Douglas Murray imponerte stort da han holdt foredrag på et Document-møte. Han er en sjelden retorisk begavelse. Men det er en noe annerledes Murray vi møter her. Han pleide å ha et smil i munnviken og et ertende uttrykk som illustrerte den britiske ironi og understatement som nordmenn liker så godt. Dette uttrykket er borte. Øynene er blitt hardere. Han har opplevd noe. 

Douglas Murray sier noe sjokkerende i intervjuet med Tucker Carlson i hans nye program: USAs elite hater det landet de styrer. De er anti-USA. Det er sjelden det slås fast så kategorisk. Kanskje lettere å si det for en brite. Men det er jo det samme folk spør seg i Vest-Europa: Hvordan kan eliten være for nasjonen med den politikken de fører?

Douglas Murray er knallhard i åpningsintervjuet med Tucker Carlsons nye program Tucker Carlson Today. Det er selvsagt ikke tilfeldig at Murray er førstemann ut. Tucker sier de snakket lenge om hvem de skulle velge. Murray sier det Tucker gjerne vil høre, og som han lar Murray si: I USA har en elite utviklet seg som hater USA. Alle som har levd en stund, vet at det ikke har skjedd over natten. En av de viktigste forutsetningene er at universitetene og skolene er blitt utklekkingsansataler for radikalere.

Det begynte på 60-tallet. Men den gang var det en viss motstand. Nå er den brutt ned, og venstresiden, woke-kultur, cancel-kultur, marxisme, kjønnsstudier, antikolonisering – en hel suppe av ismer har overtatt og skapt sitt eget økosystem. De lever i en verden som er helt fremmed for vanlige mennesker. Hvem hadde hørt om interseksjonalitet, identitetspolitikk eller virtue signaling inntil for kort tid siden? Nå har det gått inn i språket, fordi det er omsatt i politisk makt og innflytelse. Vi ser det utspille seg for våre øyne. Det er blitt en maktfaktor.

Hvorfor har amerikanerne latt dette skje?

Murray er selvmotsigende, eller kan tolkes slik. Han sier at i fjor begynte venner av ham i Amerika å si at de ikke en gang kunne si sin mening rundt middagsbordet med familien.

Likevel mener Murray at frykten er overdrevet. Hans erfaring er at det ikke skjer noe alvorlig hvis man sier sin mening. Men det er nok av eksempler på det motsatte: Alle varslere som er blitt sparket for selv å uttrykke mild kritikk. Vesten har fått noen nye helter som man kan sammenligne med dissidentene i det gamle Øst-Europa. Parallellene er der.

James Damore skrev et internt memo i Google om farene ved politisering av bedriftskulturen. For det røk han rett ut.

Sparkingen av Damore er én av flere merkesteiner i utviklingen av Google til et politisk prosjekt som føler de har politisk mandat til å oppdra hele befolkningen, og påvirke valg ut fra sitt venstreorienterte syn. Og politikerne lar det skje. Big Tech er blitt en makt som ingen politiker som ønsker gjenvalg, kan legge seg ut med.

Damore er bare en av mange. Brett Weinstein og broren Eric. Sensuren av klassiske utdanningsinstitusjoner som Prager University viser at Google ikke lenger følger sitt gamle slagord «Don’t do evil».

For at en undertrykkende stat skal utvikle seg må ulike samfunnsinstitusjoner samarbeide. Det er det de gjør i dagens USA: FBI; justisdepartementet, NSA, CIA og Corporate America er enige om å motarbeide den halvparten av befolkningen som stemte Trump. Big Tech gir dem uante muligheter.

Rett etter 6. januar stilte Bank of America sine kundelister til disposisjon for FBI, slik at de kunne se hvem som hadde brukt kort i Washington den dagen. Teleselskapene gjør det samme. FBI benyttet unntakslover til å nedlaste telelogger. Mange har fått besøk av FBI:

Tucker fortalte selv en historie sist uke om en mann i California som hadde kritisert Alexandra Ocasio-Cortez på sosiale medier. Anonymt. Han fikk besøk av to lokale politimenn som hevdet at han hadde truet henne på livet. De handlet på oppdrag fra FBI.

Det er slik man utvikler en politistat. Normal kritikk utløser politiaksjoner. Norske medier skriver ikke om dette. De vil ikke vite av det.

Det er derfor ikke helt riktig at det «bare» er å si sin mening. Det har omkostninger, det har mange fått smertefullt merke. Det er ikke bare bare å miste jobben i en pandemi.

Murray henter eksempler fra sivil motstand: Hvis folk bare tar et lite skritt i riktig retning. Tør å si «nei, dette er jeg ikke med på». Men når hele arbeidsstokken sendes på kurs i kritisk raseteori, er det ikke lett å si nei.

Forstå én ting sier Murray: Det kommer ikke noe kavaleri til unnsetning. Ingen kraft utenfra som vil redde oss. Du er kavaleriet. Hvis du ikke står opp for det du tror på, går samfunnet under.

Det han ikke forstår, er at folk finner seg i å snakke med mennesker som hater en. Hvorfor ikke bare snu ryggen til og gå sin vei? Mange har allerede gjort det. De har kuttet ut medier som tvangsforer dem med hat. Nye medier har voldsom vekst i USA, mye mer enn europeere er klar over.

Men selv dette demokratiske initiativet fremstilles som utslag av hvit rasisme og nasjonalisme i de etablerte mediene. De svarer på alle skritt som de ser undergraver deres posisjon, som en fiendtlig handling, og de tyr til de verste metoder for å stanse dem. Slik polariserer de USA mer og mer. Særlig NRK er på samme vogna.

Det er ikke polariserende å oppdra barn ut fra klassiske idealer, lære dem om Vestens bedrifter materielt og spirituelt.

Her savner jeg et tydeligere ståsted fra Murray. Jeg vet han ikke har noe problem med å anerkjenne kristendommens betydning, men han rygger tilbake for å erkjenne at kun en kristen renessanse kan redde oss.

Vi må forandre våre liv. Vi har levd på lånt tid. Vi har ikke villet erkjenne at alle de friheter vi har tildelt oss selv, har en pris. Feminisme og fri sex ødela ikke bare ekteskap og mange barns oppvekst. Det ødelegger samfunnet. Det samme gjør en skole hvor barna ikke lærer noe, eller lærer å hate sin egen kultur og historie.

De siste års oppløsning har gjort det klart for meg at de gamle idealene hadde et formål. De skapte sammenheng og stabilitet. Grunnpillaren i alle samfunn er familien. Den må beskyttes. Men BLM har som eksplisitt formål å oppløse kjernefamilien. Når en såkalt svarte bevegelse går for dette, og man vet at 70 prosent av alle familier i USA er alenemødre, så forstår man at BLM er nihilistisk. Det finnes ikke noe oppbyggelig ved deres program.

Jeg vender tilbake til Murrays forslag: De små skritt: Hverdagen, de små gleder, familie og venner. Skepsis til store ord og store krav: Dugnad. Vi gjør noe for våre egne, det pleide å være nasjonen. Men de har avskaffet nasjonen og gjort den til noe suspekt. Men det var den folk var villig til å dø for før. Enkle sannheter.

Vi kommer ikke til å vende tilbake til normalen etter pandemien. Det blir enda flere kamper å kjempe. Vi visste det før Kina slapp viruset løs. Vi har fått bekreftet noe vi visste på forhånd: Myndighetene – ikke alle – står på den andre siden. Det samme gjør mediene.

Men vi har arbeidet oss møysommelig gjennom villnisset av forrvirring og ser klart oppgaven vi har foran oss. Den er herkuleansk, men husk at forrige generasjoner levde i skyggen av to verdenskriger, den ene mer forferdelig enn den andre. De overlevde. Det skal vi også.

Foredraget i september 2018 tåler et gjensyn, det synes å være en evighet siden.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!