Sakset/Fra hofta

Anders Zorn: I sängkammaren

Sist søndag publiserte jeg på Document.no en artikkel om «Anders Zorn og den naturalistiske antropologi». Den førte til en rekke interessante kommentarer og kritiske innvendinger. Det satte jeg pris på. Å kommentere på nettstedet pleier jeg ikke å gjøre, derfor har jeg skrevet en sammenhengende tekst der de ulike innvendingene vil bli drøftet

Det går en kulturhistorisk linje fra Rousseau til realismen og naturalismen i annen halvdel av 1800-tallet. Man kan si at Rousseaus sivilisasjonskritikk bærer i seg en revolusjonær impuls som ble retningsgivende for den venstreradikale avantgardens fødsel i 1850-årene. Da var tidsånden revolusjonær og avantgarden politiserte ikke bare samtidens kunst, men også de fleste av ettertidens kunstneriske strømninger helt frem til i dag. Målet var den gang å nedkjempe adelens og borgerskapets kultur, deres smaksdiktatur, som modernismen markerte seieren over på tidlig 1900-tall ved å sette et urinal på pidestall.

Veien videre for venstreradikale kunstnere og kulturarbeidere besto i å utradere våre kunstneriske standarder og kulturhistoriske tradisjoner. Vi ser det tydeligst på kunstens område som ikke lenger kan skille mellom ekte kunst og søppel. I løpet av de siste 50 årene har kunsten og kulturen blitt så bunnskrapt for verdier at venstresiden i dagens samfunn prøver å erstatte manglene med kulturell blodoverføring fra alskens migranter og asylsøkere. Botemiddelet for deres egen kulturelle uforstand er nå multikulturalisme.

Om de sosialistiske utopiene ikke ble beskrevet i naturalistiske termer, ble de skildret som idealsamfunn der alle levde i en tilstand av fred og solidaritet med en konstruert naturtilstand som rettesnor. Da de sosialistiske utopiene endelig faller, er det bare natursvermeriet som består. Noe vi ser tydelig poengtert i miljøpartiene og ellers i variert grad over hele det politiske spekteret. De globale undergangsvisjonene tvinger politikken over i naturfilosofisk argumentasjon.

På kunstens område er det viktig å skille mellom uttrykksform, tematikk og ideologisk innhold. Denne tredelingen ble innført av kunsthistorikeren- og teoretikeren Erwin Panofsky for å skape en mer presis faglig metode, som også kunne avdekke og tolke tidsånden i en periode. Sett i forhold til Anders Zorns kunst er det altså ikke nok bare å bestemme uttrykksform og motivtyper, men også å tolke motivene på et ikonologisk nivå, det vil si i en åndshistorisk kontekst. Da er det all grunn til å spørre hvorfor kunstneren maler nakne damer i Guds frie natur. 

Kunstneren behøver selvsagt ikke å være en mannegris, slik enkelte forskremte herremenn har haket seg fast i. Nei tvert imot. Etter mitt faglige skjønn skaper Zorn sine sanselige kvinnefigurer ut fra en sensualistisk livsfølelse og naturalistisk tidsånd. Og den var han ikke alene om. Men da befinner vi oss også på åndshistorisk nivå der vi kan registrere de dominerende og ofte kryssende strømninger som utgjør tidsånden. Det er på dette nivået at vi kan se hvilke overordnede ideer som slår igjennom i kunsten og kulturlivet.  

I den sammenheng er ikke naturalismen bare en virkelighetsbasert uttrykksform, men også en synliggjøring av tidens politiske krefter og motkrefter, av økonomiske strukturer og maktforhold. Ethvert kunstnerisk motiv røper, enten direkte eller indirekte, sin forankring i tidsåndens dominerende ideer. Hos Zorn har vi denne pendlingen mellom nakne sanselige kvinnekropper og myndige maktmennesker. Kvinnen er et kjønnsvesen mens mannen er et maktmenneske. Den sosiale rollefordelingen er klar, slik den også kommer til uttrykk i Otto Weiningers bok «Kjønn og karakter» fra 1903. 

Som kunstner var ikke Anders Zorn noen samfunnsrefser, han var mer en samfunns-bekrefter. Han fulgte tidsåndens naturalistiske menneske- og maktsyn og malte den nakne kvinnekroppen blott til lyst, som om kvinnen var et naturvesen uten intellektuelle evner og kulturelle interesser. Selv om den revolusjonære venstresiden snakket om frihet, likhet og broderskap, gjaldt det ikke kvinnene, bare brødrene. En oppfatning som de revolusjonære hentet fra Rousseau.

Da kvinnefrigjøringen endelig slo igjennom på 1960 og 70-tallet handlet det meste om fri sex og uhemmet manne-forbruk. Kvinnens likestilling med mannen var ikke et intellektuelt og kulturelt prosjekt, men et seksuelt konkurransemål. I stedet for å oppnå likeverdighet som menneske, satset venstresidens kvinner på å tilpasse seg naturtilstandens spontane driftsliv. Kvinnekroppen krevde nå sin rett i tråd med sitt naturgitte kjønn.    

Det skjønne, nakne kvinnelegemet, i likhet med mannekroppen, har vært kunstnerisk dyrket helt fra antikkens tid, men de var idealiserte og opphøyde, og tidsånden var en helt annen. I Zorns versjon av kvinnekroppen er det ikke så mye opphøyet ånd, bortsett fra tidsåndens krav til sanselighet og kvinnekjønn. Det er en skjønnhet av en helt annen karakter enn hos de greske statuer. Men det er allikevel en skjønnhet, fra antikkens myter, fra Odysseen og dens fortelling om sirenenes sang som i denne sammenheng kan være av interesse. Skjønnhet er ikke alltid det den gir seg ut for.  Som kjent var sirenenes sang så forførende at de som lyttet gikk den sikre død i møte. Derfor bandt Odyssevs seg til masten. Denne myten forteller mye om den europeeiske kultur og sivilisasjon, der naturens forføreriske kraft blir holdt i tømme.