Et isfjell flyter nær Lemaire Channel, Antarctica, 5. februar 2020. Foto:Ueslei Marcelino/Reuters/Scanpix

For noen uker siden skrev jeg om et for norske lommebøker svært viktig tema, kronekursen, som jeg ikke har videre innsikt i, og erfaringen gav mersmak. Derfor fortsetter jeg i dag med noe annet jeg vet fint lite om, skjønt nå er det sydpolskontinentet, intet mindre, som skal legges under ordlupen. Særlig er det Antarktis’ rolle innen global oppvarming vi skal se på, for denne må nødvendigvis være betydelig gitt at så stor del av klodens is er samlet i nettopp disse områdene. Med dette som inngangsport til samtidens heftige klimadiskusjoner ønsker jeg også å si noe om hvor forbasket vanskelig det er for interesserte legmenn ikke bare å vurdere årsakssammenhenger bak påståtte klimaforandringer, det kunne jeg på en måte akseptere, men til og med hvor håpløst det virker bare å oppnå et noenlunde klart bilde av hvilke relevante fakta som foreligger.

Jeg regner med at mange lesere har like liten kunnskap som jeg om området syd for 60o, inklusive selve polen der nede, så derfor repeterer vi først noen helt basale grunndata. Motsatt hva tilfellet er med Nordpolen, ligger Sydpolen på et enormt kontinent som ofte mer spesifikt benevnes Antarktika. Rundt dette ligger svære havområder. Antarktikas overflate er på 14,5 millioner kvadratkilometer hvilket er en og en halv ganger størrelsen av USA. Over 99% av kontinentet – som har klodens suverene kulderekorder, det er intet gjestmildt sted – er dekket av komprimert snø og is som i gjennomsnitt er 1,6 km tykk, og i havet utenfor flyter enorme mobile ismasser. Totalt er likevel fastlandsisen mye større enn havisen.

At Arktis, altså Nordpol-områdene, har gjennomgått oppvarming ledende til netto issmelting under flere år nå, ser det ut til å være bred enighet om. Oppvarmingen er ifølge Norsk Polarinstitutt dobbelt så stor som for kloden i gjennomsnitt, trolig grunnet større varmeopptak i flater som har mistet hvitfargen fordi isen og snøen alt er smeltet der (albedoeffekten). 

Beskrivelsene av klimautviklingen i antarktiske strøk er betydelig mer varierende. Veldig forenklet står, på den ene siden, skeptikere til den rådende «kloden er i akutt fare for å varmeskades på grunn av menneskeskapte CO2-utslipp»-doktrinen. Ledende blant dem er mange fagfolk med ulike former for naturvitenskapelig utdannelse, ofte tilhørende den eldre garde som ikke lenger behøver å ta hensyn til egen karriere. I Norge er disse organisert som Klimarealistene. Organisasjonen har nettopp knyttet til seg Nobelpris-vinner (fysikk, 1973; det var mannens arbeid innen superkonduktivitet som ble hedret) Ivar Giæver som formann for sitt Vitenskapelige råd.  Jeg legger vekt på å poengtere hvilken naturfaglig tyngde som finnes innen klimaskeptikermiljøet fordi de som sier imot den massive samfunnskonsensus på området («en farlig oppvarming av kloden skjer og den er CO2-drevet»), ofte av meningsmotstandere fremstilles som uvitenskapelige og, enkelt sagt, en flokk raringer. Visst kan professorer og andre lærere i fysikk – og klimarealistene har i sin midte ganske mange slike, både avgåtte fra sine universitetsstillinger og ennå aktive – være raringer, feiltenkende og litt av hvert, men uten formelle kvalifikasjoner er de definitivt ikke. 

Mot seg har de nesten hele det politiske og vitenskapelige etablissementet, fra Gro Harlem Brundtland (som ifølge nesegrust beundrende norske medier visstnok var «hele verdens miljøsamvittighet» i sin tid), dagens «grønne skifte»-statsminister Erna Solberg, siden 1990 det regjeringsoppnevnte og –finansierte Senter for tverrfaglig klimaforskning  med sitt romslige budsjett og 70 ansatte under direksjon av den kjente fysikkeksperten (jo, det er ment ironisk) Kristin Halvorsen, samt en rekke andre mindre, vitenskapelige så vel som politiske, organisasjoner som støtter opp under hovedsynet slik dette fremmes i de autoritative publikasjonene utgående fra FNs klimapanel.Sagt forsiktig: Det kan nok finnes raringer også innen disse sistnevnte kretser, og dessuten en og annen publikasjon som ikke primært så dagens lys drevet frem av vitebegjær og sannhetshunger.

Hva sies så om Sydpolisen og klodens påståtte klimaforandringer? Ulike ting av ulike aktører som alt antydet, og på en måte som gjør at det stundom er umulig å skille politikken fra vitenskapen i sakens anledning. Noen målinger viser en viss avkjøling, andre en viss oppvarming av kontinentet; slik jeg forstår det, registrerer ulike målestasjoner ulike trender, hvilket naturligvis kan være fullt ut i samsvar med virkeligheten. Tilsvarende finner man at noen målinger viser økning av de sydlige ismassene mens andre viser reduksjon, igjen reflekterende en viss samvariasjon med hvor malingene er foretatt. Økning er sett særlig av havisen mens den større landisen ser ut til å ha avtatt i størrelse. Selv om alt dette kan beløpe seg til et betydelig antall gigatonn opp eller ned, så skal man merke seg at det er prosentuelt meget små endringer som registreres. Eksempelvis angir en av wikipedia-artiklene det lenkes til ovenfor, en kontinental oppvarming (overflatetemperatur) av Antarktika på >0,05oC per tiår mellom 1957 og 2009. Den vestlige delen av kontinentet viser størst oppvarming (angivelig 0,1oC per tiår) i samme tidsrom, særlig markant om vinteren og våren, mens den østlige delen, iallfall på 80- og 90-tallet, snarere viste en viss avkjøling. 

Jeg ble ikke vesentlig klokere av å lese disse og flere lignende fremstillinger, tvert imot gikk tankene tilbake til noen av påstandene jeg hørte Giæver fremsette i dette foredraget fra 2015. Fra 1880 til da hadde, ifølge Giæver, jordens gjennomsnittstemperatur steget med (kun?) 0,3 K (1 Kelvin = 1 grad celsius) hvilket egentlig først og fremst viser én ting: forbausende stabilitet. Giæver gikk enda lenger i foredraget ved å hevde at ingen global oppvarming er dokumentert, i alle fall ikke på 2000-tallet, en påstand jeg ikke har sett ham belegge på noen for meg fullt ut overbevisende måte. Men hans omtale av den relevante målesikkerheten synes jeg uansett var tankevekkende: Man er ikke innen feltet engang i nærheten av å oppnå meningsfulle gjennomsnittsmålinger, påstår han, ikke på et presisjonsnivå av tidels grader celsius, så i bunn og grunn er det et misbruk av data og gjengse forbehold om måleapparaters presisjon når man later som at pålitelige data på dette detaljnivået finnes. Hans tilleggspoeng med relevans til nettopp Antarktis syntes jeg også var slående: Kun 8 – åtte – temperaturmålestasjoner på dette kontinentet var etter NASAs opplysninger, videreformidlet av Giæver, virksomme per 2015, så hvordan kan man da i all rimelighetens navn uttale seg med sikkerhet om gjennomsnittlige, små temperaturendringer?

Alt jeg har lært om måling og sikkerhet innen naturvitenskap, og det har blitt en del opp gjennom årene, roper at her skal man være tentativ i konklusjonene. Desto mer bisarr – ordet er valgt med omhu – blir situasjonen når «noen» tillater seg å konkludere endelig innen fagfeltet med tilliggende herligheter om hva som er og ikke er, hva som skyldes hva og så videre. Men nettopp denne autoritære skolemesterrollen er det at flere tar på seg, endog ser ut til å nyte. Jeg skal nøye meg med ett eksempel, fra selveste Gro Harlem Brundtland  som i egenskap av FNs spesialutsending i klimaspørsmål i 2007 uttalte følgende: «Hva er nytt i dag? Det nye er at tvil er eliminert. Rapporten fra FNs klimapanel er klar. Det er også Stern-rapporten. Det er uansvarlig, uforsvarlig og høyst umoralsk å stille spørsmål ved dagens situasjon. Tiden for å stille diagnoser er over. Det er på tide å handle.»

Dette er den samme «elder stateswoman» som nylig (2018) beklaget seg over at «vi er i ferd med å miste kontrollen over hva folk blir fortalt».Om slike maktmennesker har jeg bare én ting å si: De er farlige, styringskåte besserwissere som tiltror seg selv ikke bare evnen til å fatte kloke beslutninger på andres vegne, men også mener at det er deres selvsagte rett å inneha en slik maktposisjon et eller annet sted midt mellom Gud og menneskene – trolig nærmere førstnevnte, forresten – hvorfra de trekker i alle nødvendige tråder mens vi andre danser etter det ovenfra bestemte partitur. Denne typen ledere er ikke vitenskapelige i sitt tankesett og de er heller ikke etiske forbilder. Men du verden hvor mange det er av dem innen politikken. 

Jeg er fremdeles usikker på hvordan det står til med den eventuelle oppvarmingen av kloden, for ikke å snakke om hvilke årsaker som måtte ligge til grunn for prosessen, om den altså finnes. Etter evne skal jeg forsøke å orientere meg også fremover om hva som er sant og usant i sakens anledning. Fjollete skråsikkerhet rundt spørsmålet er meg til liten nytte, men betydelig irritasjon; jeg skal faktisk ha meg frabedt lettvint «argumentasjon» som åpenbart lener seg mot særdeles mangelfull kunnskap om den klimatiske variasjon som beviselig fant sted også forut for eventuelle menneskeskapte effekter. 

Frykten for at det i landet mitt brukes uhorvelig mye penger på ukloke prosjekter hvis oppgave det er å ta hånd om problemer som kanskje ikke finnes, og dertil på måter som er både økonomisk og industrielt ukloke, gnager meg mer og mer. Skulle jeg finne noen uangripelige knagger å henge fremtidig forståelse av klimaspørsmål på, så skal jeg dele dem med dere, men ingen bør holde pusten i påvente av slik ny kunnskap.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.