliggjør ulikhet, og dermed ufrihet. Å kritisere diktaturenes ideologi impliserer følgelig ufrihet, sett fra etterkrigsgenerasjonens synsvinkel. Men å omfavne dem, og ideologien deres, det er jo å behandle dem likeverdig. På den måten konstituerer omfavnelsen frihet. Enhver som mener noe annet er frihetens fiende, vel likhetens også; en selvsentrert, usolidarisk, følgelig moralsk bankerott person som ikke har noen plass i et offentlig ordskifte. Friheten, dvs. likheten, forsvares best ved å marginalisere slike stemmer.

På den måten kommer likheten til å erklære friheten krig. Og da tyrannienes ideologi har gjort det samme, oppstår et slags forbund mellom de to.

I kommentarfeltet slår man hardt ned på denne alliansen. Men mottagerne av kritikken kan trekke på skuldrene. Etterkrigsgenerasjonen har ikke noen affinitet for diktaturene som sådan, bare for likheten i relasjonen til dem. De vil aldri gå med på at de ”spiller på lag” med dem. De vil bare ikke kritisere dem, for det skaper ulikhet, og dermed ufrihet for oss selv.

Friheten i form av likheten forlanger at Saudi-Arabia, hvor dissidenter halshugges og korsfestes (i den rekkefølgen), blir satt til å lede FNs Menneskerettighetsråd. Mens kritikere av landets statsideologi blir betraktet som samfunnsfiender og latente terrorister (jmfr. analogier til Breivik). I den sammenheng er det litt påfallende at også det saudiske regimet betrakter dissidenter (ateister) som nettopp terrorister. Å kritisere den saudiske statsideologien er ”ekstremt”, eller ”radikalt”, sett fra den vestlige etterkrigsgenerasjonens og det saudiske regimets synsvinkel. Forsvar for ytringsfriheten blir oppfattet som en form for ”fundamentalisme”. Kritikk av en ideologi som kategorisk avviser Menneskerettighetene blir betegnet som ”høyreradikalt”, altså nazistisk. I etterkrigsgenerasjonens øyne er man ’nazist’ hvis man insisterer på at også innbyggere i islamske stater har visse menneskelige rettigheter, som den statsbærende ideologien i de landende krenker. Og det er jo logisk nok, ettersom kritikken synliggjør en forskjell (mellom for eksempel det norske og det saudiarabiske samfunnet), og dermed blir til en ulikhet, hvormed alles frihet er krenket. For å beskytte friheten må man stoppe kritikken. Friheten tåler ikke kritikk.

Og alt dette har vi vært igjennom tidligere. Den gang var det Sovjet man skulle opprettholde likheten i forhold til. Og da gikk ikke skillelinjen mellom noen tradisjonelle medier og noen sosiale medier; kampen stod helt inne i de vestlige landenes nasjonalforsamlinger. Da det sovjetiske prosjektet omsider ble lagt i graven, i hvert fall i dets russiske utgave (1989), oppstod en ny variant, som Ayathollah Khomeini tok initiativ til. Fatwaen mot Salman Rushdie var en fatwa mot hele Vesten. Ytringsfriheten ble nå fremstilt som en trussel mot den islamske verden (i stedet for den kommunistiske). Likhetens teologi omfavnet denne nye avsenderen med det samme. Kritikk av ayathollaenes ideologi har like siden vært ”dumt”, ”overflødig”, ”ondskapsfullt” og ”ekstremt”.

 

Å konfrontere likheten er vanskelig. Den har jo i utgangspunktet rett. Mennesker er likeverdige. Det sier vår kristne tro, og troen ligger innleiret i språket. Ingen i Vesten, og slett ikke ateister, kan sette foten utenfor kristendommen. Den følger med som nissen på lasset. Likhetens teologi er en deformasjon av kristendommen. Dens deformasjon ligger i at den forstår likheten materielt. Egentlig er det tale om en metafysisk likhet, likeverd. Enhver har rett til å tenke hva man vil, og si hva man tenker (Spinoza). Den materielle likheten kunne ikke vært mer uenig. Først kommer hensynet til likheten, til fraværet av uenighet og forskjell, først deretter kan vi snakke om tenkning og ytringer, eventuelt. Men dypest sett er overveielser om slike ting, som friheten i dens mange former, kun av snever ”akademisk interesse”, idet ingen av dens former kan ha forrang over likheten.

I dag assosierer vi lett likheten med ”venstresiden” og sosialismen. Det er historisk ikke helt ved siden av, siden den ideologien jo setter egalitarismen høyt, i hvert fall i retorikken. Men sosialismen står selv i en tradisjon som er godt og vel et par tusen år gammel. Tanken om den universelle likheten går helt tilbake til drømmen om ”den himmelske stad på jorden”, som ble artikulert fra det 3. århundre og fremover. Det er tanken om at før eiendomsretten, jordbruket, handelen, og all annen kapitalisme, levde menneskene frie og likestilte. De levde under Guds lov, som gjenfortalt i historien om Edens Have. Guds lov betyr at ”solen skinner like sterkt for alt som lever”, og at ”alt tilhører alle”. Det er den religiøse brønnen som sosialismen har sine røtter i. Disse tankene har blusset opp i adskillige former i Vesten, også uhyre aggressive som sådan, gjennom de seneste sytten århundrene. Og nå opplever vi selv at de langt i fra har mistet slagkraft. Vi snakker kanskje bare ikke så høyt om at det er akkurat det vi opplever.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629