Kommentar

Rett nok skal jeg ta for meg hvordan det er å være lei og trist over tingenes tilstand, men jeg skal prøve å gjøre det på en måte som leserne kan ha et visst utbytte av, kanskje endog smile gjenkjennende til. For slik er det man skal respondere på det kronisk beklagelige: med stille, om enn aldri så gledesløs, humor. Ellers kan leden bli overmektig, ikke minst når den er akuttisert av en ettervalgsblues av det riktig ubehagelige slaget. At temavalget ikke er særlig lystelig denne gang, får dere tilgi; også de som beskylder dette nettstedet for å være preget av gamle menneskers dystopi, fortjener vann på mølla i disse regnværstider.

Vi som har vårt arbeidssted på Oslo universitetssykehus, «feirer» i år tiårsjubileum for en veritabel tsunami av omorganiseringer. Jeg har vært inne på tematikken tidligere, blant annet her og her, og skal ikke drøvtygge. Derimot vil jeg i sakens anledning dele med dere et «vi har alle vært der»-utbrudd som mange har humret over, for det er ikke til å komme fra at uttrykket «felles skjebne, felles trøst» har en hel del for seg. Refleksjonen over tidens dårskap påstås å stamme fra romeren Gaius Petronius som døde i år 66, og går som følger:

«Vi trente hardt, men hver gang vi begynte å få frem grupper som fungerte, skulle vi omorganisere. Jeg lærte senere i livet at vi har en tendens til å møte enhver ny situasjon med en omorganisering, og dessuten hvilken fantastisk metode dette er til å skape en illusjon av fremskritt, mens det som egentlig oppnås, er kaos, ineffektivitet og demoralisering.»

Nå er det rett nok så at ytterligere botanisering på internett avslører det påstått romerske opphavet til denne dystre innsikten som særdeles tvilsomt; denne tilforlatelige artikkelen hevder eksempelvis at «sitatet» først så dagens lys blant britiske okkupasjonstropper i Tyskland på slutten av 40-tallet. Man kan se for seg en klassisk utdannet herre av ikke alt for fremstående militær rang som i frustrasjon komponerer en latinsk-språklig nerdehevn over dumskapen han ser rundt seg; hva vet vel jeg. Uansett: At sitatet treffer en rå nerve hver gang det kommer opp på skjernen over en motvillig og kynisk tilhørerskare, det har jeg kunnet bevitne mangen en gang.

La oss så ta turen til England på overgangen mellom 15- og 16-hundretallet, til skalden over alle skalder, William Shakespeare. Uansett hvilke dypt menneskelige følelser man søker innsikt i, så har Shakespeare (eller hvem det nå var som førte pennen; den diskusjonen lar jeg ligge) skrevet om dem, og det på en særdeles klok måte. Ikke minst den avgrunnsbleke leden over menneskenes dumskap og narraktighet har han vendt tilbake til om og om igjen, både i skuespill og dikt. Slik lyder hans sonette nummer 66 i André Bjerkes gjendiktning:

Dødstrett av alt ber jeg om en fredfull død.
Her ser jeg nullitet bli lønnet godt,
og verdighet bli født til tiggernød,
og troskap bli gudsjammerlig forrådt,
og gyllen heder høste spott og skam,
og jomfrudyd få skjøgenavns forakt,
og sann fullkommenhet dras ned i slam,
og kraft bli lammet av forkrøplet makt,
og kunst bli kneblet av autoritet,
og kløkt stå under dårskapens kontroll,
og enkel sannhet bli til barnslighet,
og godhet tjene i det ondes vold.
Dødstrett av alt forlot jeg alt, hvis den
jeg elsker, ikke ensom ble igjen.

Originalen, med kommentarer og omtale for dem som måtte ønske slikt, finnes å lese blant annet på fortreffelige Wikipedia. Det er liten tvil om at Shakespeare kjente lede over det samfunn han levde i, fant det «rotten to the core,» preget av forstillelse og løgnaktighet mer enn analytisk evne. Som den uforlignelige dikter han var, beskrev han elendigheten med eleganse (tenk også på hvordan leden gjennomsyrer handling så vel som tenkning i Hamlet!) og hjalp derved leserne til å dele i alle fall en flik av innsikten han hadde. Bedre kan det ikke gjøres.

Hvordan forholde seg til all denne uærlighet, alt dobbelspillet? Først og fremst gjelder at man må innse at slikt ingenlunde var begrenset til eller særpreget for Elisabeth den førstes England, det dekadente Romerriket, den maktmisbrukende Sovjetunionens tid eller noe annet forgangent og fjernt fra vår egen, samtidige virkelighet. Akkurat de samme mekanismene fungerer fremdeles: «Meet the new boss, same as the old boss» sang 60-tallsikonene «The Who» i “We won’t get fooled again”. Det var ikke min musikk de spilte selv om den tilhørte min ungdomstid, men jeg innrømmer uten forbehold at akkurat hva dette angikk, så formidlet de tidløs lærdom. Man skal nesten være vokst opp i land som Norge eller Sverige for ikke å skjønne såpass, for ikke alt fra unge år å ha internalisert en sunn benmargsforakt for politikere og andre makthavere. Vi nordboere er skremmende godtroende hva politikk angår, også hva politikk angår, hvilket er en kilde til stadig og stille undring for mer lutrede russere, grekere og italienere.

Menneskene tar hånd om leden og skuffelsen som setter inn når man oppdager avstanden mellom hvordan livet faktisk er og hvordan det burde være, som best de kan enten tilnærmingen til tematikken er sånn eller slik. Noen finner hjelp i litteraturens eller musikkens verden for å holde det gående. Jeg vil legge til ytterligere to eksempler på sistnevnte. Begge nytter havstematikk som naturlig er for oss som har vokst opp på kysten; å se eller være på havet er det nærmeste vi kommer en naturlig evighetsopplevelse. At jeg har vært innom dem tidligere, i artikkelen «Stø kurs,» er intet jeg ber om unnskyldning for. De tåler å nevnes flere ganger selv om ingen av dem er forståelsesmessig «vanskelige» på hverken den ene eller den andre måten.

Skotten Alastair Ian (Al) Stewart har en lang karriere bak seg innen det noen kaller historisk folk-rock. Sangen «The Dark and the Rolling Sea» fra «Modern Times» (1975) sier noe om hva man kan forvente. Avstanden til dem som gjennom sin likegyldighet og sitt svik har frembrakt elendigheten, er total i de siste tekstlinjene: «Don’t call my name when your ship goes down, in that dark and rolling sea.» I verset før heter det: «So you paid no mind to the warning signs, As you gave your word so free.» Hele teksten finner du her.

Det andre eksempelet er fra uforlignelige Reidar Brendeland, selveste Vestlandsfanden. Jeg kjenner ikke mannen og påstår intet politisk slektskap mellom ham og meg, men sangen «Stol på kapteinen» oppfatter jeg som ramsalt ironi over norsk godtroenhet, en ironi jeg gjerne stiller meg bak. De kan tvinge oss til å være med på ferden, de som bærer fin uniform, men de kan aldri få oss til å ta bolgen for tøvet de presenterer.

Hvordan klare å leve videre med leden, med skuffelsen over dumskapen og uærligheten? Ulike mestringsstrategier finnes, noen vanlige, andre skulle man kunne kalle «individuelt tilpasset.» Et viktig overlevelseselement i tillegg til å øke egen forståelse av det som skjer, er å innse det komiske i forstillelsen og hykleriet. Latteren gir styrke og holder repet unna. Ikke uten grunn kalles den Guds sverd. Den svarte humoren, den de mektige og rettroende ikke liker eller vil kjennes ved, gir mot og ork til å gå videre.