Kommentar

Elementene i overskriften henger ikke sammen, sier du? Enig i det, og ikke bare ved første blikk, men nettopp deri ligger den idémessige sammenhengen. Poenget er at jeg vil si noe om misforholdet mellom hvordan man fra den norske øvrighetens side innbiller seg at samvirke oppstår og reguleres i naturen, menneskeskapte virksomheter inklusive, og hvordan det faktisk forholder seg. Det er med andre ord enda en gang gapet mellom «top-down» og «bottom-up» tenkning vi skal innom. Temaet er ikke bare sørgelig tett forbundet med uklok styringspolitisk praksis, men gjenspeiler manglende generell forståelse av hvordan stabilitet i komplekse systemer opprettholdes. Endelig vil jeg til ovenstående knytte noen ord om hva som utgjør optimale organisasjons- og undersøkelsesnivåer når vi dels skal prøve å forstå, dels konstruere en ikke-banal eller kompleks virkelighet. Også dette siste vil være delvis repetisjon av ting jeg har skrevet før, men her snakker vi om vanskelig stoff, så gjentagne refleksjoner kan iallfall ikke skade i jakten på innsikt.

Hvordan flyr en flokk med trekkfugler som forlater Norge for sydligere land om høsten? Sannheten er at ingen riktig vet hvordan de får det til, i alle fall ikke på et så pass dypt nivå at man kan snakke om sikker kunnskap med genuin forklaringskraft, men i det minste kan man avskrive noen tilsynelatende plausible modeller for hvordan denne typen kompleks adferd er mulig. Det dreier seg ikke om noen hierarkisk organisering av fuglene der en general sender meldinger til oberster som igjen melder fra til sine nærmeste underordnede og så videre og videre til flokken flyr friksjonsfritt og sikkert i riktig retning. Nytten av flygemåten er mangslungen, aerodynamikk og sikkerhet og sikkert mye annet også må trekkes inn, men dette er ikke hovedpoenget; det viktige i sammenhengen er at de mange fugleindividene selvaggregerer til en gruppe, en flokk, som så uten ordrer «ovenfra» (det finnes intet egentlig ovenfra i selvorganiserende systemer) bevarer en funksjonelt framifrå struktur så lenge dette er nyttig i interaksjonen med en stor og farlig omverden. Ved å fly som de gjør, får de jobben gjort; de overlever.

Også under vann finner vi samme fantastiske fenomen, eksemplifisert ved hvordan ulike typer fisk organiserer seg i stimer som kan agere med ekstrem koordinasjon over enorme havavstander og lang tid til egen nytte og vern mot fiskeetere i omgivelsene. Som for fuglene gjelder at man ikke kjenner noe fullgodt ovenfra-og-ned system for hvordan enkeltfiskene finner sin plass i mengden og siden evner å holde denne til stimens og egen nytte; kommunikasjonen individene imellom må skje lynhurtig og via et stort antall ledd, for sett utenfra er presisjonen i mange stimtyper enorm. Det er ikke uten et element av syrlig humor jeg tenker på at slike synkronsvømmende fisker på engelsk kalles «a school of fish;» trass i navnet er det intet som tyder på at samfunnsledere med større styringsglede enn innsikt evner å ta lærdom av betegnelsen.

Eller se på et av landjordas aller mest spektakulære undere for enhver som fascineres av nivåtenkning, maurtuen. Individende, altså enkeltmaurene, er svært mange, men alle ser ut til å arbeide målrettet og flittig – på nettopp maurens vis – uten være seg arbeidsplaner levert ovenfra eller utviklingssamtaler eller alt det andre fjaset samtidige menneskelige arbeidsfellesskap forbannes med. Trass i all denne iøynefallende funksjonalitet faller det åpenbart ikke samfunnsstyrerne inn å gå til mauren for å bli vis; man ignorerer heller eksempelet i klokkertro på at ovenfra-ned ledelse likevel må være nødvendig når mennesker skal skape noe godt eller enda bedre, når de skal finne frem til genuint nye innsikter og derved berede grunnen for ennå ukjente næringer eller annet fint som alle kan ha nytte av, i det minste en gang i fremtiden.

Da er jeg kommet til Innovasjon Norge, skjønt jeg kunne like gjerne valgt Forskningsrådet eller en lignende institusjon som eksempel til skrekk og advarsel. Poenget er at alle disse arbeider etter samme «top down»-modell som gjelder overalt ellers i norsk næringsliv. De tror at mål, direktiver og retninger må formidles ovenfra, hvoretter forskere og gründere skynder seg til å finne opp nye ting eller etablere nye bedrifter som så i sin tur igjen skal vannes med offentlige penger helt til en ny og bedre økonomisk virkelighet foreligger.

At dette er usannsynlig så vel som utenfor den stendig erfarte virkelighet, er åpenbart ingen hindring for de statlige mesenstrategene med Rommel-kompleks eller –ambisjoner (betegnelsen er valgt fordi den symboliserer militært kloke generaler – og samtidige mindre kloke som likevel drømmer om å gå i de stores fotspor – med lyst og evne til å peke med hele hånden, hvoretter soldatene skynder seg å sette sjefens planer ut i livet). Problemet er bare at knapt noe som helst nytt og verdifullt er skapt på denne måten, jamfør planøkonomiens systematiske fiasko når det gjelder å etablere bærekraftig ny virksomhet. De gode idéene kommer alltid nedenfra, i forskningen så vel som innen næringsmessig verdiskapning, og som regel mot snarere enn følgende fingervisningene fra toppsjiktet. Av de strategiske satsningene ovenfra kommer typisk «månelandinger» lik den vi så på Mongstad, altså prestisjeprosjekter som koster fellesskapet milliarder før de skrotes. Innen forskningen har man tilsvarende «nasjonale satsninger» langs vitenskapelige moteretninger: Forskere lydhøre overfor signalene ovenfra skriver søknader spekket med tidens moteord (dere skulle bare visst hvor gjenkjennelig slikt er for den innsatte, men skeptiske; politisk korrekthet er ingenlunde et fenomen begrenset til samfunnsvitenskapene, dessverre) og får etterpå ros for originalitet fra granskerne under fagfellevurderingen. Millionene drysses over de moteriktige som så går i flokk i utpekt retning til alle etter hvert blir trette av spillet og svinger over for å forfølge neste «nye» idé. Så gjentar spetakkelet seg. Det blir sjelden mye genuin forskning per krone av slikt, men alle de involverte er fornøyde og roser hverandre for alt det fine som er frembrakt gjennom det de kaller «åpne og transparente prosesser.» Den faktiske mangelen på realsuksess snakker ingen om; man kritiserer ikke systemet når man selv er avhengig av velvilje ved neste korsvei.

La meg ta et kontraeksempel fra næringslivet som jeg rett nok kjenner langt dårligere enn forskningsverdenen, men det kan jo være interessant å stikke nakken ut og risikere å få den kappet av på grunn av kunnskapsløyse: Fremveksten av oppdriftsnæringen. Tamfisk utgjør nå en større andel av økonomien i fiskeriene enn jakten på villfisk gjør det etter noen hektiske tiår der risikovillige entreprenører – slikt ligger i blodet hos kystens folk; fiske har alltid vært et farlig sjansespill – har gått i bresjen for denne nye utnyttelsen av havets muligheter. Initiativene nedenfra har vært avgjørende, ikke planer ovenfra. Det er ikke småpenger som derved skuffes inn i A/S Norge hvert år, og ennå står vi bare ved begynnelsen. Det er i sannhet historisk sus over erkjennelsen av at mens det er ti tusen år siden menneskene lærte seg jordbruk, så skjer utviklingen av havbruk i vår levetid. All ære til foregangsmennene langs kysten!

Både våre forsøk på å forstå og styre komplekse prosesser hviler på til dels pinlige forenklinger og manglende vilje til å ta innover seg erfaring fra virkeligheten. La oss summere opp tre hovedpunkter som delvis kan utledes av det ovenstående om man ikke insisterer på å forbli forblindet av vane og ideologisk overbevisning:

Tendensen til å late som om fremtiden skapes ved planlegging ovenfra er historisk falsifisert på flere nivåer, både økonomiske og politiske. Nyskaping av verdier skjer ikke på denne måten, ei heller ledes kunnskapsbedrifter effektivt etter slike post-leninistiske modeller. «Nedenfra opp» slår alle dager «ovenfra ned» hva effektivitet, kreativitet og slitestyrke angår, innen næringslivet, politikken og overalt der ikke-triviell virksomhet foregår. Sykehusdrift har jeg nevnt i denne sammenhengen ved et flertall tilfeller og den fortsetter å være et utmerket eksempel på hvor galt det blir når ledersjiktet får løpe løpsk for andres, altså vår, regning.

Selvorganiserte grupper i biologien finnes, og de er viktige både i seg selv og som eksempler på et ofte fornektet prinsipp. De er ytterst meningsfulle enheter og levende bevis på at gruppetenkning ikke bare er tillatt, men ofte direkte nødvendig dersom man skal forstå naturens ulike systemer. Bikubebiologi er noe annet og mer enn enkeltbiers biologi, fiskestimer lever sitt liv på makronivå som enkeltfisk bokstavelig talt ikke kan drømme om, og den som ikke forstår at en maurtue er en relevant enhet i organiseringen av skogens og maurens liv, han burde overhodet ikke bale med spørsmål innen organiseringen av komplekse levende systemer. Det samme gjelder naturligvis nasjoner av mennesker, for eksempel; ikke alle viktige spørsmål innen humanbiologien kan eller skal behandles eller forstås på individplan. Prøver man seg på en slik reduksjonistisk tilnærming, så går man glipp av helt vesentlige innsikter.

På samme måte som nye og uforutsette egenskaper manifesterer seg på høyere og høyere organisasjonsnivåer i naturen (emergens), så må også studiet av virkeligheten rundt oss mer eller mindre samtidig foregå på alle de nevnte nivåene dersom man skal forstå hvordan ting henger sammen. Både molekylærbiologi, fysiologi, psykologi, sosiologi og flere andre fag er nødvendige for å forstå mennesket og dets aktiviteter enkeltvis og i gruppe. Hvordan orkesteret av mulige undersøkelsesmetoder best skal settes sammen for å finne frem til en kombinasjon godt egnet til å besvare de ulike legitime spørsmålene man har å ta stilling til, er ekstremt vanskelig.

Slike valg må aldri bli ideologistyrt, da gjør vi oss enda dummere enn vi faktisk er. Det trenger vi i hvert fall ikke.

Les også

Selvorganisering -
Oppover – Nedover -
Etikkbonus -
Systemer, planer og ledelse -
Lite endringsvillige? -
Renessanser -
Håndverkets ethos -

Les også