Sjefen for det amerikanske forsvarets etterretningstjeneste Scott Berrier, sjefen for U.S. Cyber Command Paul Nakasone, USAs nasjonale etterretningsdirektør Avril Haines, CIA-sjef William Burns og FBI-sjef Christopher Wray i Senatet i Washington D.C. den 9. mars 2023. De deltar i en høring om utenlandske trusler, men deres rolle i kontrollen med konservativ innenlandsk opposisjon er vel så viktig. Foto: J. Scott Applewhite / AP / NTB.
Den seneste tidens hendelser har fått meg til å tenke over min reise gjennom livet. Det er nemlig gått opp for meg at jeg er åtti og nærmer meg utløpsdatoen.
Mitt livs ironi blir stadig mer håndgripelig. Andre har det kanskje på samme måte.
Som mange av mine ungdomsvenner og studiekamerater begynte jeg som revolusjonær marxist. Jeg var nemlig overbevist om at det kapitalistiske systemet med nødvendighet ville føre til fascisme, diktatur og dødsleirer. Jeg ble aldri tilhenger av den formen for sosialisme som ble praktisert i Sovjetunionen eller Kina, men mente som god trotskist at det behøvdes politiske revolusjoner i «arbeiderstatene», sånn at de kunne gjøre opp med «byråkratiet» og realisere det sanne proletariske demokratiet befridd for undertrykkelse og statsstyring. Resultatet ville bli en tilstand av lykke som menneskeheten aldri før hadde opplevd.
Dessverre innså jeg sent at denne tankekonstruksjonen var bygget på råtne fundamenter og ikke kunne tåle å bli testet mot virkeligheten. Det var selve ideen om sosialismens velsignelser det var noe galt med. Om Stalin hadde blitt erstattet med Lev Trotskij, ville ikke det ha gjort noen større forskjell. Fundamentalt sett var målene deres identiske.
Så kom Sovjet-imperiets fall, og jeg trodde en stund at fremtiden var som den skulle være. Friheten hadde vunnet. Kapitalismen, med alle sine feil og mangler som vi ad politisk vei må kompensere for, hadde vist seg som en bedre ramme for den friheten og likheten som de gamle sosialistene etterstrebet.
I det siste er det imidlertid gått opp for meg at den ufriheten som vi trodde var blitt nedkjempet i Sovjetunionen og dens vasallstater, er på vei til å overmanne oss innenfra.
Ingen steder blir det tydeligere enn i USA, og det er viktig, for USA er fortsatt Vestens ledende makt, og ingen har noe troverdig forslag til hvem som kan erstatte den. Dit USA går, følger vi andre etter.
Det besynderlige med tiden etter slutten på den kalde krigen er at sosialister av forskjellige avskygninger – noen av dem kaller seg borgerlige – uforstyrret har kunnet fortsette sin marsj mot uinnskrenket statskontroll. Samtidig har venstresiden lyktes i å beholde kontrollen over mediene og samfunnets viktigste institusjoner, som rosende omtaler venstresiden som naturlig god, mens «høyresiden» er ond.
Vi ser det i forbindelse med avsløringene av sammensvergelsen mellom USAs Demokratiske parti, FBI, CIA, gammelmediene og Big Tech om å marginalisere og kriminalisere enhver mening eller opplysning som kan true overklassens kontroll.
Den herskende klassen kaller seg nå venstreside. Det er godt tenkt, og jeg tror ikke engang at den skarpe analytikeren Karl Marx kunne ha forestilt seg det.
Jeg kunne det i hvert fall ikke.
Gravejournalist: Big Tech fungerer som underbruk av USAs sikkerhetsapparat
