Gjesteskribent

Av Rune Vik-Hansen

Harald Eias Hjernevask har som få andre programmer klart kunststykket å engasjere både leg og lærd i medier fra fjernsyn og aviser til internett. Et engasjement svært betimelig i lys av de stadige angrep på vitenskapen, ikke bare fra religiøst hold, men i senere tid også fra det politiske establishment, deler av akademia og kommentatorer i ulike medier.

Under dekke av at vitenskapen ikke kan fortelle oss alt om verden, at det er pretensiøst og naivt å tro at vi kan fravriste naturen alle hennes hemmeligheter, påstås at overbevisningen om vitenskapens fortreffelighet kan sidestilles med religiøs overbevisning, en overbevisning så sterk at vitenskapen faktisk hevdes å være en religion eller en ideologi.

Sist ut i rekken av kritikere er Knut Olav Åmås som i Aftenposten 31.3.2010 hevder at «Forskning slett ikke er noen nøytral og uskyldig aktivitet, men omgitt av politikk og ideologi både før, under og etter.» og professor Ketil Skogen som i Dagbladet 21.3.2010 tilsvarende hevder at «naturvitenskapelig forskning foregår i en samfunnsmessig kontekst mange naturforskere ikke forstår, ikke interesserer seg for, eller på prinsipielt grunnlag avviser som irrelevant» og at f. eks. «evolusjonsteorien ikke kan ses uavhengig av det samfunn den ble til i.»

Uten å forklare hvordan eller hvorfor den sosiale kontekst eller setting vitenskap bedrives i skulle være relevant, blander Åmås og Skogen forskningspolitikk med faktisk forskning og vitenskap. At forskningspolitikk handler om ideologi, verdier, agendaer, skjulte motiver, økonomiske, ressurs- og forskningsmessige prioriteringer er ikke kontroversielt og handler nettopp om det, men politisk kan ikke vedtas hva som er sant eller galt (jfr. Lysenko, Lombroso). Forskere kan være krampaktig fulle av fordommer, sympatier, antipatier, korrupte reflekser, interesser og ideologi osv., men naturen selv, med dens objektive krav, holder alt dette i sjakk og gjendriver/underbygger gjennom testing forskeres hypoteser eller teorier uansett hvordan de har fremkommet. Forskningsjuks lar seg avsløre nettopp fordi teorier og hypoteser må testes (jfr. Sudbø-saken fra 2006). Uansett hvilken setting vitenskap foregår i, er denne kun trivielt interessant, men essensielt irrelevant og kan møtes med et «hva så?» eller et «Ja, og?»

Åmås fortsetter: «Mange forbinder forskning med svar, sikkerhet, autoritet. Desto viktigere burde det ha vært for Harald Eia å få frem at all vitenskap innebærer usikkerhet og foreløpighet. Forskning er sannhetssøken, ikke sannhet – gir delperspektiver, ikke totalforklaringer.»

Kritikere av vitenskap har ofte et problematisk forhold til begrepet «sannhet», så også Åmås som synes å tro at «sannhet» er synonymt med «endelig», dvs. at intet mer kan sies. At noe er sant betyr bare at en beskrivelse stemmer overens med virkeligheten, ikke at intet mer kan sies. Om vitenskapens teorier eller hypoteser ikke gir oss sanne eller korrekte beskrivelser, ville vi hatt verken mobil- eller informasjonsteknologi, infrastruktur, biler, fly, fjernsyn, medisiner, behandlingsformer osv. Dersom vi ikke var overbeviste om at disse teoriene var sanne, ville ingen verken ta sine medisiner, titte på sine fjernsyn, ringe fra sine mobiltelefoner, lytte til sine radioer eller borde fly. Om teoriene eller hypotesene ikke var sanne ville ikke disse tingene finnes, men teorier om mobiltelefoner eller datasystemer er heller ikke ment å skulle forklare alt i universet. Til det har vi andre teorier; relativitetsteori, strengeteori og kvantemekanikk og ting tyder på at vi beveger oss i riktig retning med tanke på en «Theory of Everything» for, såvidt vites, er kvantemekanikken både fullstendig og konsistent.

Vitenskapens natur er nettopp at teorier og hypoteser kan revideres i lys av nye funn, som ikke betyr at allerede eksisterende teorier nødvendigvis blir uriktige eller usanne, men at vi korrekt kan beskrive stadig større deler av virkeligheten. Enkelte ganger må en teori forkastes, andre ganger kun lett revideres og dette kalles kunnskapsakkumulering. Vitenskap er nettopp resultatet av å ha forsøkt andre måter for å få kunnskap om verden på: religion, åpenbaringer, magi, alkymi, syner, hallusinasjoner, spådomskunst osv. og alle som en er utkonkurrert av vitenskapen. Om vitenskapen ikke skulle forbindes med objektivitet, «svar, autoritet og sikkerhet», ville alt relativiseres og politiseres og vi ville være lukt på vei tilbake til tiden før overgangen fra mythos til logos, for hva skulle få oss til å foretrekke en oppfatning fremfor en annen? Vitenskapens kritikere ser ikke at påstanden om mangel på objektivitet selv ikke er nøytral og betimelig reiser spørsmålet om hvilken kontekst de selv lever i som frembringer påstander om mangel på verdinøytralitet og objektivitet. Kritikerne selv kan sies å henge igjen i postmodernismen hvor alt reduseres til politikk hvor påstander om verden hevdes å være usanne, ikke fordi de faktisk er uriktige, men fordi de kommer fra feil politisk ståsted eller posisjon som det gjerne heter i de kretser. Tør vi minne om at postmodernismen selv er selvrefererende inkonsistent? Den biter seg selv halen og kan selv mistenkes for å være politikk og relativisme.

Et poeng kritikere synes å være uoppmerksomme på er at vitenskapens sikkerhet hviler på verdens stabilitet med mulighet for forutsigbarhet, en stabilitet alternative forståelser og tilnærminger lett kan tenkes foruten hvor guder eller ånder med en dårlig dag på jobben plutselig kan finne på å gjøre tilværelsen alt annet enn stabil og forutsigbar. Usikkerhet vil alltid være til stede fordi mennesker står bak, men dette gjelder også alternative forståelser, så hva er alternativet?

Mange ser heller ikke forskjellen mellom forsknings- og vitenskapelige resultater og bruken av dem. Om vi skulle ta hensyn til dette, kunne vi øyeblikkelig legge ned all vitenskapelig aktivitet siden det ikke finnes noen garanti for at noen en eller annen gang forsøker å bruke vitenskapelige resultater til suspekte formål. Forskere kan ikke holdes ansvarlige for andres mulige fremtidige påfunn.

Vitenskapen kritiseres også fordi den ikke kan fortelle oss hvordan vi bør leve, og allerede Platon påviste i en av sine dialoger at moral heller ikke kan forankres i religion: «Er det gode godt (eller riktig) fordi gudene vil det, eller vil gudene det gode fordi det er godt?» Uansett hvilket alternativ man lander på, får vi en autoritet eller instans for moralen uavhengig av en guddommelig vilje som tiltross sin antatte allmektighet fremstår som noe vilkårlig. Før vi kan velge mellom en god Gud og en ond djevel, må vi kjenne forskjellen mellom godt og ondt.

For å unngå samtidens misforståelser av vitenskap og angrep på selve fundamentet for vår kultur, kunne en idé være å fjerne skolens kristne formålsparagraf og erstatte KRL-faget med «kulturelle studier», filosofi, vitenskapsteori og logikk hvor vi risikerer å få kvalifiserte forskere i fremtidens Hjernevask og kompetente kommentatorer i de ulike medier.