Kommentar

Det er noe forrykt over klimasaken. Den skulle handle om menneskets forhold til naturen, men det synes som om menneskene har mistet forbindelsen til naturen og tviler selv på sin egen natur. Hvor blir poesien av?

Nei da, det er ikke et anfall av særskriving som har rammet meg, tittelen er ment å få frem et humoristisk poeng. Fremskriving betyr at man forsøker å forutse en gitt utvikling på grunnlag av eksisterende observasjoner, eksempelvis at man ser for seg at siden tre punkter ligger på en rett linje i forhold til hverandre, så vil også andre og nye punkter ligge på samme linjen. Fremmedordet for øvelsen er ekstrapolering. Hva derimot ekstra polering innebærer, kommer vi til etter hvert.

Fremskrivninger (substantivformen av prosessen fremskriving) er vanlige som hakka møkk i det moderne samfunnet. «Alle gjør det», men ikke minst innen virksomhetsområder som tangerer det samfunnsvitenskapelige, er tendensen lei til å produsere induktive spådommer en masse om fremtiden, hvoretter journalister, politikere og andre debattanter (mis)bruker informasjonen slik de finner det for godt. Praksisen er stundom nyttig, men kan bære helt galt av sted dersom man prøver å vri mer sikker kunnskap ut av den enn det er grunnlag for.

La meg begynne med to eksempler fra norsk historie. I dag virker de kan hende karikerte, nesten urimelige, men tro bare ikke at de stammer fra en førlogisk tid eller reflekterer en omgang med observasjoner og prediksjoner som vi nå, i datamaskinenes æra, bør se på med overbærenhet. Like grove feil forekommer fremdeles. Begge de mildt sagt uheldige forutsigelsene har å gjøre med politikeres kronisk manglende evne til å se inn i fremtiden, for øvrig en av yrkesgruppens mer sjarmerende defekter, men koblet med samtidig overvurdering av egne profetiske evner.

Norges statsminister i 1914 var den på mange måter ytterst kompetente venstremannen Gunnar Knudsen. En gang på senvinteren uttalte han følgende: «For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år». Kanskje ekstrapolerte Knudsen både klokt og rimelig ut fra eksisterende informasjon, det var vel slik situasjonen så ut for samtidens kunnige, men like forbasket var første verdenskrig i full gang bare et halvår etter at han sa det han sa.

Tjue år senere arbeidet flere norske politikere hardt for at Norge skulle gå foran som fredsnasjon. Folkeforbundet var nylig etablert og skulle se til at forhandlinger erstattet kriger mellom nasjoner, og Nansen hadde hatt stor suksess som internasjonal fredspromotor og nødhjelpskoordinator for ofrene etter den russiske borgerkrigen og grekernes krig mot tyrkerne tidlig på 20-tallet. Mange krigsmotstandere var å finne i den voksende sosialistbevegelsen rundt Arbeiderpartiet, blant andre historieprofessor og utenriksminister Halvdan Koht. Antimilitaristene drev gjennom en systematisk nedskjæring av norske forsvarsutgifter. Det var jo så mye annet man hadde bruk for penger til, sa man, hvilket alltid er riktig, og dessuten mente man at «en forutseende politisk ledelse skal se til at vi igjen kan bevilge mer til forsvaret dersom situasjonen endrer seg og dette blir nødvendig». Om alle disse tillitsfulle optimistene kan man trygt si at «deres fredsarbeid helt sikkert ville båret rike frukter om bare ikke andre verdenskrig hadde inntruffet», men det gjorde den altså, og det var ingen liten krig. Minst én glassklar lærdom kan trekkes av eksempelet: Hverken en toppstilling innen akademia – til og med professorat i historie, intet mindre! – eller en posisjon nær toppen av den norske politiske kransekaken utgjorde noen garanti for tilstrekkelig klokskap og/eller reaksjonsevne til å kompensere for påbegynt fedrelandsskadelig politikk. 

Den som tror at lærdommene fra de ovennevnte eksemplene ikke lenger er aktuelle, lurer seg selv. Dagens politikere er ikke smartere enn det Knudsen, Nygaardsvold (statsminister da andre verdenskrig brøt ut) og Koht var, enten de heter Solberg, Støre, Jensen eller noe annet. Snarere er de sistnevnte gjennomgående dårligere utdannet og dessuten uten de brede kontaktflatene mot vanlige folk som gårsdagens politikere hadde. Derimot har nåtidskollegene tilgang til et uttall avanserte regnemåter og tekniske dingser utplassert på nesten like mange forskningsinstitutter som etter passende massering kan gi et enormt antall prediksjoner det er lett å forveksle med sikker kunnskap. La oss ta for oss to områder der fenomenet er rødblinkende synlig. 

Det er alltid fristende småfrekt å begynne med konklusjonen: Nei, fremskrivninger av historiske klimadata gir ikke entydig, sikker kunnskap om hvordan det blir å leve på jorden for fremtidige generasjoner! Dels gjelder at vi ikke vet hvordan ulike, som regel svindyre, menneskeskapte tiltak vil påvirke selv grove måleparametere som klodens gjennomsnittstemperatur. Viktigere er likevel at sistnevnte i all hovedsak avhenger av geofysiske og kosmologiske forhold langt utenfor vår kontroll; fusjonsaktiviteten på solen bryr seg eksempelvis svært lite om hva «streikende» ungdomsskoleelever måtte mene. Det samme gjelder vulkansk aktivitet og andre fysiske fenomener enten disse utspiller seg på jorden eller i verdensrommet; det eneste som derimot er helt sikkert, er at fremtidens klima ikke kommer til å avgjøres av om Grünerløkkas beboere flyr eller ikke flyr når de skal på sine opplevelsesferier i Langvekkistan. Men for all del: Man kan sikkert gi liksominnhold til eget liv ved å bli ekstremopptatt av klimafenomener, som man også kan heve temperaturen i den politiske debatten ved å fremme skråsikre påstander om menneskenes påvirkningsevne. I kosmisk perspektiv er og forblir vi uansett knapt mer enn støvkorn. Enhver som tar seg litt tid til å tenke etter hvor massivt klima- og livsforholdene på jorden endret seg også lenge før mennesker begynte å brenne bråte, kjøre bil og fly i luften, er tvunget til å innse dette.

Fremskrivninger av den forventede totale befolkningstilveksten på jorden og de demografiske endringene denne tilsvarer på ulike kontinenter og i ulike land, uttrykkes fra tid til annen i tilsynelatende presise tall som politikerne enten fester tiltro til eller neglisjerer. Sammenlignet med all uroen rundt global oppvarming, anes en like interessant som uglad-humoristisk hovedtendens: Mens man er tilbøyelig til å overdrive menneskets, ikke minst nordmenns, evne til å påvirke klimautviklingen, så er holdningen langt mer tilbakeholdende hva gjelder betydningen av endringer i befolkningen, og dette til tross for at sistnevnte så åpenbart står under menneskelig kontroll. Den globale befolkningsøkningen – en ny nettomilliard mennesker omtrent hvert 15de år gjennom langt tid nå, de aller fleste i Afrika og Sørøst-Asia – er og forblir intet mindre enn den viktigste driveren i moderne historie, selveste elefanten i rommet som ingen vil ta tak i, helst ikke engang snakke om.

Også de regionale endringene totaløkningen består av, toner man ned; således var det lenge «am strengsten verboten» å påstå at fremmedkulturell masseinnvandring fant sted til europeiske land, Norge inklusive, og dessuten ville en sådan, hvis den altså hadde eksistert, uansett ikke medføre noen viktig endring hos oss, for Akhmed og Anton er jo egentlig helt like, ikke sant? Konsekvent snakket man bort og tonet ned, for nasjonale særtrekk fikk ikke lov til å spille noen rolle for hvor folk skulle få bosette seg i den globale landsbyen, dette nye idealet for den internasjonale godhetseliten som også norske politikere så gjerne ville tilhøre.

Man kan alltid skaffe enda flere rådata, analysere dem på nye måter og regne seg ned til enda flere desimaler – alt dette er eksempler på det jeg i overskriften kalte å polere fremskrivningene – hvilket man da også gjør med stadig mer kompliserte programmer arbeidende langs flere og flere algoritmeakser på flere og flere forskningsinstitusjoner. Saken er imidlertid at instituttene ikke er frie i annet enn ordet, om ens dét, men driver oppdragsforskning der det kreves at man opererer innen stramme tolkningsrammer, ellers stenges finansieringen. Tusenvis av universitetsutdannede får sitt utkomme gjennom slik «forskning»; fine karrierer bygges og vedlikeholdes. Men den reelle presisjonen i prediksjonene, den virkelige utsagnskraften i fremskrivningene, blir ikke merkbart sterkere av politisk opportune «me too»-studier av denne typen. 

I stedet ender man opp med enda ett i rekken av samtidseksempler på at purka sminkes for å opprettholde den sosialpolitiske kosen, hvori inngår forestillingen om at vi alle kjemper for Det Gode – altså godt miljø og klima (hva som er optimalt på området, vet imidlertid ingen), for barna og andre svake grupper, internasjonal solidaritet og en verden der ulver og lam side ved side drikker av oasens klare og rene vann. Samtidig krever konsensus at alle må stå opp mot Det Onde i verden – som document.no, hvite menn, sexisme, fremmedfiendtlighet og islamofobi. Alle observasjoner tolkes inn i dette overgripende narrativet.

Falsifiserende informasjon filtreres derimot vekk og ofte ubevisst, for de fleste tilhørende både eliten og familien Hvermansen lever trygt innenfor sin egen forståelsesboble skapt og vedlikeholdt av statsfinansierte skoler, medier og politikere som unisont promoterer den fremherskende liberal-globalistiske virkelighetsforståelsen. Dette samfunnssynet er fritt for hatske elementer slik de selv ser det, og burde følgelig være det eneste tillatte, for ingen gode mennesker skal måtte oppleve å bli krenket, altså eksponert for alvorlige motargumenter og tvil. At de samtidig sier seg å være tilhengere av mangfold, de gode, er pussig gitt at de i praksis skaper en meningsmessig homogenitet som vi knapt har sett make til her i landet. Bak det hele lurer den moralistiske feilslutningen: Slik virkeligheten burde være, må vi også si at den er, for ellers får de velmenende uutholdelige smerter i godheten. Vi opptre og late som om glansbildet er ekte, ellers faller de vakre kulissene sammen og viser frem en urettferdig, stygg verden der drømmene er knust.

Die Gedanken sind frei (tankene er frie) heter det i en gammel tysk sang. En norsk versjon med Alf Cranner kan du høre her. Påskuddene for å begrense tanke- og ytringsfriheten kan være så ymse og har variert betydelig fra samfunn til samfunn, men aldri hadde jeg trodd at denne demokratiske grunnrettigheten skulle bli truet i mitt eget land. Likevel: Også hos oss manipuleres ekstrapoleringer eller fremskrivninger slik at politiske ønskemål ivaretas. Forskning korrumperes i det påstått godes tjeneste; selv innen sannhetssøkningen er det blitt prisverdig å hevde at «foul is fair and fair is foul». 

De som skulle verne om tankens, talens og forskningens frihet, er blitt frihetens fiender. Heldigvis brukes ikke vold for å tvinge det sminkede virkelighetsbildet på borgerne, iallfall nesten aldri, man nøyer seg med gradvise innsnevringer etter «tar du den, så tar du den»-prinsippet. Enhver får kjempe mot som best han kan, og så får vi støtte og hjelpe hverandre. 

 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-