Kommentar

Emile Claus, The Beet Harvest

La oss først få klarhet, så langt det nå går, i forskjellen mellom verdien en gitt ting har i seg selv, og verdien den har i kraft av hva den kan brukes til. Et eksempel hjelper: En hund kan være et levende vesen og familiemedlem som man blir svært glad i for det den er (den er altså ontologisk verdifull; ontologi er filosofisk fagspråk for «værenslære»). En slik hund prøver man typisk å hjelpe etter beste evne dersom den blir syk, i prinsippet uavhengig av hvor mye det koster og om det «lønner seg». Alternativt legger man mest vekt på nytten av hunden; da blir det lett til at man ikke setter stort inn på kostbar behandling i tilfelle sykdom, i alle fall ikke dersom hunden er gammel. Dyret har da primært verdi som et instrument til å oppnå noe, den er instrumentalisert. 

Går vi over til vårt forhold til andre individer innen egen art, så finnes også der en tilsvarende todeling mellom menneskers ontologiske og instrumentelle verdi: Vår neste kan oppfattes som verdifull i seg selv, eller som et instrument for å oppnå noe. Om dette vesensskillet har kloke folk tenkt mye og dypt. Ikke minst Immanuel Kant var for over to hundre år siden i humanitetsformuleringen av det kategoriske imperativ påpasselig ute med å påpeke at mennesker aldri utelukkende måtte bli midler til å oppnå noe, de er også målet når våre tankers og handlingers verdi skal vurderes. Å tøyle makthaveres gjentatte ganger demonstrerte vilje til instrumentalisering av medmennesker har siden aldri vært langt unna toppen av agendaen for dem som strever for å sikre hellig liv.

Selvsagt kan også ikke-levende entiteter ha en slik todelt verdi: som det de er og som det de kan brukes til. Hvordan vurderingen forskyves langs balanseaksen mellom dem, sier mye om den enkeltes grunnsyn. Særlig er det holdningen til hva vi anser som særlig betydningsfullt, som er komplisert i sammenhengen.

Vitenskap er for mange av oss blant det aller viktigste som mennesker holder på med, noe av det som mest avgjørende særpreger homo sapiens sapiens og vår evne til å finne rett plass i hierarkiet av alt rundt oss. Forskning er ment å klarlegge og forstå hva som er og hvorfor det er slik, men med et viktig sideblikk på hvilken nytte som kan være forbundet med slik økt forståelse: Kunnskap om og innsikt i verden gir oss mulighet til å endre den, til å manipulere den ytre virkeligheten slik vi måtte ønske. Ulike yrkesgrupper forholder seg på ulikt vis til hva som er viktigst: selve forståelsen, altså kunnskapen som sådan, eller hva vi kan bruke denne til. Det er ikke til å unngå at konflikt stundom oppstår mellom det vi kan kalle viterne og manipulatørene (enhver odiøs klang ved sistnevnte ord er utilsiktet) i synet på hva som bør være hovedfokus. Firkantet uttrykt kan man si at skismaet går mellom grunnforskning og anvendt forskning.

Ikke overraskende ønsker politikerne og andre maktmennesker et ord med i laget i sakens anledning. Forskning koster tross alt penger både direkte og ved at de som holder på med vitenskap, ikke pløyer jorda, fisker fisk, bygger hus eller gjør andre ting som åpenbart er nyttige for samfunnet. I en spesialisert verden må vitenskapsmenn kunne forsvare at de bør få lov til å holde på med sitt, altså drive vitenskap, og denne argumentasjonen kan til tider bli ganske så innfløkt. Den enkleste løsningen eller utveien når man slik blir stilt opp mot veggen og spurt ut, er å servere politikerne det de ber om, altså forespeile dem at fremtidig nytte ligger like under forskningsregnbuens nedslagspunkt, men selvsagt anrettet på en måte som ikke oser av åpenbart øyentjeneri. For det er nå engang slik at grunnforskningen har en helt spesiell status som verneverdig og fin; du finner ikke politikere som ved åpningen av et nytt institutt taler mot vitenskaping for kunnskapens og forståelsens egen skyld, slikt gjør man bare ikke i dannet selskap. Virkeligheten bak fasaden og de vakre ordene kan derimot være en annen, og da er vi omsider fremme ved hva overskriften sikter til.

Et utmerket engelskspråklig uttrykk forteller oss at «who pays for the music, calls the tune», altså at den som betaler for moroa, bestemmer hva den skal bestå av. Formuleringen lander oss midt i habilitetsproblematikken omkring penger, makt og forskning, en tematikk som er minst like ullen og flerlaget som førsteinntrykket antyder. Et par eksempel fra min egen medisinske verden kan hjelpe til å konkretisere forståelsen.

Under de første par-tre tiårene etter krigen ble mer og mer forskning publisert som viste en alvorlig samvariasjon mellom røyking og lungekreft. Ikke alt var entydig; flere studier bagatelliserte en eventuell årsakssammenheng eller fant den slett ikke. Da det imidlertid viste seg at betydelige deler av den sistnevnte forskningen var finansiert av internasjonal tobakksindustri, som selvfølgelig derved hadde kontroll over ikke bare hvordan forskningen ble drevet, men også publikasjonspraksis, gikk luften ut av motstanden mot å akseptere røyking som farlig. Slik fikk man på pinlig tydelig vis illustrert at økonomisk avhengighet er til alvorlig skade for etterrettelig forskningsaktivitet. Senere er mange legers omfattende økonomiske hopehav med eksempelvis legemiddelfirmaer (dekning av reiseutgifter, fine og dyre påspanderte middager og så videre) også blitt anerkjent som et habilitetsproblem som til syvende og sist kan gi både dårligere og dyrere pasientbehandlingen. Denne typen samrøre er i dag heldigvis langt sjeldnere enn tilfellet var for bare få tiår siden.

I Norge finnes en forunderlig overtro på at institusjoner og/eller ansatte innen det offentlige, kort sagt de som sitter på fanget til Han Stat, ikke plages av samme habilitetsproblemer som er knyttet til økonomisk avhengighet innen andre deler av samfunnet. Selvfølgelig er dette en misoppfatning hvilket alle burde være klar over gitt at historiebøker faktisk finnes fritt tilgjengelig og angivelig også leses fra tid til annen av elever og studenter, men det er nå engang så i vårt land at naivitet anses for å være en dyd (våre angivelig idealistiske politikere ynder å «skape tillit og godvilje ved å gå foran med et godt eksempel»). Avhengighetsforholdene mellom det offentlige, som hos oss er den suverent største finansieringkilden, og ulike forsknings- og undervisningsmiljøer som begunstiget av statens velvilje, er i Norge massive, faktisk enda større enn mellom staten og statsfinansierte NGOer (en digresjon: Sistnevnte relasjon mellom adjektiv og substantiv lyder som en selvmotsigelse, men er det ikke i norsk praksis) eller mellom staten og statsfinansierte eller –subsidierte medier. Særlig, men langt fra utelukkende, er dette tydelig innen de deler av forskningen som har klare politiske overtoner.

Man blir litt trett av eksempelet, men jeg kan ikke dy meg for å komme dragende med klimaforskningen igjen og dens politisk-økonomiske bindinger. Tror virkelig noen at ansatte på CICERO,Norges største institutt for tverrfaglig klimaforskning, ledet av den tidligere SV-toppen Kristin Halvorsen, kan forholde seg fritt til pågående diskusjoner i samfunnet om hvor store og menneskeskapte observerte klimaforandringer måtte være? Svarer du ja, så er du for god for denne verden, eventuelt så uvitende om hvordan kommunikasjon og ledelsesønsker typisk sildres gjennom store institusjoner ovenfra og ned til hver enkelt ansatt («man må være lydhør for ledelsens signaler!»), at det er vanskelig å finne et felles utgangspunkt for videre diskusjon. De som forsvarer et slikt ståsted, er på nivå med fortidens tobakkforskere som hardnakket hevdet at nei da, vi lar oss ikke påvirke det minste i vår forskning av hvem som betaler oss, at det er Philip Morris i stedet for den amerikanske kreftforeningen, for eksempel. Prinsipielt gjelder imidlertid at slike bindingsforhold er helt uakseptable innen forskningen, og det finnes gode, historisk gjentatte ganger verifiserte, grunner for at uavhengighetskravet gjelder absolutt.

De som imidlertid regner seg selv som utvetydig tilhørende den gode siden i samfunnet, altså i motsetning til sånne som (ironivarsel!) skriver på document.no og følgelig har plantet kainsmerket i egen panne, de vet jo selv at de kjemper den gode kamp, at deres virksomhet er halal og kosher og jeg vet ikke hva. Det disse velmenende og rettferdige gjør, må da være OK, ikke sant, de er vel ikke inhabile? Vi kan jo ikke gå rundt og mistenke alle, og nettopp staten må vi vel kunne ha tillit til?

Nei, vi kan ikke i samband med spørsmål om tillit og hva som er sant og ikke sant, ha ubegrenset tillit til noen, heller ikke statlige institusjoner for forskning og undervisning. Ganske spesielt kan vi aldri ha ubegrenset intellektuell tiltro til noen som instrumentaliserer sannheten eller sannhetssøkningen, og det er nettopp dette de gjør, de som lar hensikten med en gitt forskningsaktivitet avgjøre vitenskapelige tolkninger og konklusjoner. Faktisk er dette den aller verste form for forskningsjuks man kan tenke seg. Den er dessuten meget utbredt – et blodferskt eksempel er omskrivningen av filosofihistorien  ut fra feministiske og identitetspolitiske prinsipper som nå forsøkes ved alltid kule OsloMet – langt mer så enn det åpenbart uakseptable ved at svake sjeler stundom fikler med og pusser på data for å komme frem til sammenhenger de synes skinner spesielt vakkert.

Egentlig er slik instrumentalisering av vitenskap, hvori selvsagt inkludert historie og undervisning, i politikkens tjeneste enda verre. I hvert fall har den i seg kimen til å bli det, for her taler vi ikke bare om svikt, men et prinsipielt svik mot selve sannhetssøkingens idé. I min verden blir det ikke alvorligere enn som så. 

At denne formen for avvik fra det etisk akseptable likevel er blitt så hyppig forekommende, henger intimt sammen med den postmoderne tidsånden som har fått herje i vestverdenen gjennom noen tiår nå, og som har etterlatt et inntrykk av at hensikt og følelse er viktigere enn klar tanke fulgt av klok handling. Men slik er det ikke (se inn i ditt eget hjerte på godt lutheransk vis og kjenn etter om du ikke er enig!): Sannhet finnes, noen søker den og til sist vil den bli kommunisert og gjenkjent som nettopp sann. 

Det er ikke alltid så at «might is right», at det hver gang er seierherrene som avgjør hvordan historien skrives. Samme hvor store ressurser de sitter på, så vil ikke noen samfunnselite lykkes med å føre hele folket bak lyset hele tiden, ikke engang om de selv mener seg å handle i den beste av alle hensikter. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også