Gjesteskribent

Hva slags islam vil bli dominerende i USA?

av Andrew C. McCarthy

Den virkelige kampen for religionsfrihet lurer bak diskusjonen om Ground Zero. Det er en trist ironi i at vår offentlige debatt fremstiller moskeens forkjempere som tilhengerne av frihet: Det gjelder alle fra imam Feisal Rauf, prosjektets sharia-fremmende sponsor til president Obama, borgermester Bloomberg og resten av den islamistsvermende venstresiden, foruten det republikanske partiets egen anti-antiterroristfløy. Når de forsvarer denne moskeen og dens sponsorer, er det likevel, hva enten det er bevisst eller ei, agendaen til en fremmed og autoritær form for islam de fremmer – et islam som mange amerikanske muslimer fnyser av.

Når det gjelder frihet, har ingen i dette samfunnet har fått friere spillerom enn islamistene, de som formidler autoritær islam, hvilket er mainstream islam i Midtøsten. Deres skruestikkelignende grep på det amerikanske muslimske samfunnet er blitt strammet til av regjeringen, media og akademia i tjue år. For vår post-amerikanske lederklasse betyr «en utstrakt hånd til islam» det å prostituere seg for saudi-arabiske donasjoner. Det betyr å sette merkelappen «moderat» på Det muslimske brorskapet: de saudi-støttede sabotørene hvis amerikanske agenter frimodig lover å «utslette og ødelegge den vestlige sivilisasjon fra innsiden».

Ofrene for dette dødelige narrespillet omfatter også amerikanske muslimer. De lengter også etter religionsfrihet og vestlig opplysning. Våre eliter overgir dem til sharia-forkjemperne. Det at de som vil ødelegge friheten har fått lov til å posere som frihetens forsvarere, burde fortelle moskeens motstandere et og annet: Vi har gjort en dårlig jobb med å forklare hva som står på spill.

I 1993 ledet jeg en gruppe anklagere som arbeidet for å bringe den «blinde sheik» Omar Abdel Rahman og elleve andre jihadister for retten for å ha ført terroristkrig mot USA. Saken viste splittelsen blant muslimene i landet.

På den ene siden hadde man patriotiske, amerikanske muslimer, hvis bidrag var uunnværlig for en vellykket straffeforfølgelse. Ikke bare infiltrerte de terrorceller, de hjalp oss med å sette sammen det resulterende bevismaterialet til en overbevisende helhet. På den andre siden fantes Det muslimske brorskapets lakeier. Disse omfattet grupper som CAIR (Rådet for amerikansk-islamske relasjoner), som ble grunnlagt i 1994 av brorskapets Hamas-støttende fløy med startkapital fra en «veldedig» islamsk organisasjon, The Holy Land Foundation, som senere ble oppløst pga. finansiering av utenlandske terrororganisasjoner. Disse lakeiene for brorskapet hevder å tale på vegne av amerikanske muslimer. I realiteten taler de på vegne av anti-amerikanske muslimer, hvorav de fleste befinner seg utenfor USA. De fremstilte saken på demagogisk vis som en fobisk kriminalisering av selve islam, akkurat som de etter den 11. september har brennemerket USA som «i krig med islam».

Det å oversette dokumentasjonen til engelsk viste seg å være en kjempemessig utfordring under forberedelsen til rettssaken. Det meste av vårt bevismateriale var på arabisk, fordi nesten alle de tiltalte hadde innvandret hit fra Egypt og Sudan, begge arnesteder for anti-amerikansk islam. Den resulterende haugen av dokumenter, avlyttingsopptak og oppildnende prekener, overgikk Justisdepartementets begrensede arabiskspråklige kapasitet. For å lette belastningen forsøkte vi å leie inn privatpersoner som leverandører av tjenester. En rekke lokale muslimer meldte sin interesse, men til slutt avslo de å medvirke.

Men det bemerkelsesverdige var at de ønsket å hjelpe til. De ble minst like krenket som alle andre av hva terroristene hadde gjort. Disse menneskene var amerikanere. De var av den typen muslimer du aldri får høre om, gitt at mediene foretrekker jihad-apologeter som, når de ikke applauderer ham, hevder at Osama bin Laden er et «produkt av USA». Men de potensielle oversetterne ville ha jernharde garantier for at deres arbeid for påtalemyndigheten skulle forbli hemmelig. Det var en forsikring om jeg ikke hadde muligheten til å gi, så de avslo høflig å medvirke.

Det mest deprimerende ved det hele er dette: Det var egentlig ikke et spørsmål om personlig sikkerhet. Det var sikkert noen elementer av det, slikt hører til terrorsakenes orden. Men disse menneskene ble fremfor alt redde for at de og deres familier ville bli utstøtt i sine lokalsamfunn som forrædere mot islam.

Jeg oppdaget at mange i de muslimske samfunnene, særlig amerikanske muslimer, støttet vår etterforskning. Selvfølgelig likte de ikke at muslimer havnet i mistenksomhetens lys, ikke mer enn italienske amerikanerne likte oppmerksomheten deres lokalsamfunn ble gjenstand for pga. mafiasakene. Likevel vendte de det døve øret til CAIR, akkurat som de fleste fornuftige folk har sluttet å lytte til de forurettedes bransje. De lot mesteparten av sin harme gå utover de ondsinnede, anti-amerikanske aktørene i sin midte. De forstod at offentlig sikkerhet er statens viktigste oppgave. Så lenge de kunne gjøre det i skjul, var de villige til å hjelpe.

Å gjøre det i skjul ble et ufravikelig krav. De fleste amerikanske muslimer er ikke instinktivt forskjellige fra andre amerikanere. Men de muslimske samfunnene i USA er spesielle. I mange av dem er lederskapet i moskeene og de islamske sentrene utenlandsk (eller i det minste utenlandsk påvirket). Dette lederskapet har en tendens til å være anti-vestlig og arrogant, idet man påberoper seg en islamsk autentisitet som amerikanere påstås å mangle. Mange amerikanske muslimer er skremt til taushet. De er kuet av tanken på å bli fordømt som altfor amerikanske. I islam finnes det ingen alvorligere overtredelse enn å forårsake splittelse ved troløshet. Det er ingen bagatell når samfunnsledere stempler en muslim som ikke tilstrekkelig lojal mot ummahen, ideen om den islamske nasjonen.

Amerikanske muslimer er også forbløffet over hvor lett deres ledere går fra å forkynne islam til å heie på terrorister. De lurer på hvorfor regjeringen, den amerikanske regjeringen, konsekvent fremhever islamister som hamrer løs på USA, og som ikke kan gi et klart svar når de blir spurt om Hamas og Hizbollah. Hvorfor ikke gi plass til muslimer som er pro-amerikanske og utvetydig imot terrorismen – muslimer som sårt trenger støtte?

De fleste moskeer og islamske sentre i vårt land er i større eller mindre grad kontrollert av Det muslimske brorskapet og dets lakeier. The North American Islamic Trust (NAIT) ble etablert på begynnelsen av 1970-tallet for å kjøpe opp eiendom for etablering av amerikanske moskeer og «islamske sentre». De sistnevnte er hva brorskapet kaller «aksen» til den islamistiske bevegelsen i USA. The Islamic Society of North America (ISNA) leverer litteratur og godkjenner imamer. Både NAIT og ISNA ble, i likhet med CAIR og andre grupper assosiert med brorskapet, utpekt av Justisdepartementet som ikke tiltalte samarbeidspartnere i straffesaken mot The Holy Land Foundation i forbindelse med finansieringen av Hamas. Disse islamistene henter sin verdensanskuelse hos brorskapet. Like vesentlig er det at deres levebrød, innflytelse og makt skyldes deres velgjørere i Midtøsten, spesielt saudi-araberne.

Det saudi-arabiske kongedømmet og brorskapet har i et halvt århundre samarbeidet om å ta kverlertak på de muslimske samfunnene i USA. De sprer en fundamentalistisk tolkning av islam – en blanding av saudi-arabisk wahhabisme og brorskapets salafisme som er hardbarket i sin anti-vestlighet. Denne tolkningens anbefaling til muslimer i USA, Canada og Europa er frivillig apartheid: innvandre, men ikke integreres; infiltrere, men ikke assimilere.

Sharia eller religionsfrihet?

Denne typen islam er utformet for å opprette parallelle muslimske enklaver som er motstandsdyktige mot USAs frihetskultur og den vestlige sivilisasjonen, akkurat som den skapte de frihetsdrepende «no-go zones» som nå dukker opp over hele Europa. Den er utviklet med tanke på å drepe religionsfriheten og presse amerikanske muslimer til å godta islamistenes sedvaner, finansielle praksis og anti-vestlige livsanskuelse. Og den autoritære metoden den bruker for å etablere og kontrollere disse enklavene er sharia: islams juridiske og politiske rammeverk, som streber etter å skape kontroll over alle aspekter av livet, ikke bare det åndelige, men hele livet.

Det er brorskapets mål å dytte sharia ned i halsen på amerikansk lov og kultur. Denne oppgaven motiverer imam Feisal Raufs arbeid, slik det er dokumentert av Christine Brim hos Center for Security Policy i en oppsiktsvekkende rapport på Big Peace, nettstedet tilhørende Andrew Breitbart.

Siden 2006 har Rauf arbeidet med «shariaindeks»-prosjektet. Blant hans samarbeidspartnere i dette prosjektet er Jamal Barzinji, som lenge har vært en fremtredende skikkelse i Det muslimske brorskapet og en toppleder i The International Institute of Islamic Thought (IIIT). IIIT er en viktig støttespiller for den terroristdømte Sami al-Arian og en av brorskapets lakeier. Organisasjonen gav ut Raufs bok What’s Right with Islam Is What’s Right with America, boken som ble utgitt i Malaysia under den mer talende tittelen A Call to Prayer from the World Trade Center Rubble: Islamic Dawa in the Heart of America Post-9/11. (Den andre organisasjonen tilhørende borskapet som stod bak gjenutgivelsen av Rauf bok, var allerede nevnte ISNA.) Som Brin gjør rede for er hensikten med Raufs shariaindeks «å være en referanse» for alle lands etterlevelse av sharia, i den hensikt å presse dem til å vedta og håndheve mer.

USA kommer ikke til å bli noen shariastat i overskuelig fremtid. Denne opplagte kjensgjerningen har fått noen kommentatorer til å avfeie den snikende faren, selv idet vi er vitne til at Europa bukker under, som om no-go zones, æresdrap, balkanisering av samfunnet eller kvelning av friheten aldri kunne skje her. På tirsdag kom for eksempel James Taranto i Wall Street Journal med brysk kritikk av hvordan «ytre høyre fabler om sharia» i en ellers innsiktsfull artikkel i Wall Street Journal om venstresidens inkonsekvente holdning i moskestriden. Men er det å uttrykke slike bekymringer virkelig å «fable»? Og er de virkelig begrenset til «ytre høyre»?

Det falt seg slik at Bret Stephens samme dag skrev et skarpt essay i samme avis om «moderate» muslimer som viser seg ikke å være så moderate. Som motstykke nevnte han en modig og fremskrittsvennlig, muslimsk reformator: Irshad Manji. Heller enn å late som om islamsk lære ikke har noenting å gjøre med terrorismen, konfronterer Manji doktrinen direkte og arbeider for å forandre den. Hva er det som må endres? Som vist i hennes fengslende bok The Trouble with Islam Today: A Muslim’s Call for Reform in Her Faith, mye av det som feiler islam er sharia-sklerose. Sharia, utdyper hun, representerer juridiske oppfatninger hos klassiske muslimske jurister som ble frosset fast for tusen år siden, for deretter å være uimottagelig for kritiske spørsmål.

Og fastfrossen forblir den hellige loven takket være primitive fanatikere, blant de mest fremtredende Det muslimske brorskapet, en organisasjon grunnlagt av fundamentalister på 1920-tallet og rundhåndet finansiert av saudi-arabere siden 1950-tallet, en gruppe Manji korrekt beskriver som «sin generasjons al Qaeda». Disse islamistene er religionsfrihetens sanne fiender. Det er disse som utestenger moderne muslimer fra retten til å tenke selvstendig og til å utvikle seg.

Hva enten Ground Zero-moskeens talsmenn innser det eller ei, er saken de fremmer islamistenes sak – mot det amerikanske folkets vilje, og forskrudd nok under dekke av «religionsfriheten». Det er brorskapet, og ikke amerikanske muslimer, som insisterte på at monumentet må legges til dette hellige stedet.

Det gir «betydelig lindring», skriver Stephens, «å vite at det i USA finnes muslimer av Irshads støpning, som utrettelig og for det meste ute av syne arbeider for reformens sak. De kunne trenge mer støtte og anerkjennelse.» Men deres utrettelige arbeid må selvfølgelig skje «ute av syne» fordi islamistene har gjort det for farlig for dem å arbeide åpent. Og de er nektet støtte og anerkjennelse fordi den post-amerikanske lederklassen har gått til sengs med shariatalsmenn av Raufs type, som klandrer USA for den 11. september og ikke kan få seg til å si Hamas er en terrororganisasjon.

Amerikanske muslimer forstår derimot at den 11. september var et angrep på deres land også. Deres fremvoksende ledere, som Zuhdi Jasser og Steven Schwartz, har grunnlagt organisasjoner – henholdsvis Det amerikanske islamske forum for demokrati og Senter for islamsk pluralisme – som gjør seg til talsmenn for friheten og gir muslimer tilflukt fra brorskapets klør. I følge Jasser og Schwartz forstår amerikanske muslimer Ground Zeros betydning for vår nasjon, for familiene til dem som ble slaktet, og for fienden vi fortsatt kjemper mot. De vet at USA åpner sine armer for mennesker av alle trosretninger, inkludert muslimer, i skarp kontrast til shariastatenes iboende intoleranse. I likhet med Manji sliter de under avskrekkende motstand med å forme et islam som omfavner vestlige verdier, som dyrker religiøs tro uten å gi troen dennesidig myndighet.

Diskusjonen om Ground Zero-moskeen handler ikke om religionsfrihet for muslimer. Den handler om hva slags islam som vil blomstre i USA: Den som bekjemper amerikanere eller den som amerikanske muslimer kjemper for.

Andrew C. McCarthy, et fremtredende medlem av National Review Institute og tidligere jusprofessor og statsadvokat i New York, er en politisk kommentator og forfatter hvis seneste bokutgivelse er The Grand Jihad: How Islam and the Left Sabotage America. Denne artikkelen ble opprinnelig offentliggjort i National Review den 21. august.