Kommentar

I 1991 valgte norske lesere Franz Kafkas ”Prosessen” til det 20. århundredes største litterære verk. Jeg er notorisk skeptisk til all ”størst-og-best” tenkning i litterære sammenhenger, men at ”Der Prozess” har vært skjellsettende, kan det ikke være tvil om. Boken kom ut første gang i 1925, ett år etter forfatterens død og mot hans vilje, mens den første utgivelsen på et fremmed språk kom med norske Gyldendals utgave i den gule serie i 1933. Boken beskriver Josef Ks uventede arrestasjon en morgen – for hva får han ikke vite – og videre vei gjennom et absurd og innviklet rettssystem som maktstjeler ham. Slik skaptes begrepet Kafka-prosess, en uhyggepreget og umulig kamp mot et ugjennomsiktig og uforståelig system som til sist kveler deg. For oss nordmenn ligger assosiasjoner til Ibsens Bøygen i ”Peer Gynt” så vel som til Munchs stumme ”Skrik” nære til hands.

Det er noe rart med ord som tilsynelatende slumpaktig kommer i kontakt med hverandre og etterlater iakttageren spørrende om møtene dem imellom virkelig var like tilfeldige som det kunne se ut til. Ved Oslo universitetssykehus har vi et utall av prosesser med liten forbokstav i kjølvannet av den store Fusjonsprosessen. I alle fall for meg er språkbruken rundt dem fremmedartet, man sier typisk at man ”kjører [en] prosess på noe.” Det aller fineste skussmålet noe kan få later til å være at ”det var en åpen og inkluderende prosess.” Nå har jeg vært berørt av, endog involvert i noen slike og forblir undrende over hvor Ledelsen tar sine adjektiver fra. Neppe er det fra den språklige sannhets skattkiste, men la nå det ligge.

Det mest bisarre sett nedenfra, altså fra mitt ståsted, er hvordan ”prosesskjøringen” nærmest ser ut til å være blitt en del av kjernevirksomheten i dette som en gang var fire rimelig vel fungerende, store sykehus. Også når det er fullstendig klart og forhåndsbestemt hvorhen man skal – noen av oss mener jo dette er tilfellet svært ofte, men altså også i tilfeller der representantene fra Ledelsen selv sier at resultatet er gitt på forhånd – så får vi høre ”vi må bare kjøre en prosess på det for formalitetens skyld.” Og så gjør man det, etter en på forhånd bestemt mal som i prinsippet er lik for alle prosesser, later det til, mens annet arbeid får vente.

Erfarne leger – og mange uerfarne med – står fælne og ser på mens det ene prosesstoget etter det andre kjører runden på arbeidsplassen. ”Er det virkelig slik tiden skal brukes på sykehus nå?”, spør de seg og søker trøst i det egentlige arbeidet, i det som tydeligvis aktes lite av Ledelsen i og med at det nesten ikke omtales, men som folket ”på gølvet” vet så absolutt krever både sin mann og sin kvinne. Noen prøver å protestere, men de fleste orker ikke. Slik vil det alltid være. De mange små prosessene føles som deler av Prosessen.

La meg trekke fram også et par andre sider med Kafka-preg over seg ved arbeidet på et moderne universitetssykehus i rask og kontinuerlig endring. Dels er det jeg nevner spesifikt for nettopp denne typen arbeidsplasser, men jeg tror nok mye vil gjenkjennes som allmenne trekk også ved det store samfunnet utenfor, om man først er villig til å åpne øynene. Alt henger sammen med alt, som kjent, og tidsånden er det ingen som kan løpe fra.

Det snakkes en hel del om kvalitet på min arbeidsplass, og Ledelsen bruker gjerne store bokstaver når de gjør det. For kvalitet kan ingen være mot, naturligvis, men hva er det egentlig man snakker om? Typisk er det ”null avvik og null merknader ved tilsyn” eller at prosedyrer finnes nedskrevet i henhold til en forutbestemt mal. Slikt kan jeg love er ganske langt unna det den jevne Ola og Kari forbinder med kvalitet på sykehus – altså at pleie, diagnostikk, behandling og forskning er på topp faglig nivå – og det er også fjernt fra det man i filosofien og litteraturen har syslet med av tenkning omkring samme tema helt siden Platons tid. Hadde jeg vært litt stygg – hvilket jeg naturligvis aldri ville falt for fristelsen til, fra naturen eiegode menneske som jeg er – kunne jeg trukket linjen fra sykehusenes kvalitetskoordinatorer (og det er ikke få av dem) til Bruce Chatwins glitrende bok ”Songlines”. Den handler om aboriginerne, og tittelen refererer seg til det ikke helt intuitive konsept for en europeer at de ”synger eksistens inn i naturen.” Synger de ikke naturen, så finnes den ikke. Likeledes kunne man få inntrykk av at fantes ikke de før nevnte kvalitetsansvarlige i universitetssykehusets stab, så ville ikke godt medisinsk arbeid blitt utført lenger. Noen av oss mener rett nok at den iboende yrkesetikken fra Hippokrates og fremover byr oss å streve etter å gjøre jobben vår best mulig, alltid og under alle forhold, men slikt er tydeligvis ikke ansett som verken nødvendig eller tilstrekkelig i den nye tid. De som synes ressursene burde vært rettet direkte inn mot klinisk arbeid eller forskning i stedet, er i utakt med tidsånden og strever i motbakke; kanskje blir de tålt, men de blir definitivt ikke lyttet til.

Mens drøset går om etikk, så kan jeg ikke unnlate å svinge innom profesjonaliseringen også av denne delen av legegjerningen før jeg legger pennen ned, og da særlig hva gjelder undersektoren forskningsetikk. Igjen våger jeg å påstå at godtfolk neppe vet hva leger og forskere i dag har å forholde seg til i sitt praktiske arbeide, hva som skjuler seg bak de fine ordene.

Det var jo slik at vi for rundt 6 år siden hadde en forskningsskandale ved universitetssykehusene i Oslo, nærmere bestemt ved Radiumhospitalet. Den bestod i at en kollega fusket, endog så grovt og utvetydig at han diktet opp en del pasienter og funn. Dette ble oppdaget, mannen mistet kappe og krage og hans resultater ble offentlig tilbakekalt. Det hele var svært pinlig, men heldigvis kom ingen pasienter til skade. Langt finere forskningsinstitusjoner enn vår har hatt slike saker, men denne gangen var det vi, og det svei ordentlig. Likevel: Brodne kar og råtne epler finnes innimellom, og mot slikt kan man aldri helt verge seg.

Men en slik individualisering av skyld var ikke tilstrekkelig, må vite, det måtte granskes på bredere front, man måtte se etter institusjonelle årsaker, rutinesvikt. Medisinske etikere hengte seg på og forordnet mer undervisning i og mer penger til etikken. Granskningskommisjonen forordnet flere og striktere eksterne og interne granskningskomiteer som skal forhåndsgodkjenne all forskning ved universitetet og sykehusene.

Man pisket vann til skum i sin iver etter å bekjempe synden i verden. Resultatet ble en vesentlig øket papirmølle rundt selv den mest uskyldige vitenskapelige undersøkelse. Ikke misforstå meg: Noen typer forskning ER etisk vanskelig og skal selvsagt granskes eksternt før den tillates (eller avvises), men det aller meste som går under navnet forskning, er åpenbart uskyldig og kan ikke på noen måte være skadelig eller farlig. Kjenner man faget, så vet man det.

Det er noen prinsipielle så vel som praktiske konsekvenser av slikt. For det første illustrerer det en tendens i tiden: Man lager juss av problematikk som aldri var ment å komme inn under jussen, enten det skjer på skolen, i arbeidslivet eller i politikken. Dernest kommer det viktige poenget – når nå utgangspunktet var som det var – at man slett ikke KAN hindre juks og uetisk adferd på denne måten. Er du i stand til å dikte opp resultater, så er du i stand til å lyve sammen en plausibel fortelling til en regional etisk komite også. Her snakker vi om individuell løgnaktighet, falskhet, og slikt bunner ikke i mangel på kunnskap. Helt til sist kommer at terskelen for å drive forskning blir for høy, man orker ikke når det finnes så mye ”red tape”. Og da er vi inne på noe riktig farlig: Det store etiske problemet i norsk medisinsk forskning er nemlig at det er for lite av den, ikke at pasienter farer ille som følge av forskningen (det sistnevnte tror jeg knapt det finnes eksempler på i moderne tid, heldigvis). Unnlatelsessynder er i sin konsekvens minst like alvorlige som andre synder.

La meg prøve å trekke disse hjertesukk fra eget fagfelt over i det generelle, for jeg tror ikke skilnadene er så store fra område til område som man kanskje skulle tro. Juristifiseringen går for langt i vårt samfunn. Kontroll kan aldri erstatte tillit til den enkelte medarbeider. Å tro at man kan styre kompliserte, nyskapende virksomheter fra toppen nedad i henhold til forhåndsbestemte algoritmer, som til og med er skapt innen andre virksomhetsområder, vitner mest om vankunne. Sentralisme fungerte ikke under kommunismen, og den fungerer ikke godt nå heller. Ansvarlige, motiverte, vel utdannete mennesker med unik kunnskap innen sitt område må gis ansvar og tiltro; den som kan, må også være den som bestemmer, i alle fall i større grad enn man nå legger opp til.

Den optimale grenselinjen mellom meritokrati og demokrati er vanskelig å trekke. Men når fagfolkene oppfatter at Ledelsen direkte hindrer gode løsninger, da er en utålelig situasjon oppstått. Manglende kunnskap og innsikt er ingen dyd og borger ikke for fremskritt, verken i medisinen eller innen noe annet område.

Les også

-
-
-
-
-
-