Ironisk nok har ingen annen stormakt i nyere historie gjort mer enn USA for å hjelpe, respektere og til og med være ettergivende overfor islam. Og likevel har ingen annen nasjon vært mer offer for bakvaskelser, demonisering og vold fra islamister som USA.

De politisk korrekte har gjort islam om til et nytt tabu. De brennemerker enhver kritikk av islam som rasistisk, etnosentrisk eller bare ondskapsfull, alt sauset sammen i en ny kategori kalt «islamofobi». Er det islamofobi å stille spørsmål ved en religion der lederne fra Midt-Østen ofte prediker «Død over Amerika» og hat mot vestlige verdier?

Mer akseptert enn islamofobi er islamofili, når venstresiden behandler muslimer som bortskjemte barn som ikke kan motsies. De islamofile oppfordrer amerikanere og europeere til å ofre noen av sine egne friheter som forsoning for stort sett innbilte forbrytelser begått mot muslimer i kolonitiden.

ANNONSE

Mange muslimer misliker den typen smiger som behandler dem som idioter i en tid islam og muslimer har et sterkt behov for kritikk. Verden trenger å våkne opp og spørre: Hva skjer?

USA og den islamske verden

Mens amerikanerne fremdeles prøver å komme seg etter sjokket fra San Bernandino-massakren, pågår den evige debatten om «hvorfor de hater oss» med mer intensitet enn noen gang siden 9/11. Ironisk nok har ingen annen stormakt i nyere historie gjort mer enn USA for å hjelpe, respektere og til og med være ettergivende overfor islam. Og likevel har ingen annen nasjon vært mer offer for bakvaskelser, demonisering og vold fra islamister som USA.

Presidentene John Adams og Thomas Jefferson prøvde begge en ettergivenhetspolitikk overfor de islamske piratene i Nord-Afrika. Håpet var at de skulle stoppe kapringene av amerikanske handelsskip, og slutte med å kidnappe amerikanere og selge dem som slaver rundt Middelhavet. De sendte ut fredsmisjoner med gaver og penger og beskrev piratene i nærmest lyriske termer – etterkommerne etter den rødskjeggede Kheireddin. Til slutt måtte de likevel ta militær aksjon for å hugge hodet av slangen. Men denne epoken ble snart glemt bortsett fra i den amerikanske marinen der den ble del av folkloren. Og USA, en nasjon bygd på prinsippet om religiøs frihet, tok igjen opp sin godlynte holdning mot islam.

Jeg husker tilbake på 80-tallet da Robert Oakley, diplomaten som da var leder for kontraterror-programmet, insisterte på at USA aldri ville bli mål for hjemmefødte terrorister fordi det var «det endelige målet, deres siste og beste håp.»

Det var på den tiden grupperinger kontrollert av Ayatollah Khomeini kidnappet eller drepte amerikanere i Midt-Østen.

Så hvordan ble dette «endelige målet» gjort til en mellomstasjon for martyrer på vei til paradiset?

Hvorfor hater så mange muslimer amerikanere så sterkt at de vil massakrere dem på arbeidsplassene deres sånn som på 9. september, eller på en julefest i San Bernandino, til tross for at USA er den eneste stormakten i moderne tid som har tilbudt muslimene en hjelpende hånd når de trengte det?

Var det ikke president Woodrow Wilson som ved slutten av den første verdenskrigen insisterte på at Storbritannia og Frankrike, datidens største kolonimakter, offentlig skulle respektere selvstyre for nasjonene som var befridd fra ottomansk undertrykkelse? Amerikanerne oppfant ideen om «mandater» under Folkeforbundet for å hindre grådige europeiske stormakter i å forme sine muslimske erobringer i Midt-Østen om til nye kolonier. Uten det hadde det neppe blitt noen uavhengige arabiske nasjoner i Levanten, i hvert fall ikke på mange tiår.

Og var det ikke president Harry Truman som i 1946 brukte direkte diplomati mot den sovjetiske diktatoren Josef Stalin for å tvinge han til å flytte de russiske okkupasjonsstyrkene ut av de nordvestlige provinsene i Iran, og dermed glemme planen om å lage et Sovjetisk Iranistan? (Det var før Sovjet hadde utviklet kjernevåpen, og de tenkte seg nøye om for å unngå å konfrontasjoner med USA.)

Igjen var det president Truman som forhindret britene i å dele ut Palestina til sine arabiske klienter, etter at de allerede hadde tatt en stor bit av det for å lage et emirat for sine hashemittiske protesjéer på østbredden av Jordan.

Og takket være at USA i siste øyeblikk sendte sine marinesoldater i 1958, klarte både Libanon og Jordan å beholde sin uavhengighet og unngikk å bli tidlige versjoner av dagens Syria.

Så kom krisen i 1956 da Storbritannia og Frankrike invaderte Egypt for å forhindre nasjonaliseringen av Suezkanalen. Var det ikke president Dwight Eisenhower som gikk mot sine eldste allierte for å la egypterne oppnå sin nasjonale uavhengighet?

Fra 1961 utøvde President John F. Kennedy et sterkt press på Frankrike og brukte sine sjarm på general De Gaulle for å sette fart på prosessen mot et uavhengig Algerie. Tidligere statsminister i Algerie, Redha Malik, sentral i forhandlingene med Frankrike, sa til meg i 1997 at under fredsforhandlingene i Evian visste det algeriske forhandlings-teamet at de hadde «en sterk venn i Washington.»

Den egyptiske diktatoren Gamal Abdul Nasser utløste krigen mellom Israel og Araberne i 1967 ved et nærmest romantisk forsøk på en blokade av Tiranstredet. USA brukte sin politiske makt til å overtale israelerne til å stoppe krigen etter bare seks dager. Den sovjetiske apparatsjiken og framtidige statsministeren Jevgenij Primakov hevdet i sine memoarer at israelerne ønsket å fortsette tilintetgjørelsen av de arabiske militærstyrkene ved også å ta ut Nassers tunge våpen på bakken. Under amerikansk press gikk israelerne med på å roe ned appetitten på seier og aksepterte en våpenhvile kontrollert av FN.

Nassers regime overlevde, og neste konfrontasjon kom i 1973. I krigen i oktober grep USA inn for å holde israelerne tilbake. De hadde bygd opp en invasjonsstyrke under general Ariel Sharon et steinkast fra Kairo.

I fredssamtalene mellom Egypt og Israel i Camp David måtte israelerne gi opp planene om å opprettholde «sikkerhetsenklaver» på Sinai-halvøya etter intenst press fra president Jimmy Carter. Dermed hjalp han president Anwar Sadat å få tilbake alle Egypts tapte territorier.

I 1982 grep en multinasjonal styrke ledet av USA inn i Libanon for å stoppe den israelske fremrykkingen ved Litani-elven. Den samme styrken hjalp også til med å redde livet til Yasir Arafat og hans nære medarbeidere i PLO da de satt fast i Beirut og risikerte å bli tatt til fange eller bli drept av israelerne. President Ronald Reagan arrangerte til og med en gratis og trygg reise til Tunisia for Arafat og følget hans.

Under krisen som førte til oppløsningen av Jugoslavia nølte USA lenge med å gripe inn under president George H. W. Bush. Men tok så førersetet under president Bill Clinton og reddet livene til mange muslimer i Bosnia-Hercegovina der en serbisk plan for etnisk rensing var i ferd med å bli iverksatt. Senere hjalp også USAs militære styrke majoritetsbefolkningen i Kosovo, hovedsakelig muslimer, til å oppnå uavhengighet. De etniske albanernes leder Ibrahim Rugova fortalte meg i et intervju at han hadde regnet med at «Europas samvittighet skulle våkne», bare for å se at det var «det amerikanske kavaleriet» som kom til unnsetning, mens europeerne «danset rundt den døende mannen.»

ibrahim.rugova
Foto: Den frankofile akademiske politiske lederen av UCK/KLA – Ibrahim Rugova fikk smertelig erfare EUs handlingslammelse og unnfallenhet. Selv om Kosovo var den fjerde krigen Slobodan Milosevic hadde startet klarte ikke EU mobilisere handlingskraft, hverken politisk eller militært. Først da Milosevic fordrev kosovoalbanerne i et bibelsk exodus, grep USA inn gjennom NATO og bombet Serbia. Det var den andre muslimske befolkningen på Balkan som USA reddet. Kosovoalbanerne har ikke glemt, men hva med europeerne? Europeisk presse var også den gang mest opptatt av å finne feil ved bombingen, slik de har vært i Afghanistan.

USA var den eneste stormakten som ikke hadde et statlig oljeselskap og dermed aldri brukte sin militære styrke for å oppnå andeler i Midt-Østens energiressurser.

Burde muslimene hate amerikanerne fordi de nektet å oppløse sine militærbaser på islamsk territorium? Igjen viser historien at USA var den eneste stormakten som var beredt til å pakke sammen og dra så snart vertsnasjonene viste dem døra.

En forbløffet oberst Muammar Gadaffi observerte i 1969 at amerikanerne lukket Wheelus, en av sine viktigste baser i Middelhavet plassert på libysk territorium, så snart hans nyinnsatte militære regjering ba Washington om å dra. Et par år tidligere hadde det tatt måneder med blodige kamper og titusener av døde før Sør-Yemen ble i stand til å tvinge Storbritannia til å stenge basen sin i Aden.

I 1979 hadde USA 27 000 militærpersonell i Iran der de opererte «lytteposter» som en del av SALT-avtalen for å overvåke sovjetiske missiltester. Men da det nye islamske regimet ledet av Khomeini ba USA om å stenge lyttepostene som også var godkjent av Sovjet, nølte amerikanerne ikke. De eneste amerikanerne som ble igjen var diplomater som snart ble tatt som gisler av Khomeinis styrker.

Vi så det samme skje i større skala i 1990 da amerikanerne ganske enkelt pakket sammen og dro da saudierne ba dem om å stenge basene sine etter å ha drevet Saddam Hussein ut av Kuwait, og med det også reddet Saudi Arabia fra irakisk okkupasjon.

At USA var en venn av muslimer og islam ble igjen demonstrert da amerikansk styrke hjalp til med å drive Sovjetunionen ut av Afghanistan, og senere ved å frigjøre afghanerne og irakerne, totalt 50 millioner muslimer, fra de ondskapsfulle styrene til Taliban og Ba’ath-partiet.

Iraks oljeminister Hussein Sharestani (bildet) undret seg offentlig på hvorfor amerikanerne ikke kom for å «stjele oljen vår», som den anti-amerikanske propagandaen hadde påstått var Washingtons hovedmål ved å styrte Saddam Hussein. Vi dro derfra også.

hussein.sharestani
Foto: Man skulle tro at USA etter alt det hadde ofret av blod og penger ville kreve å få tilgang til Iraks oljefelt. Men det skjedde ikke. Irakerne favoriserte ikke USA. Det var russere og franskmenn som stakk av med store kontrakter. Det stemmer dårlig med propagandabildet venstresiden tegner av USA. Er det fordi de er avhengig av disse negativene at de aldri blir korrigert? Da Irak nektet å oppfylle USAs krav til ekstraterritorialitet, dvs at amerikanske soldater ikke skulle stilles for irakisk rett, trakk USA seg ut av Irak.

I løpet av de siste seksti årene har USA vært det suverent største giverlandet til mer enn førti av de totalt 57 hovedsakelig muslimske nasjonene. På 1940 og 50-tallet ble et titalls millioner muslimer reddet fra sultedøden takket være amerikansk nødhjelp. President Truman lanserte Point IV-programmet som hjalp til å utrydde et antall dødelige sykdommer inkludert kopper og malaria, som tok livet av store antall muslimer hvert eneste år.

Flere muslimske nasjoner har hvert år mottatt store pengesummer fra USA i flere tiår, inkludert Egypt som mottar to milliarder dollar, og Pakistan, San Bernandino-morderen Syed Farooks hjemland, som får 1 milliard dollar.

Da den siste islamske kalifen ble jaget ut av Tyrkia i 1924, dro han først i eksil i Frankrike, deretter til USA. Etterkommerne bor i New York, og faktisk døde Ertugul Osman V, den siste tronarvingen til kalifatet, i Manhattan i 2009.

Som et åpent samfunn har USA alltid tatt godt i mot forskjellige muslimer i eksil inkludert noen av sine egne verste fiender. Den eneste gangen den globale islamske organisasjonen Hizbollah har holdt en konferanse utenfor Iran eller Libanon var i 1986 i Austin, Texas. Da ble flere latinamerikanske avdelinger av bevegelsen dannet. Hundrevis av tidligere høyt plasserte sivile, geistlige og militære representanter for Khomeini-regimet endte opp i eksil i USA, mens mange andre har sine barn plassert i amerikanske skoler og universiteter.

I dag innehar halvparten av de nære medarbeiderne til den Islamske Republikkens president, Hassan Rouhani, doktorgrader fra amerikanske universitet. Blant dem er stabssjefen Muhammad Nahavandian som har grønt kort, og utenriksminister Muhammad Javad Zarif. (Den andre halvparten består av tidligere gisseltagere av amerikanere i Teheran, blant dem forsvarsminister Hussein Dehqan og miljødirektør Masoumeh Ebtekar.)

Ganske mange av Osama bin Ladens omtrent femti søsken har enten amerikanske pass eller grønt kort, sammen med tusenvis av andre saudiere.

USA har aldri annektert noen muslimsk nasjon, i motsetning til Russland som har en 200-års historie med krig mot muslimer og som i gjennomsnitt annekterte en kvadratkilometer islamsk land per dag i løpet av det nittende århundre. USA har heller aldri forsøkt å hindre et muslimsk ønske om selvstyre, i motsetning til Kina som fremdeles holder uighurene, sin muslimske minoritet, i stramme tøyler.

Da Saudi Arabia normaliserte forholdet til Kina på 90-tallet, stengte de uighurenes eksilkontorer i Jeddah. Hvor dro så uighurene i Saudi Arabia? Svaret er til Washington DC, siden hverken muslimske nasjoner eller europeerne ville ta i mot dem.

USA har siden 1970-tallet tatt i mot mer en fem millioner muslimer fra hele verden, mange av dem på flukt fra brutale islamistiske regimer i hjemlandene. Bernard Lewis, professor ved Princeton-universitetet, uttrykte i 2002 håp om at muslimene i USA og andre vestlige demokratier kunne bli «opplysningens fyrtårn» som kunne lyse på gamlelandene. Mange av oss delte dette håpet.

Nå ser vi derimot at det motsatte skjer. I stedet for å eksportere «lys» tilbake til den muslimske verdenen, har et voksende antall muslimer i vestlige demokratier blitt importører av mørket til sine nye oppholdssteder.

I tillegg har de politisk korrekte gjort islam om til et nytt tabu. De brennemerker enhver kritikk av islam som rasistisk, etnosentrisk eller bare ondskapsfull, alt sauset sammen i en ny kategori kalt «islamofobi».

Er det islamofobi å stille spørsmål ved en religion der lederne fra Midt-Østen ofte prediker «Død over Amerika» og hat mot vestlige verdier?

Mer akseptert enn islamofobi er islamofili, når venstresiden behandler muslimer som bortskjemte barn som ikke kan motsies.

De islamofile gjør stor skade på både vestlige demokratier og islam selv.

De oppfordrer amerikanere og europeere til å ofre noen av sine egne friheter som forsoning, for stort sett innbilte forbrytelser begått mot muslimer i kolonitiden. De oppfordrer også muslimer i Vesten til å lære seg å fremstå som ofre og kreve å få ofrenes belønning, slik det er på moten i Europa og Nord-Amerika. For den muslimske verdenen er islamofiliens budskap at muslimer ikke har behov for kritikk selv om deres tro er i ferd med å bli transformert til et antall motsetningsfylte ideologier dedikert til vold og terror.

Man foretrekker å se bort fra at islamsk teologi er langt fra død. Å hevde det ville være et tegn på islamofobi.

Man foretrekker å se bort fra at Allah kun har en underordnet rolle i moskeenes seremonier som nesten utelukkende er opptatt med politiske tema.

Vestlige intellektuelle og ledere må slutte med å rose islam opp i skyene, som president Obama har gjort de siste syv årene, når han hevder at bortimot alt verdifullt under solen har sin opprinnelse i islam.

Mange muslimer misliker den typen smiger som behandler dem som idioter i en tid islam og muslimer har et sterkt behov for kritikk. Verden trenger å våkne opp og spørre: Hva skjer?

 

 

Denne artikkelen ble først trykt i en litt annen form i New York Post.

Amir Taheri ble født i Iran og utdannet i Teheran, London og Paris. Fra 1972 til den iranske revolusjonen i 1979 var han redaktør for Kayhan, Irans største avis. Han skriver nå for Asharq al-Awsat, en pan-Arabisk avis, og er formann i Gatestone Europe.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629