Sakset/Fra hofta

En gjenganger i facebook-debatten er forsøket på å fortelle folk at selv om man kritiserer ideene i islamske sekter, eller i deres hellige bok, eller hos bevegelser som kaller seg religiøse, selv om de ikke gjør annet enn å myrde sakesløse medborgere, så er kritikken ikke et uttrykk for et personlig hat mot en stor gruppe mennesker. Når man kritiserer f.eks. steining av kvinner eller henrettelse av homofile i islamske land, så er kritikken ikke drevet av et hat mot de selvsamme kvinnene og de homofile.

Det virker rimelig å få ryddet slike misforståelser av veien. Men det er bare fordi noe annet har pågått så lenge. Egentlig er det veldig rart å være tvunget til å fortelle at man ikke hater dem man ønsker noe godt for.

Behovet for å si til offentligheten at man ikke er full av hat mot dem man ønsker noe godt for, stammer fra medienes notoriske kampanje mot enhver kritikk av terrorens ideologi, som har kjørt like siden 9/11. Det første vestlige medier gjorde den gang var å importere en politisk diagnose, ”islamofobi”, fra det totalitære Saudi-Arabia. I Saudi-Arabia og andre diktaturer brukes diagnosen til å legitimere drap på systemkritikere. Siden har politiske lag i Vesten ”naturalisert” betegnelsen, og det arbeides på å gi den en rettslig status.

Vestlige medier, politikere og embetsverk har møtt utfordringen fra de totalitære landene med en underlig servilitet. I stedet for å stille seg på systemkritikernes side har de valgt bødlenes. Dette kan de sikkert legitimere med henvisning til handel og strategiske, sikkerhetspolitiske hensyn. Men i nyere tid har vi sett at både medier, politikere og embetsverk i fellesskap kan levere fatale feilvurderinger i nettopp slike spørsmål.

Etter første verdenskrig vurderte de ledende lag i adskillige vestlige samfunn at man skulle satse på dialog med nazistene, alt mens de oppbygget styrker til å legge et betydelig utsnitt av jordens overflate i grus. Oppbygningen og agitasjonen på tysk side foregikk i det åpne, men stemmer som advarte ble avskrevet av de som satt på kompetansen som ”krigshissere”. Den svenske eliten vurderte at salget av jernmalm til Hitler var så rentabelt for Sverige, at man kunne leve med at det kostet invasjonen av Norge og Danmark. Sikkerhetspolitisk og økonomisk var resultatet at de ledende administrative lag i vestlige samfunn leverte uoverskuelige feilvurderinger på alle parametre. Det viste seg at de som offentlig ble avskrevet som ”krigshissere”, herunder Winston Churchill, fikk rett. Men den erkjennelsen sank først inn da krigen var begynt. Det ble vanskelig å kalle Churchill krigshisser når tyske bomber regnet ned gjennom tørkeloftene i London.

Diagnosen ”islamofobi” sier at enhver som kritiserer idégrunnlaget for den saudiske totalitarismen er i sine mest irrasjonelle følelsers vold, full av frykt og hat. Historisk sett er ”islamofobi” en arving etter nazistenes diagnose ”paranoia kverulantis”. Den gang sa man – altså nazistene – at kritikk av nazismen skyldtes at personen led av ”uhelbredelig paranoia”. Den tids norske forvaltning kvitterte med å skrive diagnosen inn i norsk psykiatri.

Det har altså skjedd før at vestlige land tar opp i seg totalitære staters terminologi. Det kan virke mystisk hvorfor dette skjer, men forklaringen ligger nok nærmere ettergivenheten, konfliktskyheten og feigheten enn noen desidert plan. Det kan kort sagt skyldes brister i den politiske kulturen. Vi råder ikke over den nødvendige mentale motstandskraften. Vi hegner ikke godt nok om friheten. Resultatet av det er at vi i perioder, korte eller lange, mister den.

Deltagere i et politisk ordskifte skal ikke måtte erklære alt de ikke mener eller ikke tenker. Men fordi norske medier kjører en så innbitt kampanje mot enhver stemme som Saudi-Arabia vil bli støtt av – og det skal ikke mye til – ser debattantene seg nødt til å kjøre dette frem som et eget emne. ”Islamkritikk er ikke det samme som muslimhat”, skriver de. Og det i seg selv, at de er nødt til dette, forteller mye om det offentlige rommet de snakker inn i. Det forteller at de der er konfrontert med en autoritær makt som forsøker å kneble dem. De forsøker bare å komme anklagen i forkjøpet.

Det er riktig at disse stemmene fanebærer den politiske friheten. Men det er også riktig at de gjør det i opposisjon til, og ikke i samarbeide med, de administrativt ledende lag. De er ikke bare kontrære overfor den islamske totalitarismen i Midtøsten, men også overfor ”deres egne”; den politiske kulturen de lever i.

Sett fra den politiske frihetens synsvinkel burde det vært omvendt. Det burde vært tilhengerne av politiske diagnoser og samkvem med totalitære stater som skulle forklare seg.

En gang i tiden solte vestlige medier seg av meningspluralitet, som er et trekk ved den politiske friheten. Etter 9/11 tok de på seg den hvite kittelen og satte seg til medisinsk doms over enhver kritiker av terrorens ideer. Og fordi de tok dette valget skal kommentatorer forklare at de i k k e er drevet av ”hat”; en anklage intet tenkende menneske vil rette mot dem i utgangspunktet.

Spørsmålet er om ledende lag i vestlige land har truffet en beslutning som minner om Sverige og malmeksporten. Et nært samarbeide med en totalitær partner, på bekostning av den politiske friheten. Og at det er den fortellingen som kommer til syne i deklarasjonen: ”Jeg er ikke drevet av hat”.

Kanskje ville det vært rimelig å la velgerne ta beslutningen om frihet eller underkastelse, nå som folk allikevel skal ut og stemme. Skal Norge være alliert med totalitære krefter, på bekostning av den politiske friheten?

Valget er fritt, som man sier. Men ordet er det ikke.