Kultur

Kuppelen i Niccolini-kapellet i Santa Croce-basilikaen, Firenze, med fresker av Baldassare Franceschini (1611–1689), kalt Volterrano. Foto: Sailko / Wikimedia Commons.

Endelig hadde jeg kommet til Santa Croce. Der, til høyre for døren, er Michelangelos grav, lenger frem Alfieris grav, av Canova. Siden ser jeg Machiavellis grav. Og vis-à-vis Michelangelo hviler Galileo. Hvilke menn! En munk kom bort til meg. Jeg bad ham om å åpne kapellet i det nordøstlige hjørnet for meg. Han tar meg med dit og lar meg være alene. Volterranos sibyller gav meg kanskje den største gleden malerkunsten noen gang har gitt meg. Jeg var allerede i en slags ekstase av å være i Firenze, av disse omgivelsene og av gravene jeg akkurat hadde sett av disse store mennene. Hensatt i kontemplasjonen av den sublime skjønnheten, så jeg den på nært hold, jeg berørte den nesten. Jeg var kommet til et emosjonelt punkt hvor de himmelske inntrykkene den skjønne kunsten gav meg, møtte de lidenskapelige følelsene. Da jeg forlot Santa Croce, hadde jeg hjertebank. I redsel for å falle gikk jeg utslitt hjem.
– Stendhal (1783–1842)

 

Etter hvert som publikum blir mindre og mindre interessert i samtidskunst, både når det gjelder galleribesøk og kjøp, så skulle man tro at produsentene tok et kritisk blikk på det de skapte. Men på det hold har man intet behov for å endre produktene. Selger kunstneren dårlig, og det gjør de fleste, kan man bare be om mer støtte fra de offentlige pengebinger. Alle politiske partier er skjønt enige om at både kunsten og kulturen må få økonomisk bistand fra stat, fylke og kommune. Kulturen er jo det område i samfunnet som gir borgerne en nasjonal identitet. At den samtidig også krenker mange av våre nye landsmenn, er et problem som hører hjemme i et annet departement.

Siden den labre oppslutningen om samtidskunsten ikke affiserer kunstnerne, bare de offentlige pengekasser, burde de som driver kunstformidlingen kanskje lete etter nye målgrupper med vekstpotensial. Kunstformidlingen, med sitt landsdekkende nettverk av gallerier, utstillings­steder og museer, danner på en måte et kulturelt blodomløp i samfunns­kroppen. De trenger ikke å markedsføre samtids­kunsten direkte, men bare orientere om at kunsten er et helse­bringende produkt. I det hele tatt å leve seg inn i den kunstneriske kreativiteten, viser seg å ha en positiv virkning på både psykiske og fysiske plager.

At kunsten kan gi sterke opplevelser, har vært kjent helt fra antikkens tid. Den kan skape glede, sinne, sorg, angst og hat, bare for å nevne noen av de mest markante. Filosofen Aristoteles introduserte begrepet katarsis, for å beskrive den renselse publikum opplever gjennom en tragedie­forestilling. Noe av det spesielle ved kunsten er at den kan operere med et rikt følelses­register, men det er vanskelig å avgjøre om en bestemt modus er helse­bringende eller om den kan slå negativt ut. Det blir derfor litt av et sjansespill å geleide en syk person inn i kunstens emosjonelle og intellektuelle kompleksitet, når man hverken har en klar diagnose eller kjenner kunstverkets spesifikke følelsesmodi.

Uansett finnes det mye dokumentasjon på at syke folk finner lise og bedring i nærvær av kunstneriske uttrykk og virksomheter. Derfor har leger og lege­organisasjoner i mange land anbefalt pasienter jevnlige museums- og galleribesøk, som supplement til den ordinære behandlingen. I Canada har endog lege­foreninger tatt kontakt med museer for å etabler en ordning med gratis adgang på resept. I 2017 utarbeidet en parlamentarisk gruppe for helse og velvære i England en rapport der det fastslås at kunst er god medisin for de fleste helseplager, enten pasienten ser på kunst eller deltar på kurser med praktisk opplæring.

I Danmark har man i lengre tid brukt kultur og kunst som terapeutiske virkemidler for å få sykemeldte borgere tilbake på jobben igjen, med positivt resultat. Den danske avisen Information meldte forleden at omgang med kunst skaper sunne borgere, men reiser også det betimelige spørsmål om kunsten da bare blir vurdert ut fra sin helse­bringende nytteverdi og ikke på basis av sin kunstneriske egenart. Det er en vinkling som gjelder alle kulturformer, enten det dreier seg om kunst, litteratur, musikk eller dans. Her kunne man spinne videre og tenke seg at både kunsten og kulturen blir underlagt omsorgs- og helse­departementet, som vil være forpliktet til å vurdere og prioritere ulike typer kunst ut fra et medisinsk-terapeutisk perspektiv.

Med tanke på dagens traurige kunst­produksjon og utvannede kunst­dannelse, og et publikum som blir borte, kan man her øyne uante muligheter. Spesielt en vitalisering av forholdet mellom kunstnerne og publikum. Pasient­status og terapeutiske behov, diagnostisert av fastlege som anbefaler kunst på blå resept, og på toppen velsignet av helse­direktoratet, vil kunne rettlede kunstnerne til å skape helbredende kunst. Klart at en slik samfunns­nyttig oppfordring fra politisk hold vil måtte medføre mer klingende mynt i kunstner­pungen.

Kunst på blå resept med departemental finansiering, vil selvsagt føre til en mer solidarisk relasjon mellom kunstnerne og publikum. Kunstnerne får det fett og pasientene blir friske. Siden det også finnes folk som ikke er syke, kunne departementet differensiere mellom god terapeutisk kunst og mer farlige uttrykks­former. Men det må naturligvis mye mer forskning til før Helse­departementet kan operere med en så dristig og dubiøs distinksjon. Det er også et viktig spørsmål om hvor langt tilbake i tid man bør gå. På den annen side er det vel innlysende at man må forske på folk som er i live. De døde har ikke så mye de skulle ha sagt lenger. Selv ikke en disseksjon kan si oss noe om hva slags kunst folk foretrakk, bare hva de døde av.

Men vent nå litt. I ett av antikkens hovedverk «Odysseen», tematiserer forfatteren Homer den forheksende og dødelige skjønnheten, slik den kom til uttrykk i sirenenes sang. Hvis man lot seg forføre av det skjønne i kunstens klesdrakt, kunne man regne med en dødelig utgang. Det ligger altså i kunsten et farlig element, et dødelig sådant, som hverken legestanden eller Helse- og omsorgs­departementet kan kurere med enda mer kunst. Derfor ligger det en stor risiko i alle disse kunst­terapeutiske metodene. Vi vet lite om kunstens virkninger, enten verkene er vakre eller heslige. Vi må nok forske mer, mye mer, selv om jeg ikke anser lege­vitenskapen for å være rette forsknings­disiplin.

Så langt står legestanden uforstående overfor kunstens mystiske egenskaper og virkninger, Bare tenk på Stendhal-syndromet, som den italienske psykiateren Graziella Magherini har studert i mange år. Det geografiske utgangspunktet for syndrom­diagnosen er Firenze, nærmere bestemt i Santa Croce-basilikaen. Her, og fremfor alt i Uffizi, der de vakreste maleriene fra den italienske renessansen henger, kollapser det stadig besøkende. De får psykiske anfall, og må kjøres på byens sykehus til nevrologisk analyse og behandling. Ifølge psykiater Magherini har det noe med kunstverkenes skjønnhet å gjøre, en effekt som er gåtefull.

Nå er det å bemerke at Uffizi-museet har en omfattende og utsøkt samling av renessanse­kunst, et faktum som også innebærer en uvanlig sterk konsentrasjon av estetisk utstråling. Man blir nærmest bombardert av en så intens malerisk skjønnhet at man fort kan miste det psykiske fotfestet. En slik utstråling er ikke hverdagskost ellers i museums­verdenen, derfor takler de fleste også en kunst­vandring, med eller uten blå resept. Stendhal-syndromet forteller oss at antallet galleri og museums­besøk heller burde innskrenkes, og at lege­resepten bare anbefaler et begrenset antall.

En slik reseptbelagt begrensning bør ikke bare gjelde den vakre kunsten, men også den heslige, for også her er utstrålingen intens og psykisk nedbrytende. Det meste av samtids­kunsten befinner seg i sistnevnte kategori. Den belaster, for ikke å si overbelaster psyken med en negativ utstråling som forstyrrer den emosjonelle likevekten i sinnet. Geografisk og kunstnerisk er den også langt mer utbredt enn renessanse­maleriet. På sett og vis er de ekstreme motpoler, som trenger å holdes i likevekt. Problemet i dag er at helse­vesenet ikke har så mye annet å anbefale enn uspiselig samtidskunst, med det paradoksale resultat at kunst­terapien kan komme til å produsere mer psykiske forstyrrelser enn sjelelig bedring. Man får en mistanke om at de blå reseptene heller burde omtales som røde.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!