Kommentar

På den tid da Norge ennå befant seg langt unna topplassen innen rangeringen av verdens rike land, ble det iblant sagt at «man kan ikke skape en sunn nasjonaløkonomi ved å klippe håret på hverandre». Den eksakte formuleringen kunne variere noe, naturligvis, men dét spilte liten rolle; sannheten i munnhellet var utvilsom og ble innsett av alle. 

Jeg har ikke hørt ovenstående utsagn på lang tid, hvilket er aldri så lite foruroligende; kanskje grunnen er at dagens nordmenn ikke riktig forstår den dype innsikten det gjemmer? Er dét som før var en triviell, om enn morsomt formulert, sannhet, i dag for mange blitt uforståelig eller iallfall uklart? Ubehagfølelsen som disse spørsmålene reflekterer, er hva tittelen bærer i seg, og vi skal straks komme til hvorfor nettopp «kunstsalg» og «klimaredning» trekkes frem som mulige hovedfaktorer innen vårt lands fremtidige økonomi. Det er nemlig ikke noe jeg selv har funnet på i et særlig dystopisk øyeblikk. Dessverre.

Det nye, rike Norge har de seneste tiårene satset mye pæng – som tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen brukte å si på sin uforlignelige og avvæpnende Hedmarks-dialekt – på kultur og kunst med etablering av nye og styrking av gamle institusjoner samt planlegging og ferdigstillelse av flere praktbygg. Alt dette kan relativt lett forsvares; har man under en gitt tidsperiode finansielle muligheter, er det rimelig å ville sette gode spor etter seg, kanskje særlig på nettopp disse områdene. Få kunst- og kulturinteresserte har likevel sett for seg at slikt skulle lønne seg rent økonomisk. Det er som kjent mye i livet som er riktig å gjøre, selv om man ikke tjener pæng på det.

Linda Bernander Silseth den gang hun var sjef for Flytoget. Silseth er søster av tidligere Høyre-politiker, NHO-direktør og kringkastingssjef John G. Bernander. Foto: Lise Åserud / Scanpix

Linda Bernander Silseth, som ifølge Wikipedia og andre nettbaserte kunnskapsbaser har utdannelse fra Norsk Hotellhøgskole og er en «profesjonell leder med bakgrunn som administrerende direktør for Flytoget og Tusenfryd samt leder for styret i Norsk Tipping og styremedlem i Avinor og Handelsbanken Norge», ble i 2017 utnevnt til ny styreleder for Nasjonalmuséet. I denne forbindelse ble den nye topplederen – hvem kunne vel i det nye Norge ha en bedre bakgrunn, gitt at nettopp ledelse nå også hos oss er blitt en selvstendig profesjon? – intervjuet og uttalte følgende: «Kunsten er den nye oljen, og vi må se hvordan vi kan tjene mer penger på kultur».

Nå er ingenlunde fru styrelederen den første som har påstått at akkurat deres eget hjertebarn skal bære det norske samfunnet inn i fremtiden etter at «fossiløkonomien» (se mer om denne siden) er lagt i en møllpose strikket av økologisk ull, men for meg virker museumssjefens innspill som et helt usedvanlig spenstig forsøk på oversalg av eget «produkt». Først trodde jeg det var humor ute og gikk og ble nesten litt imponert, men så er neppe tilfellet. Bernander Silseth mener det hun sier, dessverre, og har formodentlig også ytret lignende tidligere til hodejegerne som intervjuet henne på statens vegne før ordineringen til overkunstridder. Da er det at man blir ordentlig fælen, for er det ovenstående sitatet virkelig representativt for samtidig mainstream thinking innen maktelitens økonomiforståelse?

La det være sagt: Den dag kjem aldri at folk kan spise kunst eller at man kan sy klær av den, bygge hus med den, regne ut ballistiske baner ved dens hjelp eller på annet vis dekke vesentlige primære eller ens sekundære behov ved å benytte installasjoner, underlige skulpturer eller, for den saks skyld, selv de vakreste oljemalerier. I denne påstanden ligger ingen nedgjøring av noen kunstformer (selv om jeg kjenner meg aldri så lite fristet hva enkelte samtidige varianter angår), men det er helt enkelt ikke innen dette domenet av menneskenes tilværelse at «nytten» av kunst ligger. Når en kunstsjef, og indirekte hennes foresatte, later som annet, så er de enten skandaløst uvitende eller falske inn til beinet. Jeg holder begge muligheter åpne samtidig som jeg stille undres over hva som måtte være verst. 

Dette bringer meg over til det andre hovedpoenget, nemlig påstanden om at redning av klimaet kan bli en særdeles viktig næring i vårt land, så viktig at den får dagens olje- og gassindustri til å blekne også rent lønnsomhetsmessig. Denne spenstige tenkningen er imidlertid hovedinnholdet i Jonas Gahr Støres grønne plan hvormed han skal velte Erna Solberg av statsministertaburetten om halvannet år. En alternativ fremstilling av planen finnes i dette Støre-intervjuet med tittelen «Vi skal leve av å redde klima». Det står å finne i Agenda magasin, Arbeiderbevegelsens eget forum for strategisk «debatt», så ingen skal tro at ondsinnete journalister her har forsøkt å vri om på høvdingens ord.

Selv er jeg ikke blant dem som hegner om Aps historie, akkurat, men ingen kan komme fra at partiet i sin tid, etter krigen under «vi bygger landet»-perioden, stod for en systematisk utbygging av norsk næringsliv slik nå de mente dette best skulle gjennomføres. Det gikk litt over stokk og stein, greit nok, og det sosialistiske intellektuelle rammeverket var etter min mening en hemsko for prosessen, men igjen og likevel: Man bygget ut industri, nødvendig infrastruktur og mye annet med tanke på reell verdiskaping. Når partiets nåværende leder på utsøkt populistisk vis forsøker å treffe den postmoderne, og postindustrielle, tidsånden ved å komme med slik uhørt miljøsvada som han gjør, så glipper man nesten med øynene over hvilken metamorfose det engang mektige Arbeiderpartiet har gjennomgått. 

Man vil tydeligvis først og fremst tekkes venstresidens mange skrikhalser enten middelet er å kreve innreiseløyve for tusenvis av flyktninger fra Syria eller servere antiteknologiske drømmevyer som smaker godt i øret eller kanskje bak netthinnen et sted; dette er nå blitt Aps vis. Med gremmelse innser man at argumentene mot å få sparket regjeringen Solberg kan sammenfattes i ett navn: Jonas Gahr Støre. Parafrasert fra «Annie get your gun»: Alt Solberg kan gjøre, det kan Støre gjøre verre. Aldri har en mer pinglete Beelsebul gjort at man innser at det man har, tross alt er det minst ille av alle aktuelle regjeringsonder.

Fine ord blir ikke til økonomiske realiteter uansett hvor sterk applaus de mottas med på medlemsmøter i AUF og MDG. Politikerne er ikke alkymister; de kan ikke lage gull av verdiløs materie, like lite som de kan sette sammen tomme ord og få klokt folk til å tro – ikke i lengden, i alle fall – at det er sindige, edruelige og pålitelige planer de hører. 

Å innbille seg at «kampen for klimaet» skal være en hovedinntektskilde i morgendagens norske næringsliv, er så hinsides at det nesten overgår påstanden om at vi fremtidig skal kunne leve av å selge norsk samtidskunst. Folk som hevder slike meninger, har satt seg selv utenfor selskapet av røster det bør lyttes til.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her