Innenriks

Bilde: Karin Hindsbo og kulturminister Linda Hofastad Helleland den gang Hindsbo var leder for KODE i Bergen.

I dagens Klassekampen har avisen scannet den politiske og ideologiske profilen til Nasjonalmuseets nye direktør, Karin Hindsbo. Det er interessant lesestoff, som avdekker direktørens tette relasjoner til tunge, høyrepolitiske aktører i norsk kulturliv. For Klassekampen er selvsagt et slikt politisk nettverk høyst betenkelig, for ikke å si beklagelig. Det er forståelig, skjønt ingen våger å betvile hennes uomtvistelige kompetanse for jobben.

Som en slags faglig ryggdekning har Klassekampen intervjuet Dagsavisens kunstkritiker Lars Elton og professor i kunsthistorie ved UIO, Øivind Storm Bjerke. Sistnevnte er for øvrig fast kunstkritiker i Klassekampen. Begge har merket seg Hindsbos høyrepolitiske nettverk, og finner det uheldig med tanke på kunstmuseets faglige uavhengighet og frihet.

Nicolai Strøm-Olsen, daglig leder i tidsskriftet Kunstforum, er også blitt frittet ut av Klassekampen, men anser ikke høyrenettverket som tegn på partisympati, snarere som en strategi for å gjøre sitt kandidatur attraktivt og spiselig i de kretser. Her har han nok et poeng, skjønt et mer tungtveiende ankepunkt fra hans side er at Karin Hindsbo i 2015 la ned hele konserveringsavdelingen ved KODE. Et høyst foruroligende grep med tanke på hennes fremtidige styring av Nasjonalmuseets ulike avdelinger, og spesielt den som verner og vedlikeholder historisk verdifulle objekter.

Det forundrer vel ingen at Karin Hindsbo vil ha seg frabedt en høyrepolitisk merkelapp, som tydeligvis «bare» er basert på en snedig nettverksbygging med karriereformål. I en epost slipper hun derfor katta ut av sekken og fastslår «at hun alltid her vært forankret i venstresida». Og at hun «ved forrige kommunevalg stemte SV». Dermed skulle hun være politisk stueren for kulturradikale venstresida.

Den nye direktøren for Nasjonalmuseet har altså sitt politiske ståsted på det tørre. Hun er venstreradikal når de røde ulvene i kulturlivet snerrer, og høyredreid når kulturminister og styreleder forlanger markedsføring og internasjonal eksport av norsk kunst. Hun må bare passe på å holde tunga rett i munnen. Det vil si å være faglig forpliktet overfor museets historiske tradisjoner og nasjonale kulturskatter.

Vel kan man markedsføre historiske tradisjoner og nasjonale kulturskatter, men det er ingen god butikk med stor fortjeneste og masse penger i statskassen, slik den nye styrelederen i Nasjonalmuseet, Linda Bernander Silseth, forespeilet oss for noen få måneder siden. Da hun tiltrådte ledervervet hevdet hun med stor patos at kunsten er vår nye olje, på den kan vi tjene milliarder. Utspillet var helt absurd, og fullstendig uten forankring i virkeligheten. Hun ble da også raskt realitetsjustert i mediene.

Karin Hindsbos første markering etter direktørutnevnelsen var som et ekko av styrelederens fokus på salg og omsetning, men her sett i større geografisk perspektiv. Nå skulle kunsten markedsføres internasjonalt! Det er lite trolig at tunga her pekte mot venstre og SV. Utspillet kom nok fra en hjerne i splid med seg selv. Jeg tror faktisk at hun ikke vet hvor hun selv befinner seg. Og det er typisk for tidsåndens eliter, de lever i et ideologisk oppløst selv, der høyresiden og venstresiden ikke er politiske og kulturelle posisjoner, men nyttige karrieremarkører i jakten på fete stillinger, Schizofreni? Ja, men samtidig en intellektuell nihilisme.

Mest lest

Vendepunktet