Kultur

Odyssevs’ møte med de lokkende, men livsfarlige sirenene er skildret i Odysséens tolvte sang. Her er motivet gjengitt på en attisk rødfigurvase, en stamnos, fra ca. 480-70 BC. Visstnok funnet i Vulci. Italia, nå i British Museum, London.

Innenfor horisonten av det moderne prosjekt, moderniteten, er kunsten, moralen og vitenskapen selvstendige gyldighetsformer. Poenget med denne inndelingen var å sikre det enkelte gyldighetsområdets uavhengighet og frihet, kort sagt deres autonomi.

Det lå selvsagt i denne oppdelingen at friheten hadde sine grenser, som ble fastsatt og regulert av de ulike gyldighetsområdene. Hverken kunsten, moralen eller vitenskapen kunne blande seg inn i hverandres faglige oppgaver og gjøremål. De skulle fungere selvstendig i kraft av gjensidig respekt.

Det tok ikke lang tid før grensene for kunstens gyldighetsområde ble perforert og overskredet. Da avantgarden i første halvdel av 1800-tallet proklamerte at kunstens frihet ikke hadde noen grenser, ble det etablert en estetisk praksis som ikke lenger hadde en spesifikk forankring i egen faglig gyldighet. Når kunsten krever å bli absolutt fri, så ser man etter hvert også at den kunstneriske egenarten forsvinner. På en bestemt måte er det begrensningene og gyldighetsrammene som fastholder det spesifikt kunstneriske, uten hvilket et kunstverk ikke lar seg oppfatte og forstå.

Kravet om kunstnerisk frihet helt uten grenser, viser oss at denne målsetningen er så selv-oppløsende at både kreativiteten og formgivningen nullstilles. Den absolutte frihet betyr at kunsten går til grunne. Hvis man derimot setter grenser på kunstfagets egne premisser, så blir kreativiteten målrettet og virkelysten. Da er den forankret i sin egen profesjon og gyldighet. Det vil si ut fra et overordnet, sivilisatorisk styringsprinsipp. Perspektivet er ingen nymotens oppfinnelse, men strekker seg helt tilbake til antikken og dens mytiske tenkning.

Det konkrete utgangspunktet her er Odysseen og beretning om Odyssevs årelange seilas i all slags vær og i mange farlige farvann, men mer bestemt er det beretningen om sjøfarernes møte med de skremmende sirenene. Nettopp denne hendelsen er så betydningsladet og perspektivrik at den tyske filosofen Theodor von Adorno karakteriserte Odysseen som den europeiske sivilisasjons grunntekst. Odyssevs hadde hørt om sirenenes sang og visste hvor farlig den var for sjøfarende folk. Enhver som lyttet til den ville nemlig bli forhekset og drevet inn i dødsriket.
Odyssevs ville høre sangen, men unngå følgene. Derfor klekket han ut en snedig plan. Etter at han hadde stappet voks i ørene på mannskapet fikk han dem til å binde seg til masten. Da kunne han selv lytte til sangen, uten å komme løs, eller kommandere mannskapet. De styrte etter fastlagt kurs. Dermed fikk Odyssevs oppleve den vakre og forheksende sirenesangen og allikevel unnslippe dens dødelige utfall. Fordi han var bundet til masten mistet sangen og den musikalske skjønnheten sin mortale makt over Odyssevs.
For å kunne lytte til denne lydlige skjønnheten, og overleve, måtte Odyssevs ta noen radikale grep. Han visste hva som var i vente og han hadde løsningen parat, men den hadde en pris. Han måtte frivillig la seg binde av en overordnet fornuft, et superego, som satte grenser for det indre impulslivet. Det Sigmund Freud kalte det grenseløse lystbehovet, en ustyrlig drift som var selvødeleggende om ikke overjeget tøylet driftsimpulsene og kanaliserte dem inn i kontrollerte former. I et psykoanalytisk perspektiv fungerer dette overjeget som et kulturelt og sivilisatorisk styringsprinsipp, uten hvilket de sosiale relasjoner, institusjoner og hele samfunnet går i oppløsning.
Odyssevs selvvalgte binding til masten er en anskuelig metafor for den sivilisatoriske overlevelsesstrategien, som i denne situasjonen har fokus på skjønnhetens farer, det vil si kunstens impulsive og grenseløse atferds-former. Sjøfarerens grep er grensesettende og styrende. Kursen er fastlagt og inngår i et slags opplysningsprosjekt der kunstens frihet begrenses av hensyn til overlevelse og ny erfaringskunnskap, ikke bare for arten menneske, men også for kunsten selv. Beretningen om Odyssevs og sirenene rommer en tidløs problematikk, og den er like aktuell i dag som i antikkens tid.
Etter mitt skjønn er den faktisk enda mer brennbart tilstede i samtidskunsten. I dag finnes det ingen grenser for en kunstner, og overskridelser er blitt et estetisk prinsipp, dermed også en norm for vellykket kreativitet. Helt siden midten av 1800-talle har kunstnerne kjempet for kunstens frihet. Ja, til det katastrofale punkt at de nå kjemper mot kunsten. Siden det ikke lenger finnes kunstneriske grenser å overskride, har kunsten mistet mål og motivasjon. Den totale friheten er blitt en tvangsmessig destruksjon av det estetiske gyldighetsområdets opplysningspotensiale. Den moderne, for ikke å si postmoderne Odyssevs er blitt en sivilisasjonshistorisk anti-figur som eliminerer både kunsten og seg selv.