Kultur

 

Christopher Robin Rådlund er noe så sjeldent som en svensk kunstner som har gjort nordmann av seg. Og det hadde sin grunn. Allerede i 1991, som 21 åring, kom han til Oslo for å oppsøke det figurative kunstmiljøet han hadde hørt fantes her, og han var spesielt fascinert av Odd Nerdrum og Nerdrumskolen. På 80- og 90-tallet var det postmodernismen og konseptualismen som hadde overtatt kunstmiljøet i Sverige, der forakten for tradisjonell figurasjon var en lammende faktor. I Norge derimot var det fremdeles et levende figurativt miljø, om enn på utsiden av «The establishment». Som han selv hevdet «Oslo er det figurative maleriets hovedstad i Skandinavia»

Som meget ung var Rådlund bevisst på hvilken kunstnerbane han skulle slå inn på. Han ville fornye den kunstneriske tradisjonen der håndverket var det sentrale for å formidle et meningsbærende innhold. «Jeg streber ikke etter originalitet i mitt kunstuttrykk, men setter betrakteren i forsetet». Hans primære agenda var å drive formidling. Rådlund er en selverklært kulturkonservativ, som dyrker de klassiske dyder og idealer. Man kan også se ham som en vaskekte romantiker, med 1800-tallet som hans mentale bosted.

Christopher Rådlund er med andre ord en sjelden fugl i den norske samtidskunsten, der håndverk, tradisjon og mening forlengst er fordrevet som noe vederstyggelig. Samtidskunsten har jaget etter «det nye», innovasjon og «originalitet» og drevet kunstnerne ut i estetiske absurditeter og galskap.

I det hele tatt er Rådlund en engasjert og meget arbeidsom kunstner. Han har opp gjennom årene hatt utallige separatutstillinger, og ellers utfoldet seg på mange andre områder. En særlig interesse har han hatt for arkitektur, et felt innenfor hvilket hans antimodernistiske holdninger også har gjort seg gjeldene. I 2012 utga han sammen med sosiologen Alexander Z. Ibsen ut boken «En sort bok om arkitektur», med den talende undertittelen «Hvorfor moderne arkitektur har blitt så stygg».

Et annet uvanlig engasjement var hans reise til Afghanistan, da han i regi av det norske forsvar bisto som malende reporter, og dermed dokumentert den norske, militære tilstedeværelsen i det krigsherjede landet.

I 1995 var han med på å grunnlegge foreningen «Frie kunstnere og kafe» i St. Olavsgt. 7, som hadde til hensikt å være et fristed for en fornyelse av kunstens historiske tradisjoner, og dermed gjenopprette verdiene i den klassiske kulturarven.

Gjennomgående arbeider Rådlund med både malerier og grafikk, og på grunn av stemningsinnholdet i bildene blir han ofte karakterisert som en romantiker. Men han ingen entydig romantiker, selv om han i hovedtrekk har laget vakre landskaper. Betrakter vi landskapene ser vi at motivene består av vegetasjon og fjell, ofte med innslag av arkitekturelementer. De er holdt i en sparsom fargeskala der sort/hvitt, gråtoner med islett av duse blåfafger er det dominerende. Et dramatisk lys og en markant skyggevirkning dominerer som det stemningsskapende element. Og det er vel først og fremst her at det romantiske elementet kommer inn, i de stemningsskapende virkemidlene, men ikke i selve meningsinnholdet. Vi skal merke oss at det menneskelige er påtagelig fraværende, alt er natur, men med innslag av fremmedgjorte objekter, som ruiner og kirkegårder i et slags stedfortredende nærvær.

Det menneskelige kommer indirekte til uttrykk, som en stille, vibrerende ensomhet. Naturen er ensom, og lysetes dialog med mørket har ingen livsbekreftende funksjon – Gud har forsvunnet fra skaperverket. Derfor er vel hans motivverden mest i slekt med 1800 tallets symbolister. Det er menneskets indre landskap som portretteres. Død og fremmedgjøring er ofte grunnstemningen i Rådlunds bilder. Opptatthet av døden viser seg bl.a. i hans kretsing rundt Arnold Böcklins symbolisme og da især maleriet «Toteninsel» som han har laget fem utgaver av.

Rådlunds Star Wars-inspirerte motiver av romskip i et øde, umenneskelig og mørkt himmelrom, beveger seg innenfor det samme gudsforlatte univers. Derfor er det nærliggende å tolke Rådlunds kunst i et sivilisasjonskritisk perspektiv: at menneskets åndelige og skapende interesser er blitt underminert av en klinisk og instrumentell fornuft. Hans mange varianter av Den norske operaen i oppløsning og forfall kan sees som en del av denne kritikken, men samtidig også som et spark mot Snøhettas formalistiske arkitektur.

Utstillingen nå i Galleri Semmingsen består av 12 bilder. To motivtyper går igjen. Det er skyformasjoner og utdøende pistrete trær og krattskog i et tomt isøde. Tittelen på utstillingen «Himmel og krig» virker noe gåtefull. Himmelen er selvsagt present i skyformasjonene, som i de forskjellige motivene veksler mellom lyse og lette pudderskyer mens andre er mer mørke, tunge og truende. Blant disse landskapsbildene finnes det to motiviske unntak. I det ene svever et moderne jagerfly med retning mot betrakter, i det andre en bevinget person, sannsynligvis en engel med sverd i den ene hånden og ild i den andre. Uten tvil to symbolske innspill som peker i retning av et overordnet perspektiv.

Nå er ikke dette en hvilken som helst engel. Utstyrt med sverd og ild skjønner vi at det er erkeengelen Uriel, i kristen apokryf tradisjon oppfattet som en fredsengel, og dermed det motsatte av jagerflyets krigerske funksjon. Det er nærliggende å se engelen og jagerflyet som symbolske elementer med motstridende budskap, at det førstnevnte frelser mens det sistnevnte fortærer menneske og natur.

Ser vi på bildene av den utdøende vegetasjonen og de truende skymassene, virker det som om naturen og det levende befinner seg i stadiet etter en katastrofe eller atomkrig. Krigen synes å være utkjempet på det jordiske plan, mens den rent symbolsk fortsetter i det eteriske rom mellom kjærlighetens engel og den instrumentelle fornuftens dødsdrift.

Den utdøende krattskogen og de golde, iskalde omgivelsene har ikke noe å by på hverken for legemet eller sjelen. Her er det mentalt ødslige og iskalde svært påtagelig. Humanitet og åndelighet er ikkeeksisterende. Den menneskelige eksistens i forhold til eget sinn og samkvem med medmennesker og omgivelser er åndsforlatt og gudsforlatt.

Sett ut fra landskapenes dystre og ødslige karakter er det nærliggende å oppfatte krigen hos Rådlund som en allerede sluttført tilstand. I naturen er det intet håp å spore, heller ikke i skyformasjonenes luftige og vilkårlige transformasjoner. Vår sivilisasjon har allerede gått i oppløsning og øyner ikke noe håp, annet enn troen på en guddommelig englevakt.

Rådlunds dystre undergangsvisjonen er vakre på det formale og maleriske plan. Han er en dreven håndverker og profesjonell til fingerspissene, både når det gjelder komposisjon, fargebruk og penselføring. Med denne utstillingen følger kunstneren opp sitt sivilisasjonskritiske perspektiv fra tidligere mønstringer, og tar den et skritt videre. Perspektivet er allikevel ikke så entydig dystopisk. Med erkeengelen Uriel med på ferden, kan det fremdeles finnes håp.

 

 

Galleri Semmingsen, Tjuvholmen:

Christopher Rådlund, «Himmel og Krig», malerier

Varer fra 2.mars til 26. mars, 2017

 

Les også

Med skjønnhet på paletten -
Rådlund -
En akvarellens mester -
Arkadia -