Å bli syk av skjønnhet er en uvanlig tilstand å havne i. De fleste mennesker opplever skjønnheten tvert i mot som en henrykkelse, at de løftes ut av den grå hverdagen til en lykkerus av fred og harmoni. At nedturen til den trivielle hverdagen kan oppleves som en bakrus, er vel de fleste kjent med, men at man skulle bli syk av skjønnhet virker, ja, nesten sykelig. Faktisk er det tilfelle. Psykologer har endog diagnostisert plagen, som karakteriseres ved akutt kvalme, svimmelhet og sinnsforvirring.

Den medisinske ekspertisen har også klart å avgrense de mest hyppige utbruddene til tre bestemte steder i Italia, nemlig til byene Firenze, Roma og Venezia, der skjønnheten opptrer i sterke konsentrasjoner. På grunn av diagnosen og lokaliseringen har sikkert mange skjønt at det her dreier seg om ”Stendhal-syndromet”. Hvilket er en betegnelse på et kompleks av symptomer som dukker opp ved konsentrert betraktning av malerier fra den italienske renessansen og barokken.

Stendhal-syndromet beskriver altså en bestemt reaksjon på vedvarende betraktning av skjønne kunstverk. Etter en tid klapper folk sammen og må fraktes til et psykiatrisk akuttmottak. I Firenze er det den psykiatriske avdelingen ved Santa Maria Nuova-sykehuset, som har lang erfaring med slike pasienter. Det er da også ledelsen for denne avdelingen som har stilt de fleste diagnosene og gitt faglig innhold til betegnelsen ”Stendahl-syndromet”.

ANNONSE

Graziella Magherini, som i årevis har jobbet ved denne avdelingen, og forsket på disse pasientene, skrev i 1989 boken ”La Sindrome de Stendhal”. Hun er psykiater, psykoanalytiker og forfatter, med en unik kjennskap til den typen psykiske forstyrrelser og sammenbrudd som møtet med den kunstneriske skjønnheten forårsaker. Under arbeidet som leder ved klinikken registrerte hun og hennes kolleger også at det hovedsakelig var europeere i alderen 20 til 40 år, som fikk symptomene, med etterfølgende behandling av fagpersonellet på den psykiatriske avdelingen ved Santa Maria Nuova.

I forbifarten kan nevnes at sykehuset ble bygget så tidlig som i 1288,  dvs i senmiddelalderen.

Initiativtager og oppdragsgiver var Folco Portinari, som er mest kjent på grunn av sin datter. Beatrice Portinari. Hennes skjønnhet og kultiverte fremtreden fascinerte Dante Alighieri så sterkt at hun ble en livslang pasjon og inspirasjon. Han har da også gitt henne en sentral plass i ”Den guddommelige komedie”.

Til tross for sykehusets mangeårige historie, fantes det ingen observasjoner av beslektede sykdomstilfeller i tidligere tider. Syndromet syntes å være et moderne fenomen. Med tanke på at Santa Maria Nuova ble bygget allerede på 1200-tallet, lenge før renessansens og barokkens kunstnere hadde malt sine mesterverker, og lenge før de ble tilgjengelig for allmennheten, er det forståelig at syndromet ikke var så utbredt. Fagfolk forbinder Stendahl-syndromet først og fremst med moderne turisme.

stendahl

At den franske forfatteren Stendhal (pseudonym for Marie Henri Beyle, 1783-1842) har gitt navn til denne medisinske termen, skyldtes at han hadde lignende reaksjoner på den store kunsten under sitt opphold i Italia. Hvilket han beskrev i boken ”Roma, Napoli og Firenze”, som utkom i 1817. Det er denne beskrivelsen Grazielle Magherini hadde som utgangspunkt da hun sammenfattet symptomene og utformet syndromet. For øvrig kan nevnes at flere av Stendhals bøker er oversatt til norsk, blant annet romanen ”Rødt og svart”.

Det psykologer og psykiatere ikke helt kan enes om, er hva som forårsaker symptomene. De fleste graver i pasientens fortid for å se om vedkommende har hatt psykiske problemer av en eller annen art, eventuelt har et vanskelig familieliv i hverdagen. I det hele tatt søker man etter årsaker som ligger utenfor selve kunsten og skjønnheten. Det ligger vel i sakens natur når man først har havnet på et psykiatrisk akuttmottak.

Men det finnes også andre innfallsvinkler til syndromet. Kanskje det har noe med skjønnheten selv å gjøre? At den kan være farlig. Jeg tenker ikke her på doseringen, men på skjønnhetens vesen. At den har elementer i seg som kan være destruktive. Fenomenet er beskrevet allerede i Odysseen for over to tusen år siden, uten at det er blitt noe fagmedisinsk syndrom av det. Allikevel har passasjen der Odyssevs møter skjønnhetens utfordringer øvet betydelig innflytelse på ettertidens tenkning og ikke minst den freudianske psykoanalyse.

Filosofen Theodor v. Adorno omtaler Odysseen som den europeiske sivilisasjons grunntekst.

I denne beretningen om Odyssevs mangeårige hjemreise fra Troja, legges i følge ham premissene for sivilisatoriske bestrebelser. En av de passasjene i beretningen som Adorno vier oppmerksomhet, er Odyssevs møte med Sirenene. Deres sang er av en så ubeskrivelig skjønnhet at alle som hører den blir forhekset, og blir de først fanget inn av skjønnheten, går de den sikre død i møte. Skjønnheten er dødelig.

Men som historien beretter så er Odyssevs en snedig og snarrådig fyr. Han vil gjerne høre sangen, men vil unngå de dødelige konsekvensene. Da båten hans skal passere Sirenenes øy dytter han voks i ørene på mannskapet og får seg selv forsvarlig bundet til masten. Da kan han lytte til Sirenenes forheksende sang uten å kunne innvirke på båtens kurs, mannskapet har jo døve ører.

Poenget for Adorno er at den forlokkende og farlige skjønnheten kan erfares, men da må man påføre seg selv sterke begrensninger, og undertrykke sine basale drifter. Man må kort sagt binde seg til masten med en frivillig, selvpålagt tvang. Denne frivillige båndtvangen er sivilisasjonens pris. Vi kan ikke helt ut hengi oss til skjønnheten og sanseligheten, uten at det får destruktive konsekvenser. Psyken går i stykker og individet kollapser.

Sigmund Freuds beskrivelse av fenomenet ”id”, som et ubevisst og ubegrenset lystbehov, men begrenset og styrt av et bevisst ”superego”, handler om den samme selvpålagte tvangen. Driftslivet må tøyles og kanaliseres inn i siviliserte former. Den psykoanalytiske tenkningen beskriver individets eksistens som en konstant konflikt mellom lystprinsippet og overjegets kontroll. Superegoet klekker kontinuerlig ut bånd og bindinger som holder driftene i tømme.

I denne sammenheng er båndene og bindingen et sentralt element i tolkningen av mennesket. De hindrer og beskytter jeget mot dødsdriften. I tidligkristen tid, for eksempel hos Klemens av Alexandria, fremheves også masten som et viktig forankringspunkt. Hans tolkninger av Odysseen vektlegger det allegoriske, der masten blir å forstå som et symbol på det kristne korset. Han overser ikke betydningen av båndene, de representerer fornuften, men masten/korset er menneskets mest grunnleggende ankerfeste.

I en mer sekularisert verden er det båndene som holder styr på driftslivet, masten er mindre viktig. På den annen side er det ikke mye vits i å binde en person om båndene ikke har en fast forankring. Her ligger det en dialektikk mellom styringens virkemidler (båndene) og deres prinsipielle begrunnelser (masten). Det handler jo om å styre skjønnheten og forførelsen slik at individet ikke havner i fortapelsen.

Kjernepunktet i både Adornos, Freuds og Klemens’ tolkninger er at skjønnheten og sanseligheten representerer en skremmende og farefull realitet. Og kunstens skjønnhet er ikke her noe unntak. Den kan forhekse en betrakter som åpner sinnet for en skjønnhet som ikke er av denne verden. Det dreier seg om en nærmest overjordisk vakker virkelighet vi verken kan motstå eller håndtere ut fra hverdagens psykiske forsvarsmekanismer.

Vi kan gjerne kalle det Stendhal-syndromet, som en betegnelse på de symptomer en for tett kontakt med skjønnheten bevirker. Det hjelper oss allikevel ikke synderlig når vi skal omgås den skjønne kunsten uten psykisk beredskap. Noe som tydeligvis er situasjonen for de mange turistreisende som besøker italienske kunstmetropoler. De er ikke forberedt på skjønnhetens avgrunner, og hengir seg hemningsløst til kunstens herlige og forherligede imaginasjoner.

Heldigvis er det ikke så mange som havner i avgrunnen. De fleste håndterer kunsterfaringen på en cool måte. De har tydeligvis fått kodet inn de sivilisatoriske master og bånd helt fra fødselen av. Trolig også helt uvitende om skjønnhetens destruktive dimensjon. Men noen ganger kommer en urovekkende påminnelse: når vi hører om en naiv kunstelsker som blir rammet av Stendhal-syndromet og i all hast fraktet til det psykiatriske akuttmottaket ved Santa Maria Nuova i Firenze.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629