Kommentar

Joseph Fuhrich: Jakob møter Rakel ved brønnen (1836)

«Tilbake til naturen» sier filosofen Rousseau ved inngangen til romantikken. Dermed gjør han opprør mot den europeiske sivilisasjonens fornuftsdyrkelse og de klassiske idealer. Romantikken ville bringe inderlighet, følsomhet og subjektivitet inn i kunsten. Derfor ble de nye forbildene ikke lenger antikken og renessansen, men middelalderen, sengotikkens religiøse bilder og ikke minst landskapsmaleriet. Det var spesielt i Nord-Europa at romantikken fikk fotfeste og da spesielt gjennom landskapsmaleriet. Romantikken hadde et stort utfoldelsesregister, både formalt og innholdsmessig. Det overveldende ved naturens skjønnhet, men også menneskets indre og ytre avmakt overfor naturens mørke og destruktive krefter, er temaer som kunstnerne dveler med.

I dette klimaet ble et av de merkeligste kunstnerfellesskap opprettet. Broderskapet «Nazareerne», som de kaltes på folkemunne, ble opprettet i 1809. Navnet fikk de fordi de gikk kledt i lange kjortler og lot hår og skjegg vokse, slik de mente jødene gjorde i Nazaret på Jesu tid. De hadde slått seg ned i Roma, nærmere bestemt i klosteret Sant Isidiro på monte Pincio. Det var et dypt og inderlig religiøst kunstnerisk fellesskap, basert på kristne verdier og idealer. Landskapet ble fremstilt som Guds inkarnasjon, og den tyske romantiske pioneren Phillip Otto Runge skulle bli et kunstnerisk forbilde for nazareerne. Den tidlige Rafael med sine mange, yndefulle mor og barn-bilder, var også stor inspirasjonskilde. At figurmaleriet, ved siden av landskapet fikk så stor plass hos nazareerne skyldtes både deres religiøse orientering og deres opphold i Roma.

Denne sammenslutningen var en felles opposisjon mod den herskende klassisismen ved samtidens akademier i Østerrike og Tyskland. Mange kunstnere hadde behov for andre kunstneriske idealer enn den tørre og akademiske kunstoppfatningen, som da ble dosert ved akademiene. Blant disse kunstnerne finner vi navn som Johan Friedrich Overbeck, Frans Pforr, Joseph Wintergerst, Johan Konrad Hottinger, Joseph Stutter og Ludvig Vogel. Som vi ser av navnene, kom de fleste kunstnerne fra tysktalende områder, og Tyskland var da også det stedet der de nye romantiske strømningene fikk sterkest fotfeste.

I 1810 skriver den tyske kunstneren Franz Pforr til sin formynder Sarasin  «Den 10 juni forrige år feiret vi vår årsdag med et aftenmåltid. Vi samtalede over dagens tilstand i kunsten. Vi følte sterkt hvor forfalt den var blitt, og alle forpliktet vi oss overfor våre iboende krefter om å gjenreise kunsten. Vi gav hverandre hendene og et forbund ble sluttet som forhåpendtligvis vil komme til å bestå».

Friedrich Overbeck: «Italia og Germania», 1811 – 28, Neue Pinakothek.

 

Friedrich Overbecks (1789-1869) maleri «Italia og Germania» kan sees som et programbilde for det nye broderskapet. Bildet forestiller to kvinnelige personifikasjoner av Tyskland og Italia som med varm hengivenhet omfavner hverandre. Vi ser her tydelig at det er Rafaels renhet, ro og harmoni som har vært forbilde. Formalt er bildet bygget opp som et klassisk tidlig-renessansebilde, der figurene sitter i forgrunnen som på en teaterscene, mens landskapet befinner seg adskilt i bakgrunnen. Landskapet bidrar til å fremheve personifikasjonene. På høyre side ser vi et tysk landskap med gotiske kirkespir, og på venstre et italiensk med basilika.

Det som er påfallende med nazareernes kunst og religiøse  engasjement, er at de ikke tar opp i seg romantikkens hang til det uklare og mystiske. Det er den uskyldsfromme og dagklare gudstilbedelsen de søker, nesten som et barn oppfatter den. I sine motiver henter de da også for det meste inspirasjon fra bibelhistorien. Bildene virker nesten som tegneserier der rene lokalfarger fyller ut formene. Et mildt høylys sprer seg over billedflaten i motsetning til barokkens sterke betoning av det fargerike spill og de voldsomme kontraster mellom lys og mørke. Nazareerne unngår konsekvent mytologiske temaer og nakenbilder, noe de regner som ukristelige. Denne fromheten gjør seg også gjeldende på det formale planet. At de foretrekker middelalderen og tidligrenessansens naive formspråk, fremfor den sene Rafaels og Michelangelos mer pompøse verker, henger nøye sammen med deres gudsforestilling. Franz Pforr (1788-1812) uttrykker det slik: «De barokke italienerne, til og med Tizian, fikk kun frem en skrøpelig virkning. Vi ser ofte et kaldt hjerte bak de forføreriske penselstrøk og blendende vakre farger».

Etter 1815 fikk Nazareerne oppslutning fra en rekke andre kunstnere som kom strømmende til Roma. Franskmenn, engelskmenn, svensker, dansker og russere sluttet seg til for kortere eller lengre tid. Nazareerne fikk også mange dekorasjonsoppgaver for kirker og andre offentlige bygg. Men Franz Pforrs ønske om at det nazareeiske brorskap skulle få en varig virkning på kunsten, ble allikevel ikke oppfylt. Gruppen gikk i oppløsning i 1830.

Nazareernes fromme gudstilbedelse overvintrer allikevel i form av en folkelig, religiøs billedbruk. De fleste med noen år på baken husker vel barndommens glansbilder, med vakre engler og harmoniske fremstillinger av Jesus som barnas beskytter som ble hengt over barnesengene. Det dreier seg her om bibelske motiver med et enkelt budskap, kort sagt andaktsbilder for store og små. Selv om mange oppfatter denne kunsten som vel mye idyllisk og søtladen, representerer den allikevel også en oppbyggelig tolkning av en svunnen virkelighet.