For et system som forveksler sannhet med konsensus, er lange samtaler et farlig avvik. Spørsmål er mer truende enn svar. Derfor må Kreftforeningens Sigrid Bratlie og Faktisk.no bruke retoriske triks.

Sigrid Bratlie avslørte det selv – kanskje uten å vite det. I samtalen med Wolfgang Wee og Anders Haakenstad den 3. juni innrømmet hun åpent at hun ikke hadde lest hele studien hun selv brukte som skyts mot Haakenstad, men likevel mente hun å vite at han «tolket den feil». Begrunnelsen? Hun har tillit.

Hvor kommer den norske tillitspatologien fra?

Med det blottla hun sitt epistemologiske ståsted: Det er ikke data og metode som teller, men hvilke institusjoner man stoler på. Det vitenskapelige sinnelaget – tvilen, hypotesen, falsifikasjonen – er erstattet med noe annet: et ideologisk og postmoderne verdensbilde der sannhet forvaltes, ikke oppdages.

Dette er ikke unikt for Bratlie. Det er et symptom. Sosialkonstruktivismen — en av postmodernismens viktigste avleggere — har siden 1980-tallet sneket seg inn i akademia, journalistikk, utdanning og etter hvert også medisinen. Den bærer med seg ideen om at virkeligheten er et språkspill, at kunnskap er makt, og at forskning først og fremst er en sosial institusjon – ikke en metode for å nærme seg objektiv innsikt.

Når løgnen vinner gull

Det er 2024. En kvinne i bokseringen frykter nesten for livet etter å ha blitt skamslått av en mann. Hun står der med blåmerker og tårevåte øyne – han står der med en gullmedalje. Folk klapper og sender støtte til “offeret”: mannen som slo kvinnen.

IOC nekter å akseptere testresultater som viser XY-kromosomer. De sier det er russisk desinformasjon at «hun» er en mann. «Hun sier hun er kvinne», heter det.

De fleste forstod nok at det ville komme for en dag — også dette. Nå er “hun” mann likevel.

Her, i all sin forvridde klarhet, ser vi sosialkonstruktivismen i fri dressur: der biologisk virkelighet må vike for en påstand, og der sannheten ikke lenger er det vi oppdager – men det vi identifiserer oss som.

Hvordan havnet vi her?

For å forstå dette, må vi tilbake til postmodernismens inntog, og særlig dens barn: sosialkonstruktivismen. Her skjedde et avgjørende skifte: Fra å forsøke å forstå verden til å forsøke å kontrollere hvordan verden oppfattes.

Kjernen i dette skiftet er relativismen – ideen om at det ikke finnes noen objektiv virkelighet, bare perspektiver, fortellinger og tolkninger. Og hvis sannheten er relativ, er det ikke lenger sannhetens innhold som avgjør – men hvem som får fortelle den.

Ifølge konstruktivismen er sannheten en sosial konstruksjon, akkurat som at kjønn er en sosial konstruksjon og ikke et objektivt faktum.

Fra prosjektet wokeisme – en ny -isme – vet vi at denne tenkningen har røtter i:

• Michel Foucault, som lærte oss at kunnskap er makt, og at sannhet er det makthaverne kaller det.
• Judith Butler, som med «performativitet» hevdet at kjønn ikke er biologi, men språk og handling.
• Jacques Derrida, som hevdet at mening alltid er ustabil, og at det ikke finnes noe «utenfor teksten».

Denne pakken – ofte pakket inn som akademisk «kritikk» – har blitt maktens nye språk. Ikke for å frigjøre oss, men for å omskrive virkeligheten til noe ingen får lov til å stille spørsmål ved.

Hva skjedde med dem som sa at den mannlige bokseren løy da han sa han var kvinne? De sannferdige ble anklaget for løgn og “farlig tankegods”. Wokemobben brydde seg ikke om den virkelige løgneren som banket opp kvinner. De ville kneble dem som snakket sant.

Løgnen blir normalisert

Når IOC, Kreftforeningen, Faktisk eller akademia sier:

«Det er farlig å si at Imane Khelif er mann.»

Eller:

«Det er feilinformasjon å hevde at kjønn avgjøres av kromosomer.»

Eller:

«Det er ingen vitenskapelige holdepunkter for at sukkerinntak får kreftceller til å vokse raskere.»

… da har de ikke bare glemt vitenskap. De har erstattet den.

For sosialkonstruktivismen lærer oss ikke hvordan verden er – den lærer oss hvordan du kan tvinge andre til å godta en versjon.

I Media Leksikon fra 1978 finner du ikke oppslaget «kjønn». Ikke fordi begrepet var ukjent – men fordi det ikke var kontroversielt. «Kjønn» betydde det det var. Det trengte ikke forklares i leksikon, forhandles eller forsvares. Språket var ennå ikke blitt politisk. Virkeligheten var ikke et minefelt.

Men kjønnsorganer finnes i leksikonet, og der står det tørt og klart:

”Mannens og kvinnens kjønnsorganer er bygd slik at de passer til hverandre som biter i et puslespill.”

Om de ytre kjønnsorganene står det:

«I tillegg til å produsere og føre kjønnsceller sammen, har de ytterligere en viktig funksjon – å produsere kjønnshormoner. Disse fremkaller i sin tur sekundære kjønnskarakterer, det vil si typisk mannlige og kvinnelige trekk som grov røst og skjeggvekst eller runde former og utviklede bryster.»

Enkelt. Sant. Riktig.

Menn produserer mannlige kjønnshormoner. Kvinner kvinnelige.

Bokseren som vant OL i kvinneklassen, ble mann nettopp fordi kromosomene hans ga ham testikler som produserte testosteron – og det gjorde ham fysisk i stand til å slå kvinner ekstra hardt. Dette visste vi i 1978.

Så hvorfor ikke nå?

Fordi dagens sannhetsforvaltere er Wikipedia-moderatorer og faktasjekkere som er sosialkonstruktivister i siste fase – det vi i dag kaller wokeister. Her er hva de godtar som definisjon av kjønn:

“Kjønn beskrives som «et sammensatt begrep som viser til ulike sosiale, biologiske og kulturelle aspekter ved menneskelivet som på ulike måter påvirker og er relatert til hverandre».”

Altså: uklarhet som norm.

Noe så fysisk som kjønn er blitt abstrakt. Flytende. Politisk.

Resultatet? Selv sosiologer flakker med blikket hvis du spør hva kjønn er.

For alt kan relativiseres.

Og det er nettopp denne tankegangen som nå preger også de harde disiplinene: Medisin. Biologi. Forskning.

Det minner faktisk om Kreftforeningens forvirrende selvmotsigelser omkring sukker og faste relatert til kreft – noe man kan se her med egne øyne.

Det er den samme tenkningen som får medisinske eksperter til å overse data, forskningsledere til å sensurere resultater, og faktasjekkere til å bruke følelsesbaserte narrativer for å lukke offentligheten.

Ironien

Sosialkonstruktivismen startet med et løfte: å gjøre oss mer bevisste på hvordan språk, makt og perspektiver påvirker vår forståelse av virkeligheten. Den ville åpne rommet for flere stemmer, fornuftige nyanser og ny innsikt. Men det som skulle bli en utvidelse av forståelse, endte som en kastrering av fornuften.

I dag ser vi resultatet: en relativisme som er like patologisk som tilliten, der man ikke lenger kan enes om én eneste objektiv sannhet. Ikke engang om kjønn. Ikke engang om biologi. Ikke engang om kjemiske prosesser i kreftceller.

Når sannhet blir et valg

Når alt er relativt, blir sannhet ikke noe man finner – men noe man velger. Og i det øyeblikket sannheten er et valg, får den en moralsk ladning, og det å «ta feil» er ikke lenger et spørsmål om argumentasjon, men om karakter. Du er ikke uenig – du er umoralsk.

Det er her den postmoderne tenkningen møter sin endestasjon: I stedet for å søke etter det som er sant, søker man etter det som føles riktig – sosialt, identitetsmessig, ideologisk.

Og følgelig: Når en wokeist møter noen som fortsatt tror på objektivitet, oppleves det som en trussel. Ikke fordi de har feil – men fordi de nekter å spille spillet. De tror fortsatt sannhet handler om virkelighet. De tror fortsatt sannhet handler om virkeligheten selv – ikke om hvilken gruppe du tilhører.

Derfor hater wokeistene debatt

Og her ligger forklaringen på hvorfor lange podkastsamtaler – som hos Wolfgang Wee – er så farlige for etablissementet – som i dag lider av wokeisme: Der tvinges man til å forklare seg. Der virker ikke floskler. Der må man møte motargumenter. Der må man faktisk kunne stå i det.
For en wokeist, som har valgt sin sannhet og knyttet den til sin identitet, er dette uutholdelig. Lange samtaler river vekk den språklige tåka og tvinger ideene i direkte kontakt med virkeligheten. Det blottstiller det absurde.

Wokeisme er dogmatisme i postmodernistisk forkledning – og lange podkaster med en uenig motpart fungerer som ufrivillig eksponeringsterapi, der logiske brister ikke kan skjules bak autoritet eller følelser.

Fra relativisme til kansellering

Når man ikke lenger deler et felles mål om å søke sannhet gjennom objektive metoder, gjenstår bare én måte å vinne en debatt på:
Å stoppe den.
Og det skjer i dag med kirurgisk presisjon:

– Ved å erklære meninger som «farlige».
– Ved å stemple spørsmål som «desinformasjon».
– Ved å utpeke personer som moralsk diskvalifiserte.
– Ved å redusere debatt til identitet og tillit.
– Og ved å fjerne dem som ikke spiller på lag med den riktige sannheten.

Det er dette som skaper kanselleringskulturen. Det er ikke et avvik – det er en logisk konsekvens av relativismen. Når sannhet er valg, og valg er moral, må feil valg være synd. Og synd må fjernes — i den nye “religionen”: wokeismen.

Derfor brukes hersketeknikker – ikke logikk – logikk finnes jo ikke i denne sfæren. Og derfor kjennetegnes både Faktisk. og Kreftforeningen av:

– Stråmenn: De gjengir fragmenter av motpartens påstander i karikert form.
– Ad hominem: De knytter utsagn til personer, ikke til data.
– Appell til autoritet: De viser til «eksperter», selv når ekspertene ikke har lest det de uttaler seg om.
– Moralsk framing: De tolker argumenter som farlige, ikke feil.

Da molekylærbiolog Sigrid Bratlie, i rollen som Kreftforeningens rådgiver, endelig debatterte mot Anders Haakenstad, i podkast med Wolfgang Wee ble hun konfrontert med noe ubehagelig: Studien hun selv hadde sendt i forkant av programmet – og som skulle tilbakevise Anders Haakenstads påstand – viste ikke det hun hevdet.

Men i stedet for å svare med data, svarte hun med tolkning.

Hun sa: «Dere tolker den feil.»

Det er et lite ordvalg, men symptomatisk: Hun sier ikke «du». Hun sier «dere». Det er ikke Haakenstad – som sitter rett foran henne i studio – hun svarer – det er gruppen hun mener han representerer. Hun gjør det flere ganger i samtalen. Det er slik man snakker når man ser verden gjennom gruppeidentitetens linse.

Senere innrømmet hun at hun ikke hadde lest hele studien (et tillegg på 300 sider) – slik Haakenstad hadde. Hun hadde ikke tid til sånt forklarte hun. Likevel mente hun seg kvalifisert til å avgjøre hva den betydde.

Men dette reiser et mer grunnleggende spørsmål: Burde ikke Kreftforeningen ha sendt noen som faktisk hadde satt seg inn i forskningen – særlig når den skulle brukes for å diskreditere Haakenstad offentlig?

Hvis svaret er nei, har vi beveget oss bort fra vitenskap og over i noe helt annet: tro, tillit og retorisk makt.

Dette er ikke faglighet.

Dette er institusjonell forfengelighet med vitenskapsfrakk.

Les mer om Haakenstads påstander i tidsskriftet Vitenskap og fornuft (VOF) – der han selv sier at ingen har klart å motbevise ham, og at ingen onkologer har vært villige til å møte ham til saklig debatt.

Det hører med til historien at dette sitatet på kreftforeningens “oppklarende” side om kreft og cellegift etter den debatterte podkasten, som du kan finne i web-arkivet, nå er fjernet, og man nevner heller ikke lenger verken Haakenstad, Wee sine navn, ei heller podkasten:

“I episoden kommer Haakenstad med en rekke påstander om kreftbehandling som ikke stemmer.”

Formuleringen er altså fjernet. Det kan virke som institusjonen har valgt å la selve kritikken forsvinne – i stedet for å stå i den. Retorikken er tonet ned, språket er blitt mer nyansert, og anklagene er strøket.

En ny form for sensur

I dette klimaet trengs ikke lenger bøker å brennes. Man trenger bare å peke. Peke på feil podcast. Feil kilder. Feil assosiasjoner. Og plutselig handler det ikke om glukose og kreftceller, eller cellegift – men om tillit, etikk og samfunnsansvar.

Det er ikke lenger snakk om hva du sier, men hvem du er – og hvem du snakker med.

Snart skal vi se nærmere på hvordan Kreftforeningen og Faktisk. håndterer Wolfgang Wee – mannen med mikrofonen og de farlige, lange samtalene, samt Anders Haakenstad.

De prøver ikke å vinne.

De prøver å stenge.

Og det er ikke vakkert å se.

Slik kveles samtalen – med Faktisk. som våpen

Wolfgang Wee og Anders Haakenstad laget for noen uker siden den nevnte podcasten på nesten 5 timer, der de gjorde noe så radikalt som å snakke sakte og etterprøvbart om medisinske påstander, vitenskapelige studier og cellegiftens dårlig beviste effekt på reell overlevelse.

Responsen lot ikke vente på seg.

Faktisk. gikk til full «faktasjekk». Kreftforeningen kalte podkasten “useriøs og uansvarlig”. Begge brukte hverandre som kilde. Aftenposten slo saken opp som om den utgjorde en fare for folkehelsen.

Men hvordan argumenterer de egentlig?

Stråmann: Når kritikk forvrenges til ekstremisme

Hva Haakenstad sier i podkasten:

«Det finnes ikke en eneste randomisert kontrollert studie som viser at det er bedre å ta cellegift enn å la være, med tanke på lengden du overlever.»

Isolert høres dette absolutt ut. Men Haakenstad utdyper poenget grundig – både i podkasten og i e-post til Faktisk.:

Han kritiserer hvordan kreftbehandling ofte blir godkjent og anbefalt basert på surrogatendepunkter som «progresjonsfri overlevelse» eller «svulstreduksjon» – ikke på faktisk totaloverlevelse.

I podkasten forklarer han:

«Det eneste du trenger å vise effekt på er forsinkelse av tilbakefall. Det er noe helt annet enn å vise at du lever lenger.»

«Så lenge du kan vise en effekt på forsinket tilbakefall, så blir behandlingen sett på som effektiv.»

Han gir også et konkret eksempel:

«Hvis du lever fem år og én dag fra i dag, så går du inn i den statistikken som en overlever – om du dør dagen etterpå og er full av kreft, makes no difference.»

Hva Faktisk. hevder:

De trekker frem det ene sitatet – og bygger hele faktasjekken rundt det. De skriver at han sier:

«…ikke én eneste randomisert kontrollert studie…»

Men de unnlater å gjengi utdypingen.

Dessuten:

Faktisk. bruker sitatet som grunnlag for å antyde at Haakenstad driver med feilinformasjon og undergraver tillit til kreftbehandling – men de gjør det på en subtil måte. De unngår å si det eksplisitt, og bruker i stedet ord som «feilinformasjon» flere steder i teksten, uten å knytte det direkte og ærlig til Haakenstad som person.

For eksempel skriver de:

«Også Kreftforeningen uttrykker sin bekymring rundt innholdet i podkasten til Wolfgang Wee og sier til Faktisk. at det kan bidra til å svekke tilliten til leger og til helsevesenet.

– Dette er alvorlig fordi det kan være farlig for de som lytter. Det er utrolig mye feilinformasjon i podkasten hans nå om dagen, og vi må bruke mye tid på å rette opp i det som kommer frem.»

Men vent. Har ikke Kreftforeningen fjernet sine anklager mot Haakenstad og Wee på sin egen nettside?

Wee har lagt ut 141 vitenskapelige artikler som sitt grunnlag for sine påstander, mens Faktisk. sier de har full tilgang til bare 19 av disse, og har sjekket artiklene med kunstig intelligens. Og de konkluderer blant annet med at en av forfatterne som går igjen flere steder har et dårlig rykte.

Analyse:

Dette er en klassisk stråmann: En spisset påstand rives løs fra konteksten, og deretter «faktasjekkes» den – uten å nevne det faglige resonnementet bak. Haakenstad sier ikke at cellegift aldri virker. Han etterlyser bedre dokumentasjon for at det faktisk gir forlenget totaloverlevelse – ikke bare midlertidig svulstreduksjon eller utsettelse av tilbakefall.

Det er ikke ekstremisme. Det er metodologi.

Og at Faktisk. overser denne forskjellen, er et tegn i tiden.

Ad hominem: Diskreditering gjennom profesjon

Kreftforeningen skriver:

«At en treningsfysiolog får en mikrofon og omtales som en ekspert når han snakker om kreftbehandling, er både useriøst og uansvarlig.»

Det er et oppsiktsvekkende utspill – særlig når det kommer fra generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross, som selv er utdannet innen kommunikasjon, politisk påvirkning, organisasjonsutvikling og ledelse.

En annen kronikk i Aftenposten samme dag – også rettet mot Haakenstad – er signert en teolog. Dobbel standard?

De medisinske ekspertene – onkologene – har klokelig forholdt seg tause.

Analyse:

Haakenstads argumenter blir ikke møtt på faglig grunnlag. I stedet angripes han for hvem han er – og bare bruddstykker av hva han sier. Men det han sier, handler ikke om spekulasjon. Det handler om offentlig tilgjengelige studier, metodologi og slutninger basert på data.

Han viser til appendikser som «ekspertene» ikke engang har lest.

Det er ikke vitenskap.

Det er pavelig autoritet i vitenskapsfrakk.

Moralsk framing: Når spørsmål blir farlige 

Kreftforeningen hevder i Aftenposten:

«Hver gang en såkalt ‘ekspert’ har hevdet noe usant om kreft…»

«Det er farlig når en av Norges største podkaster lurer folk til å tro…»

Med andre ord: Både Haakenstad og Wee er farlige – ifølge en generalsekretær som er spesialist i politisk påvirkning, ikke i onkologi.

Faktisk. skriver:

«…potensielt skadelige helsepåstander som gikk imot det som er bevist av omfattende vitenskapelig dokumentasjon.»

Men her gjelder ikke påstanden Haakenstad – den gjelder professoren som hadde fått et dårlig rykte, hentet fra en BBC-artikkel. Det er en metode: De lurer inn begreper som «skadelig» og «helsefarlig» for å skape inntrykk av at Haakenstad er faktasjekket – og diskreditert – uten faktisk å dokumentere dette.

Sirkulerer tillit i en lukket spiral

Det mest absurde er hvordan aktørene sirkulerer tillit i en lukket spiral: Generalsekretæren i Kreftforeningen viser til teologen i Aftenposten. Kreftforeningen viser til Faktisk., Faktisk. viser til Kreftforeningen som har trukket sine anklager.

Og som nevnt: Onkologene – altså fagpersonene med faktisk ansvar for kreftbehandling – sier ingenting.

Analyse:

Haakenstad sier ikke at folk ikke skal ta cellegift. Han sier at dokumentasjonen for totaloverlevelse er utrolig svak, og at vi burde stille spørsmål ved dette.

Likevel blir han fremstilt som en trussel. Ikke fordi han har feil – men fordi han kan få noen til å tvile. Dette er moralsk framing i reneste form: Det handler ikke om sannhet, men om konsekvensene man frykter at spørsmål kan få.

Den nye sannheten: Institusjon, ikke prosess

Som vi har sett gjennom dette essayet, har ikke forvitringen av vitenskapelige idealer og den økende polariseringen i offentligheten oppstått ved en tilfeldighet. Det er snarere resultatet av en idéutvikling – et tankegods som har fått fotfeste i akademia og forplantet seg videre inn i journalistikken, byråkratiet og medisinen. Det handler om et paradigmeskifte: bort fra sannhet som noe man finner ut av, og over til sannhet som noe man forvalter.

Allerede tidlig i teksten så vi hvordan dette tankesettet kommer til uttrykk både hos Kreftforeningens generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross og deres rådgiver Sigrid Bratlie – som setter sin lit til autoriteter heller enn å diskutere data. Dette er ikke en personlig svakhet, men et symptom. Det samme ser vi i faktasjekkbransjen, som ikke lenger først og fremst søker presisjon – men konformitet.

Og vi kjenner igjen den samme logikken i akademiske miljøer. En tilfeldig valgt masteroppgave innen retorikk og sikkerhetspolitikk slår det fast i klartekst:

«Sannhet […] vil aldri være noe annet enn en diskursiv konstruksjon» (Retorikk Norge Russland.)

Dette er ikke et funn, men et utgangspunkt. Innen flere fagmiljøer tas slike postulater nå for gitt – som om virkeligheten ikke lenger trenger å undersøkes, bare defineres. Det er ikke sikkert alle fagfelt har kommet like langt i denne utviklingen, men i møtet med COVID-pandemien og debatten om kreftbehandling har vi sett at også medisinen nå preges av det samme: konsensus trumfer kritikk. Tillit trumfer metode. Institusjon trumfer innsikt.

I neste omgang blir dette til strukturert kontroll: Den britiske organisasjonen Full Fact – anerkjent aktør i faktasjekklandskapet – har utviklet en modell for å kategorisere ytringer, der også sanne utsagn kan havne i kategorien «malinformation» og dermed begrunnes undertrykt, fordi de «kan tolkes feil» eller gi «uønskede effekter». Sannheten er dermed ikke lenger primært et spørsmål om innhold, men om virkning.

Det samme tankesettet finner vi i en fagfellevurdert metastudie (scoping review) om helsekonspirasjoner publisert i 2021. Studien innrømmer at de såkalte «konspirasjonsteoretikere» under pandemien faktisk imponerte med vitenskapelig metode (og fikk rett i stadig flere spørsmål som først ble stemplet som farlige avvik, har vi sett i ettertid). Likevel konkluderer forskerne med at disse aktørene hadde «misforstått» hvordan vitenskap fungerer – fordi de fortsatt trodde vitenskap var en prosess, og ikke en institusjon!

Den siste setningen kunne like gjerne vært et sitat fra Kreftforeningen, Faktisk., Nord-Korea – eller George Orwells framtidsdystopi 1984. For det er nettopp dette som har blitt synlig i konflikten med Anders Haakenstad:

Det handlet aldri om at han tok feil – men om at han ikke fikk lov til å ha rett.

Den nye symbiosen: Korrupsjon møter wokeisme 

Vi ser en urovekkende sammensmelting av to tidligere separate trusler: vitenskapelig korrupsjon og postmodernistisk relativisme.
På den ene siden har vi det BMJs redaktør Kamran Abbasi kaller «the medical-political complex» – en global akse av politikere, forskere, kontrollorganer og industri som under pandemien lot seg styre av økonomiske og politiske interesser. God vitenskap ble sensurert, studier blokkert og sannhet kjøpt og solgt.

Dette er ikke påstander fra marginale røster eller alternative nettsteder. Det kommer tvert imot rett fra hestens munn – fra det medisinske etablissementet selv.

BMJs egen redaktør, Kamran Abbasi, skrev i november 2020 at:

«Covid-19 has unleashed state corruption on a grand scale»

Han advarte mot et medisinsk-politiske kompleks som “undertrykker vitenskap – og koster liv”. Det var ikke en kommentar i randsonen – det var et nødrop fra innsiden, publisert som lederartikkel i et av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrifter.

På den andre siden har vi en kulturell strømning – wokeismen – som har forvandlet nøktern fagkritikk til moralsk synd. Når sannhet er et identitetsspørsmål, blir den som utfordrer den ikke bare en kritiker – men en farlig avviker. Og når maktens institusjoner omfavner denne tenkningen, oppstår en symbiose:

• Den økonomiske og politiske korrupsjonen trenger skjerming mot etterprøving.
• Wokeismen tilbyr den skjermingen gjennom språkspill, sosial utstøting og kansellering.

Resultatet er et system som beskytter sin egen løgn med moralske barrierer. Der presset mot alternative stemmer ikke skjer gjennom lov, men gjennom “ansvarlighet”, “skadepotensial”, “desinformasjon”, “misinformasjon” og “malinformasjon”.

Studien jeg tidligere refererte til – om såkalte helse-konspirasjonsteoretikere – avslører mye: Forskerne anerkjenner at disse menneskene bruker god metode, grundig dokumentasjon og faktabasert argumentasjon. Problemet? De “forstår ikke” at vitenskapen i dag er en institusjon.

Altså: Du kan ha rett, men likevel ta feil.

Det er den samme logikken vi ser igjen og igjen:

– Når en OL-bokser med XY-kromosomer blir kvinne av å si det – og kritikken møtes med sensur.

– Når en treningsfysiolog leser appendiksene ingen onkologer gadd å åpne – og møtes med karakterdrap, ikke faglig imøtegåelse.

– Når totalitære løsninger presenteres som nødvendige – og alle spørsmål tolkes som farlige.

Dette er ikke tilfeldigheter. Det er konturene av en ny maktstruktur – der postmodernismen har gitt den medisinske korrupsjonen moralsk immunitet.

Og dermed er vi tilbake der vi startet:

Når fakta blir et moralsk valg, og institusjoner ikke lenger søker sannhet – men definerer den – blir hele vitenskapen et verktøy for autoritet.

Og for teknokrater og korporatister som vil erstatte demokratiet med seg selv.

Da blir kampen om narrativet ikke bare en akademisk diskusjon. Det blir en kamp om virkeligheten selv.

Og den som insisterer på å søke sannheten – i lange samtaler, åpne spørsmål og “ukorrekte” podkaster – vil nødvendigvis bli en trussel.

En verden der sannheten er noe man velger – og ikke noe man finner – gjør selve jakten på den mistenkelig.

Som Hannah Arendt skrev:

«Det ideelle subjektet for et totalitært styre er ikke den overbeviste nazisten eller kommunisten – men den som ikke lenger skiller mellom fakta og fiksjon.»

I vår tid har vi fått en ny -isme. En myk, moralsk totalitarisme der wokeistene “ikke lenger skiller mellom fakta og fiksjon”. Og de hater podkaster.

De er livredde timelange podcaster hos Wolfgang Wee. Like redde som Kreftforeningen.

Opprinnelig publisert på Kjetil Tveits Substack.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!