Kommentar

Noen ord slår umiddelbart rot i sjelen takket være sin indre spenst og spenning; det ovenstående var et sådant. Jeg så ordet første gang i Dagbladet 2. november i år, og dersom ordskaperne var hjemmehørende der, så kan jeg bare si noe jeg aldri hadde trodd skulle komme over mine lepper mer til den avisen: ære være. «Etikkbonus» antyder en syntese av økonomi og rettlevnedskrav som er karakteristisk for vårt samfunn; hadde man dessuten klart å få inn jus som et ytterligere element, ville den tidstypiske treenigheten vært fullkommen. Dette skal vi komme til om litt.

Det var den vedvarende skandalen rundt Telenors sjefer og deres bestikkelsesfusk i Øst-Europa og andre steder som ble omtalt i avisartikkelen. Både Telenors styreleder, Svein Aaser, og administerende direktør, Jon Fredrik Baksaas, har i løpet av få måneder avgått/fått avskjed på grunn av urent trav – les: adferd svarende til de facto og kanskje også de jure korrupsjon; alt dette vil sikkert bli drøftet så vel som rettslig klarlagt i dertil egnede institusjoner i månedene og kanskje årene som kommer – i forbindelse med det halvstatlige storkonsernets strategiske satsninger i Asia og land innenfor den tidligere Sovjetunionen. Særlig er det spillet rundt Vimpelcom og relasjonene til presidentfamilien i Usbekistan som stinker. Det ser slett ikke vakkert ut, hverken for de to tidligere gullguttene eller for Norge som jo etter sigende holder etikkfanen høyt og gjerne vifter freidig med den i all sin gjøren og laden både hjemme og i utlandet.

Hvordan det går med saken, vet jeg selvsagt ikke; vi får vel se om de ulike granskningene og all annen politisk og juridisk innsats leder til mer enn vann som renner ut i sand. For meg her og nå tjener Telenor-skandalen bare som springbrett til refleksjon omkring forholdet mellom realetikk og formaletikk i kongeriket, i særdeleshet grenselandet mellom etikk, jus og økonomi, og da helst innen andre bransjer enn det private og halvstatlige næringslivet.

Saken berører meg direkte, for vi er jo ikke helt ukjente med at det egne arbeidet har etiske implikasjoner også innen sykehusvesenet der jeg har tjent til salt i grøten under hele mitt yrkesliv, og dette til tross for at mange fremstiller det som om etikken har vært sørgelig neglisjert blant leger og deres hjelpere. Det nye i senere år er at man har fått formalisert utdannelse innen etikk – flere slike lærestoler med dertil hørende ressurser finnes nå ved norske medisinske fakulteter – og dessuten har man bygget ut et betydelig byråkrati knyttet til juridisk-etisk vurdering av alle former for medisinsk forskning. Verdt å merke er at denne etikkovervåkningen blir gjort gjeldende ikke bare når klinisk, pasientnær virksomhet finner sted, og der man følgelig godt kan forestille seg at syke mennesker kunne bli skadelidende hvis ærekjære og ufølsomme fagpersoner forfølger sine personlige mål og ambisjoner på en ufølsom og selvsentrert måte; nei, den er heldekkende.

Hva blir konsekvensene av slikt? Det første man skal være klar over, er at juks og fanteri aldri kan hindres ved at man skriver søknader om tillatelse til å gjøre dette eller hint; den som vil fuske, kan gjøre det uansett hvor mange godkjentstempler han har i boken. Videre er det tøv å tro at mer undervisning eller strengere kontroller forebygger villet forskningsfusk; de vet hva de gjør, de som jukser, og de stoppes ikke av flere etikkseminarer. Sånn sett er ressurser brukt på etikkovervåkning en ytterst dårlig investering.

Men ellers da, kan det bent frem være at skadevirkninger hefter ved byråkratiseringen av den medisinske forskningsvirksomheten, ved at man har gått vekk fra å tiltro erfarne leger at de arbeider samvittighetsfullt for nåtidige og fremtidige pasienters beste til å kreve juridisk dokumentasjon ved alle korsveier? Jo, det kan dét, og slik skade skjer faktisk.

Den viktigste etiske feilen ved medisinsk vitenskap slik denne nå utøves på sykehus, universiteter og andre forskningsinstitusjoner i Norge og lignende land er såre enkel: det er for lite av den. Det forskes ikke nok, man anstrenger seg ikke tilstrekkelig for å skape ny kunnskap og forståelse til gagn for morgendagens syke. Det er ytterst underlig at dette «sin of omission»-forholdet ikke problematiseres mer enn det gjør, men så er tilfellet: I stedet for å rette opp denne suverent viktigste forskningsetiske skavanken, bruker man betydelige ressurser på å gjøre ytterligere usannsynlig mulige overgrep som det, historisk sett, uansett er svært lite trolig noen sinne vil finne sted. Jeg gjentar: De aller fleste leger beflitter seg faktisk på å agere til beste for sine pasienter, de vil slett ikke utsette dem for fare eller unødige plager. Intet er dypere fundert i profesjonens grunnkjøl uansett egne bolker med etikkundervisning og juridisk-byråkratiske godkjenningsprosedyrer eller ikke. Pasientene selv vet dette vel; det er ikke de som roper etter flere formalia.

Når man i våre dager legger så mange kjelker i veien for legers deltagelse i forskning, så har dette som konsekvens at de trekker seg unna, ut av vitenskapelig virksomhet. De kjenner seg mistrodd og detaljregulert og velger å la være å levere den nødvendige ekstrainnsatsen. Følgen av de innførte juridisk-byråkratiske etikkprosedyrene blir altså mindre og dårligere forskning hvilket burde få både etiske og andre varsellamper til å lyse innen sjefssjiktet. Så skjer imidlertid ikke, for der har man sine egne parametere for måling av suksess og bryr seg bare lite om misnøyen som uttrykkes. I stedet brisker man seg med hvor mye det totalt satses på forskning målt i kroner, en velvokst forskningsadministrasjon inklusive. Kritikk av systemet reflekterer surmaget uvilje mot å akseptere den moderne tids krav om kontrollrutiner, heter det seg. Det brukes i sammenhengen mange fine ord om ansvar og etikk mens glipen mellom retorikken og realiteten blir videre og videre og fagfolkenes frustrasjon større og større. Ingen illustrerer bedre det gamle ordet om at «store ord og fett flesk ikke sitter fast i halsen» enn sjefer tilhørende det økonomisk-juridisk-etiske toppsjiktet.

Da går vi tilbake til den økonomiske verden vi entret via Telenor-episoden, for vi bør ingenlunde la oss forlede til å tro at dette foretaket er alene om å ha etikkbonuser og lignende fjolleting innbakt i sjefenes totallønninger. Det gamle Televerkets arvtagere er neppe hverken verre eller bedre enn andre store og ikke fullt så store aktører på det internasjonale markedet; «uhellet» ville bare ha det til at det var Telenor-ledelsen som nå ble tatt med buksa nede. Vi kan trygt regne med at også andre som opererer i Ukraina, Azerbaidsjan, Usbekistan, Pakistan, Nigeria og lignende land praktiserer strategisk gavmildhet i samsvar med tradisjonen innen de angjeldende kulturene, samtidig som de prøver å skjule sporene etter smøringen som best de kan.

Det skremmende er at man åpenbart ikke innser det tilnærmet selvmotsigende i å ha ordninger som etikkbonuser for sjefene, at man later som om trangen og evnen til å opptre som seg hør og bør og i henhold til juridisk godkjente prosedyrer avhenger av hvor mange millioner den egne inntekten økes med. Er det virkelig mulig at de kan håndheve et slikt system uten å få en flau smak i munnen, at de ikke skjønner at det er noe grunnleggende uverdig ved å late som om anstendig adferd skapes ved at et etisk-juridisk regelverk tres ovenfra og ned over hodet på aktørene?

Anstendighet bunner i gjensidig tillit og samhold, at vi gjenkjenner oss selv i nesten, den som står overfor oss og som vi skal forholde oss til, enten vi nå skal behandle ham for sykdom eller drive forretninger. Det gamle tillitssamfunnet er i dag på vei ned og ut, det knekkes av manglende vedlikehold og forståelse for både dets betydning og hva som holdt det oppe. Et system byggende på ytre kontroll med belønning om du handler rett og straff om du handler galt vil aldri, gjentar aldri, kunne konkurrere i effektivitet med ett som bygger på samvittighetsstyrt vilje til å handle rett og rettferdig.

Skjønt antagelig vet de dette, også de på toppen, de synes bare likevel at de må stå på og fullføre løpet med mer og mer kontroll og flere og flere både positive og negative incentiver ettersom det er dette de ser i verden rundt seg. Etikken holdes opp som en flott fasade; korrupsjon og annen styggedom finnes ikke i norske bedrifter, slikt er det andre som driver med, de som bor i land der det kristen-sosialistiske samfunnssynet i moderne tapning ikke er blitt selve normen.

Parable of Pharisee and Tax Collector
Trestikk av Gustave Doré illustrerer lignelsen om fariseeren og tolleren fra Lukas 18, 10-13: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’
 

Forretningsfolk og politikere har mer som forener enn som skiller dem; begge skal selge en vare til flest mulig. I møtet med representanter for begge kategorier skal man vokte seg særlig vel og holde et godt grep om egen lommebok når de begynner å snakke blomstrende og høyrøstet om etikk og verdier. Ikke sjelden ligger det da noe annet til grunn, noe som ikke ser like fint ut om solen og lyset slipper til. Man bør ikke la seg lure. Har man nådd voksen alder, så bør man vite at verden bare i ytterst begrenset grad besitter Kardemommeby-kvalitet.

Når så er sagt, skal jeg ikke nekte for at det ville smakt uendelig godt å få erfare litt mer lavmælt anstendighet i både økonomiens og politikkens toppfolks opptreden overfor oss, deres «kunder.» Et element i dette ville være å se breialt etikksnakk erstattet med stillferdig konsentrasjon om det viktigste for egen bedrift og eget folk, altså noe i retning av idrettens stereotype «fokus på egne arbeidsoppgaver» som nøkkel til suksess. Hva spesielt politikerne angår, så ville det vært velsignet om en bevegelse mot mer etisk adferd kunne begynne med større grunnleggende ærlighet overfor velgerne, for eksempel ved at de på toppen ikke like ofte talte med to tunger i jaget etter støtte og popularitet.

Men å håpe på slikt er å ikke ta tilbørlig hensyn til både grunnleggende menneskelig biologi og historisk erfaring, er jeg redd. De er som de er og alltid har vært, både bedriftslederne og de som karrer seg oppover politikkpyramiden. Vi skal ikke innbille oss annet, for det kler ikke voksne folk å være naive.

Les også

Prosessen og prosessene -
Riksrevisor svinger svøpen -
Lite endringsvillige? -
Tillit -
Slutten på barmhjertigheten -
Haugianisme -

Mest lest

Meyer på jordet

Les også