Sakset/Fra hofta

Beveger man seg inn i kunsten, enten den er av gammel eller ny dato, kan man bli rammet av uforklarlige forstyrrelser i psyken. Her er Stendhal-syndromet velkjent. Det er en sterk psykisk reaksjon som oppstår når man betrakter den kunstneriske skjønnheten i renessansemaleriene. Ja, reaksjonen er så sterk at de rammede mister sitt mentale fotfeste og må få akuttbehandling ved et psykiatrisk sykehus.

Nå er det ikke så mange, om noen, mesterverker fra italiensk renessanse i norske museer, så vi trenger ikke å engste oss for en mulig Stendhal-diagnose. Men det finnes allikevel andre plager og sinns-forstyrrelser man kan pådra seg i det norske kunstlivet. Jeg støter jevnlig på folk i kunstmiljøet, og jeg leser nesten daglig artikler av kritikere og kulturskribenter, som synes å ha fått ett eller annet sinnsforvirret syndrom på hjernen. Syndromet har ikke bare infisert hukommelsen og dømmekraften, men også evnen til å skjønne hva de ser.

Det gjelder selvsagt ikke på alle områder, men hovedsakelig innen kunst og kultur, der selvinnsikten og forståelsen av det kunstneriske preges av sterke psykiske forstyrrelser. I kulturlivet fremtrer situasjonen som en normaltilstand, skjønt de rammede anser seg selv for å være langt mer innsiktsfulle enn alle andre, følgelig også høyt hevet over den allmenne hop. De er selvutnevnte konger på kulturens område, og deres påstander på dette felt er uimotsigelige.

Vanligvis kaller man dette for stormannsgalskap, men det er en høyst upresis og lite faglig karakteristikk. For at det skal være et mer spesifikt syndrom foreslår jeg betegnelsen Keiser-syndromet, etter den berømte keiser som spradet naken foran sine undersåtter, i den tro at han var fyrstelig kledd. Ja, Keiser-syndromet dekker på en presis måte de psykiske forstyrrelser som hos kunst- og kultureliten fører til svekket dømmekraft, synsforvirring og nedsatt erindring.

Jeg skal ta for meg to aktuelle tilfeller, som viser Keiser-syndromets evne og fruktbarhet til å diagnostisere kulturlivets psykiske forstyrrelser. Det første er hentet fra høstens litteratur- debatt, der det hele kokte ned til å handle om forfatterens frihet til å skrive hva han/hun ville. Denne friheten gjaldt absolutt, for var ikke kunsten fri, så var den ikke kunst. Påstanden er interessant for diagnosen. Den avslører en påfallende svekkelse i erindringen og den kollektive historiske hukommelsen.

Hvis det er riktig at kunsten må være fri, for å bli kunst, så stemples mesteparten av verdenskunsten fra før 1850 som ikke-kunst. Det er en besynderlig oppfatning, og helt på trynet i forhold til hva som er historisk korrekt. Kunsthistorien dokumenterer mer enn tydelig at de største mesterverkene innen forskjellige perioder er skapt på oppdrag, det vil si bestemt av oppdragsgivere og bundet av klare tematiske krav. Man kan nærmet trekke den slutning at jo mindre frihet kunstneren har, jo mer mesterlig blir verket.

Om man ikke kan trekke en så radikal slutning, så synes det allikevel å være en indre sammenheng mellom kunstnerisk frihet og ytre krav, en slags fruktbar forpliktelse som kreativiteten trenger for å yte sitt beste. Uansett så gis det et overveldende historisk belegg for at påstanden om en kunst uten full frihet ikke kan være kunst, er feil og ren historie- forvrengning. Når en slik frihetsvrangforestilling sirkulerer uimotsagt i kulturlivet tyder det på at en alvorlig psykisk forstyrrelse herjer. Ikke blant folk flest, men i det «keiserlige» kultursjiktet.

Her vil man hverken se eller skjønne sine egne observasjoner, at søppel er søppel og intet annet, uansett hvor det blir presentert, enten det er i et kunstgalleri eller et museum. Når man ikke vil innse hva man ser, er selvsagt dømmekraften koblet ut. Evnen til å beskrive og vurdere det man ser, hvilket innebærer å betrakte det i forhold til tidligere tiders kunst, er ikke bare betydelig svekket, men også satt på indeks. Den totale friheten forlanger nemlig at fortiden må fjernes, slik at den «keiserlige» kunsteliten kan se med et uhildet blikk.

På den måten kan samtidskunsten blåses opp til uante kvaliteter og verdier, uten at det finnes spesifikke kontrollmekanismer, nemlig et relevant sammenligningsgrunnlag. En slik dømmekraft helt i det blå, lå sikkert også til grunn for den nye styrelederen i Nasjonalmuseet, Linda Bernander Silseths, pompøse påstand om at «Kunsten er den nye oljen». Når den gamle oljen tar slutt, vil vi kunne tjene fett på kunsten, tror hun. Det er greit at styrelederen har ambisjoner, men hennes visjon om milliardinntekter på samtidskunst er helt uten proporsjoner og realitetskarakter.

lisbeth-bernander-silseth

For nasjonen Norge er kunst og kultur et underskuddsprosjekt av store dimensjoner. Kunstnerne kan ikke engang fø seg selv, så hvordan skal kunstomsetningen kunne fylle statskassen med tilstrekkelige midler til å holde hele samfunnet unna konkurs og sammenbrudd? Den nye styrelederen er så oppfylt av det kunstneriske at realitetsdimensjonen fordamper, et trekk som er typisk for folk som rammes av Keiser-syndromet. Det lover ikke godt for en fersk museumsleder, som allerede på startstreken ikke har bakkekontakt.

Men det er mulig den nye styrelederen har tenkt lenger enn som så, nemlig at salgsinntektene i milliardklassen vil kunne hentes ved et storstilt utsalg av museets egne kvalitetsverker på det internasjonale kunstmarkedet. Noen milliarder vil det sikkert kunne bli, men neppe så mange at de ville kunne drifte den norske stat i samme omfang som oljenæringen. Styrelederen er nok her på ville veier, men helt i tråd med tidens estetiske tanketull. Kunsten ikke bare tåkelegger hjernen, men blåser også opp selvet til abnorme, for ikke å si keiserlige dimensjoner. Når museet omsider er tømt for verdier, kan jo styrelederen leie det ut som moske. Med noen minareter her og der ville bygget kunne markedsføres som Nordens Hagia Sofia.